- Hver gang jeg trykket til litt ekstra, så var det jubel
Skrevet av Thomas Myren, 8. september 2018, 20:44

Trond Henriksen er publikumsfavoritten som la opp bare 29 år gammel.

Foto: Adresseavisen

- Jeg var tøff, en typisk lagspiller med en helvetes vinnervilje, som jeg fortsatt har. Men jeg var aldri ufin i den formen du ser i dag: At når dommeren ikke ser, så er det en albue eller at du sparker ned folk. Noen sier på forhånd at de skal spenne ned folk. Sånn var jeg ikke i det hele tatt, slår den gamle kraftbacken fast.

- Det var noen ganger at det var litt tøffe tak, men det var "fair". Om jeg kom litt for seint eller om det var ei litt tøff takling, så var det ikke noe usportslig over det.

- Dukket Rambo-kallenavnet opp internt eller eksternt?

- Som guttunge var jeg faktisk en teknisk god spiller på midtbanen til Nidelv – og nå tuller jeg ikke! Jeg var skikkelig "Taffel sticks" med sugerør til føtter, men kroppen ble til etter hvert. Jeg ble større og sterkere.

- Men det var først her, fordi jeg hadde en litt tøff og kompromissløs spillemåte, at Rambo-navnet kom. Det var vel supporterne som ordnet det.

- Når er det legendariske bildet av deg med blodig trøye og bandasje rundt hodet knipset?

- Det tror jeg er mot Viking på Lerkendal i cupen. Alf Kåre Tveit sparket meg oppi hodet, slik at jeg fikk et kutt. Det var tydeligvis ikke så nøye med at du fikk blod på drakta, men jeg fikk tullet et eller annet rundt hodet av Vilhelm Stoltz. Så spilte jeg videre.

- Di forbanna geit!
- Vi hadde det tøft på trening i den perioden. Det var mange vinnerskaller der, og vi ville vinne på trening òg. Det var ikke sånn som med en del unger i dag, når du deler opp i lag og spør den ene guttungen om resultatet: "Nei, jeg vet ikke, jeg!" Det er jo helt håpløst! Vet du ikke det, er det ikke noe artig å spille fotball.

- I hvert fall gikk det litt tøft for seg på trening, og Nils Arne var en sånn som provoserte som det suset etter: Når det ene laget ledet, så begynte han å styre med frispark bare til det andre laget. Vi ledet mens Øyvind Leonhardsen fikk gå rundt og spenne ned folk. Røyken tøt mer og mer ut av ørene på unge Henriksen, og til slutt hadde jeg fått nok: Leo fikk ballen, og jeg klinket til ham. Det er den eneste gangen jeg har gjort det med vilje!

- Øyvind fór i bakken, og hele Rosenborg-klinikken kom ut. Det var før semifinalen mot Viking. Så kom Nils og sa: "Henrik, hva er det du holder på med?!" Pell deg inn i garderoben. Og du spiller ikke på søndagen!" "Det gir jeg faen i, di forbanna geit!" sa jeg.

- Så spaserte jeg rett inn i garderoben. Jeg fikk roet meg litt i dusjen, og var på vei ut igjen. Nils er alltid høyt oppe og rolig ned igjen. Da jeg var på vei til klubbhuset og han på vei inn i garderoben, traff vi hverandre sånn halvveis. Da han sa: "Øh, Henrik: Du spiller på søndagen, sjø."

- Når og hvordan havnet du i Rosenborg?

- Det var i 82. Det var den tida da dinosaurene sprang rundt her. Da spilte jeg på Nidelv, og ble hentet til Rosenborg. Jeg spilte på juniorlaget det første året, og ble tatt opp i A-stallen året etter – i 83.

- Fucking hell!
- Du fikk plutselig starte åtte kamper på rad da du debuterte.

- Det stemmer, det. Jeg spilte en del kamper på høsten den første sesongen. Vi ble trent av Tommy Cavanagh, en liten engelskmann med et spesielt temperament. Det var ikke tilbake til røttene da, for å si det sånn. Det var ikke mye 4-3-3. Det var om å få ballen ut på backen, og så skulle vi sparke den opp og inn i rommet bak deres backer. Da ropte han: "Go, Harvey!" – og det var Håvard Moen.

- Hvis du ikke sparket ballen – hvis du var dum nok til å spille ballen vinklet inn i midtbaneleddet, så var det "Fucking hell!" fra A til Å. Så det var en litt annen fotball …

- Hvordan føltes det å få slippe til på A-laget?

- Det var like stas da som jeg tror det er for unge gutter å få spille på Lerkendal nå. Det er litt mer profesjonelt og litt andre fasiliteter nå. Supporterne er mer organiserte med Kjernen. Det er litt mer sånn som vi så på TV da vi spilte sjøl. Men det var absolutt like artig! Og det er det aller viktigste med fotball – både for oss som spillere og trenere og ikke minst for dere som følger laget i tykt og tynt. Det å ha det "lænt", som vi trøndere sier, er det absolutt viktigste.

- Du fikk derimot bare fire seriekamper året etter med Bjørn Hansen som ny trener.

- Det hadde ingenting med liten tiltro fra Bjørn å gjøre. Da var det nemlig noen mennesker i grønne drakter som tok tak i meg: Jeg måtte inn i militæret.

- Og det var ikke sånn som nå, at vi fikk fri i militæret fordi vi spilte på Rosenborg. Det var meget vanskelig. Jeg var på Værnes først, så tre måneder i Kristiansand og så i Bodø før jeg fikk lurt meg til å komme til Værnes igjen, og være der resten av militærtjenesten. Deler av året gikk bort i grønne klær – ikke svarte og hvite klær.

Trussel
- I 85 ble du derimot ordentlig etablert på laget.

- Det var første sesongen jeg spilte fast. Høsten vi hadde i 85 var det artigste jeg har vært med på. For det første var du sjøl ung og spilte fast. Og så hadde vi ikke vunnet noe på mange, mange år. Vi lå langt bak Lillestrøm, men så begynte vi på høsten å plukke poeng for poeng. Vi vant kampene, mens Lillestrøm begynte å vise dårlige takter. Til slutt endte vi opp i den vanvittige seriefinalen her på Lerkendal den lørdagen.

- Jeg tror det nesten var fullt tre timer før matchen. Det var ei vanvittig stemning. Det var sagt at det var 28 000, men jeg tror det var mer enn det. Det var en fantastisk opplevelse.

- Gunnar Halle fikk beskjed om ikke å komme over midtbanen i den kampen.

- Det var Roger Albertsen som gjorde det. Han òg var littegrann tøffing. Det var på spillerhotellet, og vi skulle ta heisen opp for å slappe av litt på dagrom. Gunnar Halle sto inne i heisen, og så kom Roger. Dørene lukket seg, og da sa Roger: "Hvis du kjem over på vår side av midtbanen i dag, så drep eg deg!" Og den funket den!

- Du byttet mye på å spille venstre- og høyreback den sesongen.

- Det har jeg egentlig gjort i alle år. Det var litt sånn at når vi hadde en med venstrefot, så spilte jeg høyreback. Hadde vi ikke det, gikk jeg over på venstrebacken. Jeg bruker å si at jeg var like god med begge føttene. I alle fall var jeg like dårlig med begge føttene, så jeg kunne bruke begge. Så for meg hadde det ingenting å si om jeg spilte høyre- eller venstreback.

- Jeg likte meg faktisk bedre på venstrebacken fordi da kunne jeg hele tida gå utover i banen og så dra meg inn. Da hadde jeg bedre alternativer offensivt. Ofte var det bare å spille gjennom Mini, og få igjen ballene som han eventuelt rotet bort. Da skulle jeg stå der og vinne ball nummer to. Det var en fin taktikk!

- Det eneste aberet var i Europa. Der sleit vi og slapp inn en del mål. Vi begynte å lure litt på hvordan vi skulle få slutt på det der. Nils var selvfølgelig "Framover, framover, framover!" hele tida, men dette var på den tida da det var fire stykker som skulle forsvare målet – og bare de! Når motstanderen klarte å spille seg ut og komme over midtbanen, så bråbremset Mini og sprang ikke noe lenger. Han ropte bare: "Henrik, det kommer én til!"

Samsvarende ambisjoner
- Klubben kjøpte etter hvert landslagsaktuelle spillere. Følte du noen gang at plassen din på laget var truet?

- Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg følte egentlig at jeg var en såpass viktig del av laget i form av vinnerviljen min og kontinuiteten. Jeg hadde vært der helt siden jeg var guttunge og kjente til alt, samtidig som at jeg sjeldent spilte veldig dårlig. Jeg var stabilt god.

- Likevel syns jeg i hvert fall sjøl at jeg spilte mye bedre på hjemmebane enn på bortebane. Jeg var en typisk hjemmebanespiller fordi jeg elsket å fare rundt på Lerkendal. Hver gang jeg trykket til litt ekstra, så var det jubel. Og det gjør noe.

- Var du sjøl særlig aktuell for landslaget noen gang?

- Jeg lå nok i vannskorpa. Jeg spilte jo på gutte- og juniorlandslag, men ikke på A-landslaget. Blir man tatt ut på landslaget, skal man være stolt av det. Det er ikke noe som er likere enn det. Men det satte ikke noen demper på min fotballkarriere og mine ambisjoner. Fordi mine ambisjoner besto i at Rosenborg skulle være best mulig og at vi skulle vinne mest mulig titler.

- Fotball har vært – og fortsatt er – det artigste jeg vet å holde på med. Kameratskapet og samholdet som både vi på banen og helt sikkert dere utenfor banen har sammen, har vært det absolutt vesentligste i min karriere. Derfor har jeg også fortsatt i svart og hvitt helt fram til nå.

- Du hadde også en karriere som postbud.

- Da jeg kom hjem etter militæret, måtte jeg finne på noe å gjøre. Når du spilte fotball var det ikke like lett å begynne på skole og få det til å gå rundt. Tilfeldigvis begynte jeg i et vikariat på Posten. Så ble vikariatet til fast jobb.

- På den tida kunne du ikke leve av fotball, så derfor ble det naturlig å være postbud. Det syns jeg var kjempeålreit. Jeg har alltid vært glad i røre på meg, og da fikk man rørt litt ekstra på seg. Og det som var enda artigere på den tida, var at når du spilte på Rosenborg, så ble du kjent igjen i byen hele veien. Det var artig å gå fordi du pratet bestandig med folk og kundene innpå butikkene. Det var en kjempesosial jobb – og man var ferdig veldig tidlig om dagene!

Mafia
- Var det du som avslørte at Vidar Riseth solgte juletrær på Byåsen?

- Det var det. Da Vidar Riseth kom her, var det ikke mye som minnet om Rema-Riseth. Han kom på sin første trening som kremmer fra Frosta i Amazon med revehale og X antall Wunderbaum, slik at han knapt så veien! Og det første han spurte om, var om det var noen som skulle ha potet!

- Han var nesten som mafiaen: Du kunne gå bort til ham og spørre om hva som helst, og så kom han med det dagen etter. Det var alt fra leketøy til ungene til potet og kålrot!

- Men han sa ikke noe om de juletregreiene. Fordi det syns han kanskje ble litt drøyt. Han sto lange kvelder i tillegg til treningene og solgte juletrær. Jeg gikk med posten oppe i Fagerlia, og da sto han "bætre mæ" på butikken på hjørnet. Så sa jeg: "Hallo, Riseth! Er det du som står her?" Han ville egentlig ikke snakke om det. Så skal dere ha billig juletre, er det bare å ringe ham!

- På begynnelsen av 90-tallet begynte dere likevel å tjene en del penger i Rosenborg.

- De siste par årene jeg spilte, hadde jeg en periode der det var 50/50 i forhold til Posten og Rosenborg. Og så ble vel nesten også 70/30 i favør fotballen. Fotballen ble mer og mer profesjonalisert, og vi òg fikk betalt. Jeg hadde to arbeidsgivere.

- Hva gjorde at du likevel valgte å legge opp allerede som 29-åring?

- Det hadde litt med økonomien å gjøre. Jeg og kona hadde en nokså driftig periode etter at vi giftet oss, så vi fikk kjapt tre unger. De er født i 90, 92 og 93, så da hun minste kom var de to andre fortsatt rimelig små òg. Jeg fikk beskjed om at jeg også måtte ta del i det.

- Det var altså ikke ennå så profesjonalisert at man bare kunne ha Rosenborg-jobben og leve av den. Så da sa det seg sjøl egentlig.

- Jeg var egentlig glad for at det ble sånn. sjøl om jeg gikk glipp av Champions League-eventyret som spiller – jeg fikk smake på det som trener. De årene jeg var hjemme og fikk følge opp ungene angrer jeg ikke et sekund på.

Juniortrener
- Så kom du tilbake til Rosenborg som trener.

- Det er sånn som med sirkushestene: Du vil gjerne tilbake i manesjen når det har gått noen år. Jeg savnet jo fotballen, og fotball var like "lænt" egentlig. Jeg holdt på i idrettslaget Trond med ungene, men så ringte Bjørn Hansen en dag og lurte på om jeg kunne være med ham rundt kampene i 2. divisjon til U-laget, som vi kalte det den gangen. Det var den spede starten. Jeg ble juniortrener deretter og med videre.

Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto

- Vi gjorde det ganske bra med juniorlaget, og ble norgesmestere i 2005. Da var både Per Ciljan og Alexander Tettey med på laget. Så ble jeg spurt om å være med på A-laget neste år. Da var Per-Mathias hovedtrener, mens jeg og Knut Tørum assistenter.

- Hvordan var det å bli forfremmet?

- Det var artig. Men jeg har bestandig sagt at for meg spiller det ikke så stor rolle om jeg trener en unggutt eller Rade Prica. Rosenborg ønsker å være gode, og vi ønsker å skape gode fotballspillere. Om det er en spiller på 16 år eller en etablert spiller som Rade er egentlig ett fett. Det er om å gjøre oss best mulig uansett.

- Hvordan var det å bli seriemester allerede i debutsesongen?

- Jeg er glad i å vinne, så det var selvfølgelig artig. Vinnerviljen er der, og jeg har fått vært med noen runder. Men det var artig å vinne seriemesterskapet som trener også.

- Det var litt à la det vi hadde mot Lillestrøm (i 1985), i forhold til at Brann ledet veldig lenge. Vi kom liksom på oppløpssida og slo dem på Brann stadion til slutt. Det var veldig, veldig artig.

Trives som assistent
- Så ble du sjef sjøl.

- Det var en del som skjedde fram og tilbake i 2007. Vi var med i Champions League, og vant 2-0 mot Valencia her. Så dro Knut. Jeg tok over resten av sesongen.

- Den høstsesongen ble veldig artig. Vi hadde en fantastisk opplevelse nede i Valencia, der vi spilte helt fantastisk. Samtidig fikk vi en opptur i serien og berget femteplassen, som var målet – slik at vi fikk europacupfotball året etter.

Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto

- Så ble du assistent igjen da Erik Hamrén kom. Er det den rollen du liker best?

- Vi hadde bestemt det i forkant at det skulle være sånn. Da Erik kom, var det helt naturlig. Jeg trives godt med å være assistent. Jeg er ikke så forbasket glad i å vise meg fram hele tida. Jeg liker å jobbe for laget og få fram spillere. Selvfølgelig liker jeg suksess, men det er ikke noe must å stå som frontfigur. Jeg trives like bra som assistent.

- Jeg syns det var ei veldig lærerik tid under Erik. Spesielt var Erik Hamrén en veldig god leder, og fikk med seg folk. Han hadde litt andre suksessfaktorer enn hva vi i Rosenborg var vant til når det gjelder måten å spille fotball på, men han hadde ei god tilnærming til både supporterne og trening. Pluss at de to årene der hadde vi et kanonlag.

- Hvordan var hverdagen som spillerutvikler?

- Det blir mer individuelt enn lagmessig, som du er vant til fra før. Det er kanskje det som er den største utfordringen i jobben: Når du har vært med i så mange år i "gamet", så savner du kamper og følelsene rundt dem.

- Har du lyst til å være hovedtrener for et lag igjen – eventuelt utenfor Rosenborg?

- Det er ikke noe som er umulig. Jeg er egentlig en erketrønder, som liker å være i Trondheim. Jeg trives godt her i klubben, og har hatt egentlig alle rollene i Rosenborg. Per dags dato har jeg det veldig bra, men jeg er åpen for alt. Så får man egentlig bare vurdere. Men det er i svart og hvitt jeg trives best.

	Kamper				Mål
	Serie	NM	E-cup	Totalt	Serie	NM	E-cup	Totalt
1983	8			8
1984	4			4
1985	20	3		23
1986	19	4	4	27	1			1
1987	22	6		28	1	3		4
1988	22	7		29	1	1		2
1989	21	4	2	27	1			1
1990	22	7	2	31	2			2
1991	21	8	2	31
1992	18	7		25	3	2		5
1993	16	4	1	21	1	2		3
Totalt	193	50	11	254	10	8		18