Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 19. januar 2022, 23:23
Rosenborg betydde svært mye for Nils Arne Eggen. Ingen har betydd mer for Rosenborg.
MARKERING: Flere hundre møtte opp på Nils Arne Eggens plass i kveld.
Foto: Thomas Myren
Tilfeldigheter avgjør mer av livene våre enn hva mange har lyst til å erkjenne. Eggen var en svært lovende skihopper, da han i 1959 ble tatt ut på juniorlandslaget - i fotball. Den unge lagkapteinen til Orkdal var talentfull, men uttaket var svært overraskende siden klubben sleit langt nede i divisjonssystemet.
Den staute forsvarsspilleren imponerte så mye i debuten mot Danmark at han påfølgende vår ble tatt ut på A-landslagssamling bare 18 år gammel. Det skapte naturligvis interesse fra andre klubber. Heldigvis vraket han tilbudet fra Brage i hovedserien i favør av lille Rosenborg.
Eggen debuterte i 4-0-seieren over Kristiansund FK i kvalifiseringa til øverste nivå 12. juni 1960. Han sto over returoppgjøret på Nordmøre fordi han skulle gifte seg(!), men på hjemveien troppet de nye lagkameratene opp på bryllupsfesten for å feire 5-0-seier og historisk opprykk.
Og ikke nok med det: Samme høst spilte RBK som første trønderske lag seg fram til cupfinale mot Odd, som ble slått etter omkamp. Rosenborg og Eggen hadde for alvor slått gjennom. Og hoppkarrieren ble avsluttet.
Sjøl om han hevdet han aldri var noen stor spiller, kåret VG ham til Årets spiller i Norge i 1967 før han to år senere la opp etter å ha plusset på merittlista med tre seriemesterskap og 29 landskamper.
I de fleste av sesongene 1971-2002 hadde han mer eller mindre offisielle roller som trener eller rådgiver i RBK - også da han i perioder var A-, OL- og U21-landslagssjef.
I 1986-87 kunne han som trener for Moss naturligvis ikke samtidig bistå Rosenborg. Til gjengjeld tok han nye steg som leder og ledet østfoldingene til opprykk og et påfølgende, sensasjonelt seriemesterskap.
Så kom han hjem til Lerkendal for å bli. Han hadde alt vært med på å bygge klubbhus, nå skulle han for alvor bygge opp (igjen) klubben med artig og angrepsvillig fotball.
Sjøl er jeg blant de yngste supporterne som husker hele gullrekka fra 1992 til og med 2004, og det er noe jeg er evig takknemlig for. I tillegg kan jeg krydre med mer sporadiske RBK-barndomsminner i årene før.
Å vinne 13 seriemesterskap på rad - derav elleve med Eggen som trener - er utrolig sterkt, spesielt siden at konkurransen og spenninga flere av sesongene var langt større enn det mange i ettertid skal ha det til. Men enda sterkere er naturligvis prestasjoene ute i Europa.
Igjen må man påpeke at tilfeldighetene slo til: UEFA utvidet i 1994 Champions League fra åtte til 16 lag, og etter oppløsninga av Sovjetunionen og Balkan-krigen var det i en periode få land og lag fra Øst-Europa som hevdet seg.
Dessuten dro Rosenborg i begynnelsen fordel av at halvparten av plassene i gruppespillet ble fordelt blant lagene som måtte kvalifisere seg - og at bare ett lag fra hver av de store nasjonene fikk delta, nemlig seriemesteren.
Men mesterligaresultatene utover 90-tallet taler for seg sjøl. Kvartfinalen mot Juventus er det objektive høydepunktet, men mange av oss liker også å mimre tilbake til da CNN i november 1999 langt mer subjektivt kåret RBK til sjette beste lag i verden!
Sjøl om Eggen således var en viktig del av hele barndommen min var det først som ung voksen at jeg ordentlig fikk pratet med legenden utover "høflighetsfraser" på noen av de få treningene som passet inn i timeplanen på skolen. Dessverre var jeg og rbkweb.no fortsatt for unge (ifølge klubben!) for å få innpass som akkreditert journalist på kampene før Eggen ga seg i 2002. Et avskjedsintervju ble plaster på såret. Det skal sies at Eggen rett i forkant var skeptisk til å om han skulle uttale seg til et uoffisielt supporternettsted, og at fast leser Ola By Rise heldigvis var til stede og berget intervjuavtalen.
Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto
Derfor satte jeg ekstra stor pris på månedene tett på Eggen fra comebacket i mai og ut 2010. Sjøl om han i kjent stil tidvis kom med slengbemerkninger om dårlige spørsmål, satte han pris på engasjementet mitt og svarte utfyllende og velvillig. Sjøl om han fylte 69 år den høsten, var han sitt gamle jeg. Det ble også nok en gullsesong til tross for forsmedelige bortetap mot København og Follo.
Jeg er veldig glad for at Nils Arne fikk oppleve avdukninga av statuen sommmeren 2019. Det var på grunn av stadige utsettelser dessverre ingen selvfølge. I flere år hadde han slitt med helsa og bare måneder tidligere måtte han amputere begge beina.
Heldigvis var han klar i toppen helt til slutt. I desember var det en periode daglige intervjuer med (nett)aviser, som ønsket hans syn på jakta etter erstatteren til Åge Hareide som trener.
Nettopp derfor føltes det som et lite sjokk i formiddag, da vi fikk vite at han hadde sovnet stille inn i natt.
Heldigvis har tiltakene for å hindre smitte av koronaviruset blitt redusert noe, sånn at i alle fall 200 får være med på begravelsen hans neste fredag. Atskillig mange flere skulle ha ønsket at de kunne ha fått æret ham. Uansett bør begravelsen skje på statens bekostning.
Større rosenborger fins ikke.