Kommentar: Må ta igjen det tapte
Skrevet av Thomas Myren, 16. februar 2008, 12:34

Resultatmessig har ikke Rosenborg utviklet seg på ti år, og klubben forsøker å ta konsekvensene av stillstanden. Det er viktig at alle de flotte ordene blir til handling.

Bare sånn at det er sagt: RBK er absolutt på riktig vei. Ledelsen er tilsynelatende villig til å gi Erik Hamrén tillit over tid, noe som er nødvendig for å skape et mesterlag ut av et ungt og talentfullt, men urutinert spillermateriell.

Potensialet i laget er stort, noe også motstandere og landslagstrenerne ser. Hamrén ligner på Nils Arne Eggen både i ordbruk og enkelte fakter, og det bidrar til at han på forhånd virker som riktig mann til å foredle et kommende storlag.

Økte inntekter
Penger er nødvendig for den sportslige satsninga, og markedsavdelinga gjør en bedre og bedre jobb. Kampene på Lerkendal blir utsolgte nesten uavhengig av tabellplassering, og en nødvendig økning i tilskuerkapasiteten er under planlegging.

Sponsorbudsjettet blir økt for hver sesong, og allerede neste år vil TV-avtalen bli forbedret. Uavhengig av økninga på den totale avtalen, er det bestemt at klubbene heretter skal få 68 i stedet for 62 prosent av kaka. Fortsatt vil fordelinga mellom klubbene være forholdsvis jevnbyrdig også i den nye avtalen, men på sikt ønsker RBK seg en større andel. Nils Skutle sa det sånn: "Vi får fem prosent av TV-potten. Markedsmessig står vi derimot for 15-20 prosent."

Framsteg i Europa
Også ute i Europa er Rosenborg inne på riktig spor, sjøl om det nå sannsynligvis blir bråstopp mot Fiorentina i UEFA-cupen. Gruppespillet i Champions League var en solid opptur, og samtidig et bevis på at RBK er gode når laget får spille fotball i stedet for å (luft)krige mot hevntørste lillebrødre i Norge. Mindre forventningspress bidro også til at spillerne slapp seg mer løs.

Klubben hadde sin beste sportslige periode på slutten av 90-tallet, da seriegullene trillet inn og laget i fire år på rad kjempet om avansement fra gruppa i Champions League - greide det ved to anledninger. Omlegginga av europacupene øker sjansene for mer høstjubel. Skutle skal ha skryt for å ha arbeidet aktivt med å gjøre UEFA-cupen mer attraktiv både sportslig og økonomisk, og han innser nok snart at også den nye kvaliken til Champions League gagner RBK. Gitt seriemesterskap er sjansene for spill i det gjeveste selskapet gode i årene framover.

Tatt igjen
Problemet til Rosenborg er at konkurrentene i Norge har hatt minst like god utvikling de siste ti årene. Fra å omsette for mer enn resten av eliteserieklubben til sammen, har RBK havnet i en utsatt posisjon med klubber som Brann, Vålerengen og Viking halsende like bak.

Mye av skylda må klubben sjøl ta. En rekke gale beslutninger på tampen av gullperioden bidro til at tida som enehersker tok slutt. Som den sterke mannen på Brakka, har Nils Arne Eggen en god del av ansvaret. Mange dyre og kortsiktige spillerinvesteringer tidlig i årtusenet sikret ham fortsatt suksess ut hans egen trenerkarriere, men den manglende foryngelsen av laget ga problemer allerede i 2004.

Tomt for penger
I løpet av de fem første årene i millenniet ble hele 120 millioner av premiepengene fra Champions League brukt på de omtalte spillerne, som i de fleste tilfellene enten la opp eller nesten ble gitt bort videre. Ytterligere 335 millioner ble brukt på nytt stadion. Utbygginga er i seg sjøl et emne for diskusjon, men den lar jeg ligge denne gang.

I alle fall var det nesten ikke penger igjen til ordentlige spillerforsterkninger da eldrebølgen slo innover Lerkendal, mens konkurrentene for alvor begynte å lokke penger ut av lommene på investorene sine. Problemet er fortsatt høyst til stede. Det har gått så langt at Erik Hoftun nå sjøl har måttet ta over ansvaret for jakten på sin egen arvtaker i midtforsvaret.

År 2000-problemet
I sin utredning har Rosenborg slått fast at nedturen begynte allerede etter den glimrende høsten 1999, altså lenge før ansettelsen av Ola By Rise som hovedtrener, noe enkelte hevder var rota til alt vondt.

RBK har valgt å benytte klubbrankinga til UEFA som måleverktøy, og utviklinga er klar:



For stort fokus på stadionutbygginga har blitt utpekt som en av årsakene til at det sportslige sviktet. Personlig vil jeg hevde at nedturen for alvor begynte i kjølvannet av EM-sluttspillet i 2000. Ikke nok med cuptap mot Strindheim, nøkkelspillerne John Carew, Bjørn Otto Bragstad og André Bergdølmo forsvant i løpet av ei uke. Disse ble uten hell forsøkt erstattet med de tidligere nevnte, dyre bomkjøpene.

Uforløst potensial
Men gale spillerkjøp er naturligvis ikke hele historien. Penger er som sagt nødvendig for å få til et godt fotballag, og Rosenborg kunne og burde ha skaffet seg et bedre økonomisk fundament da klubben var på topp.

Like før årtusensskiftet svirret rykter om at Sony PlayStation var villige til å betale et tosifret millionbeløp for å overta sponsorplassen til G-Sport. RBK var attraktiv for internasjonale aktører, der klubben lå og knivet med navn som PSV Eindhoven, Olympiakos og Panathinaikos om hegemoniet rett bak de aller største klubbene. I stedet fikk Rema 1000 ta over hedersplassen på drakta for bare fire millioner i året, mens PlayStation seinere ble avvist med en mindre avtale.

Rosenborg har argumentert for viktigheten av lokale støttespillere, men det henger ikke på greip når multinasjonale konsern som Coca-Cola og Shell for lengst er sluppet inn i varmen.

At RBK ikke utnytter markedspotensialet sitt er ille i seg sjøl. Verre blir det når konkurrentene er flinkere. Én god høstsesong i 2004 var nok til at VIF skaffet seg en bedre hovedsponsoravtale enn Rosenborg, og Brann kom raskt etter. Takket være bedre økonomi har de begge kunnet feire seriegull de siste årene.

Trenerflommen
Tingenes tilstand har naturligvis ikke blitt bedre av at den kunstneriske lederen på Lerkendal har vært en ny mann i hver eneste sesong etter Eggen. Det er både forræderiske, sportslige og personlige årsaker til at ingen har fått ha jobben i mer enn ett år.

Det skulle godt gjøres å spå at de foregående fem treneransettelsene alle skulle gå skeis, men styret og ledelsen må likevel stå til ansvar for sine valg. Spesielt tenker jeg på uklarheten rundt hvilken type trener man ønsket seg. Man har vært i villrede, og dermed også økt sjansene for å mislyktes med ansettelsene.

Styret bestemte aldri i 2006 at førstelaget skulle spille 4-3-3, sjøl om diverse medier hevder dette. Etter vedtaket om å fortsette med "Rosenborg-fotball", konkluderte derimot den sportslige ledelsen i 2. etasje på Brakka med at dette innebar 4-3-3 i stedet for 4-4-2-formasjonen Per-Mathias Høgmo med stort hell hadde forsøkt høsten 2005 med Per Ciljan Skjelbred i den framskutte rollen på midtbanen.

Høgmo hadde på det tidspunktet allerede gått tilbake til 4-3-3, men det blir feil at bankmenn og leger i styret skal diskutere detaljerte formasjonsspørsmål. "Artig og angrepsvillig fotball" er en smal nok stillingsinstruks til hovedtreneren. Dette har styret og ledelsen heldigvis etter hvert forstått, og Trond Henriksen og Hamrén får som fagmenn fritt tilpasse formasjon ut i fra tilgjengelig spillermateriell.

Framtida
I tilfellet Høgmo var det derimot en helt annen sak de øverste ansvarlige burde ha tatt tak i. Da en utslitt Rune Bratseth valgte å ta permisjon, ble Høgmo innsatt som fungerende sportsdirektør. Senere tok også leder for ungdomsavdelinga, Per Winsnes, ut permisjon. Plutselig hadde Høgmo hovedansvaret for både første- og juniorlaget. Etter tre måneder med tre manns jobb var det ikke overraskende at også Høgmo ble utslitt. Han forsvant ut etter sykmeldingsperioden til tross for at RBK tilsynelatende hadde, og fortsatte ville ha, nytt godt av hans kompetanse på profesjonalisering av fotball.

I anledning ansettelsen av Knut Torbjørn Eggen slo styret fast at man hadde lært. Fordelinga av roller og arbeidsoppgaver skulle heretter bli mye bedre. Fem måneder senere var også Eggen blitt sykmeldt, noe han fortsatt er; gått over i aktiv sykmelding.

I mellomtida var nok en trener sendt på dør, og seriemesterskap var fulgt opp med en fattig femteplass.

Administrasjonen på Brakka gjør som sagt likevel mye bra. Spørsmålet er om de behøver et sterkere og dyktigere styre som utfordrer – sparringpartner – i de viktige avgjørelsene som ligger foran. Det skal nemlig noe til for å oppfylle drømmen om seriegull, topp 30 i Europa og 600 millioner i omsetning.