- Vi hadde en sånn lengsel etter å vinne
Skrevet av Thomas Myren, 7. september 2014, 15:18

Rosenborg er inne i den lengste gulltørken på 30 år.


AVGJØRELSEN: Trond Sollied avgjorde seriefinalen mot Lillestrøm i 1985.

Foto: Adresseavisen

- Det å vinne seriegullet i 85 blir stående som noe helt unikt. Det var ingen som hadde opplevd det før. Det var liksom første gangen, smiler Ola By Rise til rbkweb.no.

- Jeg husker at vi sto på balkongen på Britannia hotell, og da sto det tusenvis av folk nedpå gata - folk som hadde blitt med for å feire. Noen sto på bilpanserne og noen sto på takene for å hylle oss spillerne. De fleste av oss kastet ut slipset, mens "Kikkan" Angvik kastet jakka. Da han var i ferd med å ta av seg skjorta for å kaste den til publikum, stoppet vi ham. Det er greit å sette pris på supporterne, men vi var bare ferdige med forretten, så det hadde vært dumt om han ikke hadde hatt skjorte.

- Akkurat den opplevelsen av å stå oppå der og feire sammen med supporterne, til og med etter at opplevelsen på stadion var slutt, var unik!

- Dette samt den første cupfinalen i 88, da vi vant omkampen, er de mest fantastiske enkeltopplevelsene.

- Hvordan havnet du i Rosenborg?

- På Blussuvoll ungdomsskole hadde jeg en kompisgjeng der noen spilte i Rosenborg. Den store drømmen og ambisjonen min var å spille meg inn på juniorlaget, så jeg gikk over da jeg var første års guttespiller.

- Men så var det litt god - eller dårlig - timing, ettersom hvordan man ser det: Det var en toppklubb i oppløsning, som nesten ikke hadde keeper. Så jeg ble hentet inn i A-stallen allerede det første året. Det var veldig tilfeldig, og det ville aldri, aldri ha skjedd i dag.

Nervøsitetsspagat
- Det ble 16 mål i mot på fire kamper fra start høsten 1977 ...

- Men det var på den tida at ingen dreit seg ut. De syntes det var veldig fint at du var ung og lovende og hadde fotballsko. Jeg fikk stort sett bare klapp på skuldra.

- Da jeg spilte de første kampene høsten 77 hadde jeg vært i A-stallen hele sesongen og spilt noen treningskamper. Min første krangel med Nils Arne Eggen, som var påtroppende den sommeren for å berge stumpene, var om følgende tema: Var jeg god nok eller ikke til å stå på A-laget til Rosenborg den høsten? Jeg sa "nei" og han sa "ja". Som vanlig bestemte han, men jeg hadde rett!

- Strengt tatt var jeg ikke god nok. Men det var kanskje ikke så mange andre var det heller ... Vi vant én kamp det året, og rykket ned med dunder og brak.

- Jeg fikk en ganske bra debutkamp mot Bodø/Glimt - med kjempemye flaks. Det første som skjer er at Harald Berg, altså faren til Ørjan og Runar - og legende, skyter. Jeg går ut i en "nervøsitetsspagat". Ballen går mellom beina mine, men treffer hånda bak, stolpe og ut! Publikum klappet for ei god redning!

- Siden sleit jeg littegrann mer … Vi tapte 0-4 i Bergen uten at det nødvendigvis bare var min skyld. Og så var det en kamp på Lerkendal som ble litt skjellsettende: Vi spilte mot HamKam, og jeg hadde spilt en ganske god 1. omgang. Vi ledet 2-1 (rettelse: 1-1), men da det var slutt sto det 2-6 på tavla ... Jeg tror det var fire keepertabber, og jeg vil påstå at jeg hadde reddet tre av målene i dag i dette antrekket!

- Pål Jacobsen var legendarisk spiss på HamKam, Vålerenga og landslaget, og han sto og knyttet skoene sine på 30 meter. Jeg skulle ta en femmeter, men var ikke stødigere enn at jeg spilte ballen i sånn passe høyde. Den traff ham, og han tok den med seg inn foran mål og scoret.

- Etter det sjette målet kom en av midtstopperne bort til meg. Da satt jeg på bakken - jeg har bilde av det hjemme. Så sa han til meg: "Du kan i hvert fall ta ballen ut av nettet!"

- Det er sånn som kan knekke folk, men det førte i alle fall til at jeg tilbrakte de tre neste ettermiddagene og kveldene hjemme i hagen, hvor jeg praktiserte liggende vristspark fra femmeter. Jeg har aldri noen gang siden oktober 1977 ikke klart å løfte en femmeter! "Brent barn lukter vondt" - eller skyr ilden!

Biljardvold
- I 1978 kom gamlekeeper Arve Thunshelle tilbake, men som Eggen har forklart, ble han kvelden før seriepremieren «banka opp av noen trønderske pøbler som angivelig ikke likte verken Arves ferdigheter i biljard eller Årdals-dialekten».

- Du har gjort fantastisk forarbeid, men jeg tror Nils Arne tok feil: Fordi det var på fredagskvelden, mens kampen var på søndag. Ivrig som jeg var, holdt jeg på og trente nede på grusbanen her på Lerkendal den lørdagen. Da kom legendariske Rolf "Rollen" Maaø bort: "Hei gutt! Kom deg hjem - slutt å trene! Fordi du skal stå i mål i morgen!"

- Så da fikk jeg stå de tre første kampene i serien. Det gikk veldig bra for min del, men det var helt naturlig at Thunshelle fikk overta da han kom tilbake. Fordi han var rett og slett mye bedre.

- Men etter opprykket ga han seg?

- Han bestemte seg rett og slett for å legge opp i en alder av 25 år. Jeg kan ikke forklare det!

- Dermed ble du førstekeeper.

- Jeg gjorde det i praksis, men egentlig så var det òg i motsetning til det jeg tror var tanken: Frode Kvam, som var regnet som byens beste - i alle fall mest stabile - keeper og som sto for Strindheim, var hentet inn til Rosenborg den sesongen i 79. Jeg tror nok veldig mange tenkte han skulle stå, og det tror jeg at jeg òg tenkte.

- Men så gikk det såpass bra på våren, jeg kom såpass bra i gang, at jeg fikk stå serieåpninga. Og så gikk det igjen så bra at jeg fikk stå alle kampene utenom én.

- I 1980 og -81 bestemte Eggen plutselig at du og Anders Eggen skulle stå omtrent annenhver kamp.

- Anders Eggen er en veldig god venn av meg den dag i dag, vi har god kontakt. Det var egentlig et helt utrolig prosjekt. Jeg vil fortsatt påstå at det ville ha blitt seriegull i 81 hvis én hadde stått fast - uansett hvem det ble. Jeg tror vi var ganske jevngode med litt ulike styrker.

- Det ble byttet etter opplegget som det engelske landslaget hadde med Shilton og Clemence ei stund - uten sammenligning for øvrig. Det fungerte ikke helt optimalt der heller. I ettertid har jeg tenkt at jeg ikke har noe tro på den type skifter på akkurat den plassen. Jeg tror at du må holde den andre varm, men det å skape en usikkerhet ... Da må alt i så fall skje matematisk. Det var det ikke den gangen.

- Det var mer at Nils sa: "Nå har du stått veldig bra, så nå skal Anders stå." Du vet ikke helt hvor du er hen ...

- Hva avgjorde at du ble suverent førstevalg fra og med 1982?

- Det var vel litt tilfeldig. Vi kom i en situasjon der jeg i alle fall jeg var veldig tydelig på at jeg måtte velges eller vrakes. Anders hadde tilbud fra blant annet Lillestrøm og andre klubber, men han flyttet faktisk til Spania med fruen og var lærer der i to år. Så det ble ikke så mye mer spilling på Anders på det nivået. Det var litt dumt, fordi han var en veldig bra keeper.

- Men jeg tror Nils var nødt til å ta et valg til slutt. Det gikk ikke i lengden. Det kan hende at Anders hadde stått enda bedre i denne perioden om han hadde fått sjansen. Det vet man aldri.

Tabbekavalkade
- Hvordan vil du beskrive deg sjøl som keeper?

- Det var et godt spørsmål! Jeg er veldig glad for at det ikke fins slike tabbekavalkader fra den tida, slik som fins av enkelte av mine eks-kolleger i Rosenborg. Hvis du klipper sammen det minst heldige du har gjort, så ser det ganske dumt ut. Det er det samme som skrytevideoer av spillere som skal komme til klubber - jeg har kikket gjennom noen av disse. Du kan lage en ganske bra skrytevideo av deg sjøl om du holder på lenge nok og klipper godt nok!

- Jeg husker den perioden der man kunne høre en knappenål falle. Etter et baklengsmål ropte jeg: "Gutter, nå må vi skjerpe oss!" Det var helt stille på tribunene, men så kom det fra sittetribunen: "Pass på deg sjøl, Ola!" Etter det sa jeg ingenting mer de neste 20 minuttene.

- Jeg tror nok stabilitet over mange år var varemerket, sjøl om jeg kan redegjøre for noen inngripener som ikke var så bra òg. Men jeg hadde nok også noen redninger som var over middels. Jeg var sannsynligvis blant de to-tre beste keeperne i Norge over ganske mange år.

- Er det noen spesiell redning du husker veldig godt?

- Jeg ble nylig påmint ei redning av en som skulle lage en større reportasje: Bodø/Glimt kunne ha vært det store laget hvis de hadde scoret på frisparket til Tom Kåre (Staurvik) på Aspmyra i 93, da de kunne bli seriemestere, mens vi måtte vinne. Og vi vant 2-1.

- Ellers er det noen slengere her og der: Jeg husker i hvert fall skuffelsen i den første cupfinalen i 88. Fordi jeg følte vi hadde spilt så bra så lenge, at det at de (Brann) fikk den utligninga var så utrolig bittert. Det var opplegg til en optimal finale med en litt urettferdig 1-0-seier.

- Du er også en av få norske fotballspillere som har vært med i OL.

- Det var i 1984. Vi var kjapt over og reiste kjapt hjem igjen, så det var ikke noe kjempesuksess egentlig. Men det var artig!

- Erik Thorstvedt sto i mål i OL, og det fortsatte han med.

- Jeg brukte de første årene å spøke med at det kunne ha vært mye, mye verre: Jeg kunne ha vært samtidig med "Tippen" Johansen. Men etter hvert innså jeg at det hadde vært mye smartere å ha vært samtidig med "Tippen" fordi da hadde jeg antakelig fått spilt flere kamper!

- Av og til er det sånn i idrett at noen er så bra at de holder deg ute og vekk. Thorstvedt er en legende på det norske landslaget, og sto landskamper av internasjonalt format. Så jeg har full respekt for det.

- Jeg fikk 25 landskamper og satt 53 kamper på benken. Så jeg lærte i alle fall etter hvert hvordan det fungerte bortpå benken, sjøl om det ikke alltid ser sånn ut!

Drivkraft
- Hvordan var det å være Rosenborg-spiller på tidlig 80-tall?

- Det var en slags ørkenvandring, som noen har skrevet om i Bibelen. Da jeg kom inn, var det en toppklubb i oppløsning. Så kom Nils Arne tilbake. Han kom sommeren 77, og satte sammen et lag i 78, som rykket opp. Det laget hadde spillende midtstoppere, offensive sidebacker, én sentral midtbanespillere, to indreløpere, kantspillere og én targetspiss. Det var den samme måten å spille på helt fra 1978.

- Men spillerne som var med utover 80-tallet hadde ikke opplevd suksess. Egentlig skulle vi ha blitt seriemestere i 81, fordi da var vi jo det beste laget. I dag tror jeg det ville ha vært utrolig mye skriving om en uforklarlig kollaps: "Her må noen ta skylda og ansvaret!" Fordi da datt vi sammen i de siste kampene. Laget var ikke vant til å ligge i den posisjonen, og jeg tror hele teamet med spillere og trenere innkasserte gullet lenge før det var i boks - og det ble det aldri. Det var nesten flaks at vi fikk med oss bronsen til slutt.

- Hvor preget var laget deretter av stadige trenerbytter?

- Nils Arne den gangen var ikke det Nils Arne var i gullperioden. Nils Arne har blitt til underveis, og har lært av ting, justert og fått erfaring. Det å ansette Nils Arne første gangen var ingen automatisk suksess. Jeg husker det sto i VG etter en mislykket e-cupkamp på bortebane: "Ta fra denne mannen passet!" "God i Norge og elendig i Europa", var omkvedet

- Det verste var antakelig i 83, da vi hentet en trener fra et lagbilde til Manchester United. Tommy Cavanagh hadde som filosofi å bryte spillerne helt ned før han skulle bygge dem opp igjen. Og han rakk å gjøre akkurat halve jobben før han fór!

- Men så gikk det gradvis bedre igjen.

- Det å bygge seg opp til 85 var helt unikt: Vi hadde en sånn lengsel etter å vinne, som lå veldig dypt nedi "der". Det var et ønske og en drivkraft som etter hvert var så sterk. Ikke minst da det begynte å bli snakk om en cupfinale, noe du trodde du aldri skulle få oppleve å få være med på. Jeg tror den "driven" var med på å løfte oss. Vi innså egentlig ikke at vi var et "midt på tabellen"-lag.

- De var livredde
- Hva var utløsende for at suksessen kom akkurat i 1985?

- Det tror jeg var flere faktorer. Bjørn Hansen var trener i 84 og halve 85, og han var veldig god på defensiv struktur. Så lå det fortsatt en offensiv struktur fra den forrige Nils Arne-perioden. Og det dukket opp en ganske sterk sentrallinje i 85 med Trond Sollied, Rune (Bratseth), Sverre Brandhaug og Gøran (Sørloth). Også tror jeg at jeg sto ganske brukbart i mål sjøl.

- Så vi hadde en veldig stabil sentrallinje, et bra grunnmønster og var vanskelige å slå - vant jevne kamper. Vi fikk flyten utover: Av de ni siste kampene vant vi åtte og spilte én uavgjort. Dermed tok vi igjen Lillestrøm, som egentlig var det beste laget.



- De var livredde for at det fryktelige skulle skje, nemlig at kampen til slutt på Lerkendal skulle bli avgjørende for utfallet. Så det bygget seg opp: Kunne vi klare å ta inn på forspranget? Til slutt hadde vi bortekamp i Stavanger, og klarte det likevel. Det var en helt enestående følelse!

- Samtidig som Eggen kom tilbake i 88, ble klubben profesjonalisert med tredoblet budsjett. Var dette noe dere spillerne også merket?

- Det vet jeg ikke. Det kan hende vi merket det ved at vi ble litt bedre betalt, at det gikk an å leve av det. Det er riktig at det skjedde en god del ting: Rosenborg utviklet seg fra å være en "nesten"-klubb i Norge til å bli en toppklubb.

- Det lå et veldig godt fundament da Nils Arne kom tilbake i 88. En del av oss hadde vært der lenge, og vi visste at Nils Arne var det helt riktige da. Sentrallinja var der, men det kom tre ganske viktige spillere: Mini, Ørjan Berg og Kåre Ingebrigtsen.

- 88-sesongen var en eneste offensiv bølge, der vi angrep. Det sto igjen én eller to forsvarsspillere, men vi tapte ikke mange kamper. Det var bare som om vi fosset gjennom.

- Sverre hadde en kelner-/hvilerolle i midten mens de to ved siden av sprang opp og ned. Da han fikk ballen, spilte han opp på Gøran, som holdte folk litt unna før han slapp den ned til Sverre igjen. Og så kom gjennombruddet på kant. Det tok en hel sesong uten at noen av motstanderne skjønte hva de skulle gjøre med det! Det var en fantastisk opplevelse i 88.

- Så stabiliserte det seg etter et mellomår i 89, "the double" i 90 og mellomår i 91.

Fremmedarbeider
- Men du skulle egentlig ha forsvunnet allerede høsten 1989.

- Det kunne ha blitt en engelsk hverdag på meg, og det ble det for så vidt også: Jeg var på prøvespill i Southampton i to 14-dagersperioder. Så skrev jeg kontrakt på 3,5 år med Southampton. Det var nok ei lønn som man ikke ville ha fått ansatt en renholdsarbeider på på St. Mary´s i dag, men jeg var godt fornøyd. Og den første som gratulerte meg var en unggutt som het Alan Shearer. Han syntes jeg var veldig spennende fordi han scoret så mye på trening - fin type!

- Jeg plukket meg ut hus. Jeg skulle leie huset til Alan Ball - den gamle verdensmesteren. Og jeg plukket ut barnehage, la igjen hansker og sko. Jeg skulle bare dra hjem til Norge for å vente på arbeidstillatelsen. Og den kom da ikke.

- I stedet kom det en telefon fra daværende Aftenposten-journalist Kjetil Siem, som kunne fortelle meg at jeg ikke hadde fått arbeidstillatelse og lurte på om jeg hadde noen kommentar til det ...

- Det var den engelske spillerforeninga som var skeptisk til utenlandsk arbeidskraft, og motarbeidet at du skulle få arbeidstillatelse?

- Det er delvis riktig. Gordon Taylor satt i spillerforeninga, og han var i en veldig kort periode veldig opptatt av hvem som skulle kjøpes inn. Jeg ble offer for en konjunktursvingning. De hadde sett Southampton i en kamp i London, og Tim Flowers hadde spilt så godt at formannen i spillerforeninga mente at Southampton ikke trengte en ny førstekeeper, derimot en "squad keeper". Da fikk du ikke kjøpe en utlending, sjøl om han var kvalifisert.

- Jeg hadde nok landskamper, jeg hadde alt det formelle på plass. Men tommelen ned. Så gikk det et halvår, og så ombestemte spillerforeninga seg i forhold til andre spillere i lignende situasjon.

- I dag er jeg veldig glad for det. Jeg hadde sikkert kommet til å sitte ytterst og råtne på en reservebenk eller under et tribunetak. Alt det store fikk jeg oppleve etterpå i Rosenborg - i hvert fall det største.

- Men der og da var skuffelsen stor?

- Jeg måtte omstille meg oppe i hodet. Det var en litt vanskelig vinter etter det ikke ble noe av overgangen, men etterpå var det bare stas. Jeg gjorde mitt. Det var andre forhold som gjorde at det ikke ble realisert, og da kunne jeg ikke gjøre noe annet. Det var sikkert en mening med det. Jeg hadde sikkert vært arbeidsledig cockney hvis ikke!

- Det er likevel kjempestor forskjell på noen som kynisk kommer til en klubb for å bruke den som springbrett for å komme seg videre - som bruker klubben, og på spillere som har vært lenge og fått muligheten til å ta enda et steg sportslig. Jeg tror mye av drivkraften for å få hentet spillere til en klubb er at de vet at det går an å kvalifisere seg for enda høyere nivå. Jeg gjorde et forsøk i 89 da Southampton var interessert, og jeg syntes det var spennende.

- Jeg tapte så det rant
- Høsten 1991 måtte RBK velge mellom deg og Frode Olsen.

- Frode hadde kommet da jeg skulle bort. Han satt på benken ett år, og så ble han leid ut til Godset. Sjøl om Godset rykket ned, gjorde Frode det veldig bra. Så det ble hypet opp en keeperduell foran cupfinalen.

- Det var vel ikke Frode som vant cupfinalen, det var jeg som tapte den så det rant! En av de tingene jeg syntes var vanskeligst med den cupfinalen var det å ha skuffet lagkameratene, klubben sin, seg sjøl og alle publikummerne som hadde reist nedover.

- Jeg kan ikke si det jeg selvfølgelig skulle ha sagt: Den cupfinalen 91 skulle jeg aldri ha spilt. Jeg fikk skuldra ut av ledd 14 dager før finalen, men så smatt den på plass. Jeg kunne drive begrenset trening før finalen. Den gangen var det et veldig reint førstelag - førsteelleveren skulle spille. Det var egentlig veldig dumt, fordi jeg var ikke godt nok innkjørt. Jeg var ikke i treningsform til å stå den finalen.

- Når du så får noen marginer i mot deg, kan det gå feil vei. Og det gjorde det. Det er jeg som burde ha tatt ansvaret for det.

- Men etterpå må du pent holde kjeft. Da kan du ikke si noe. Har du stilt opp og dritt deg ut, så må du stå for det.

- Det er rimelig tøft når det står på, men samtidig er det sånn at det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere. Det var fantastisk å oppleve cupfinalen året etterpå, det må jeg bare si. For meg er cupfinalen et veldig positivt ladet ord.

- Dessuten begynte gullrekka i serien i 1992.

- Rosenborg fikk en dominant posisjon, der vi ble den mest attraktive klubben. De beste spillerne kom til oss på grunn av vinnerkulturen og fordi de kunne tjene penger på spill i Europa. Suksess ga ny suksess hele veien.

- Det var ikke sånn at vi var kjempeoverlegne hvert eneste år, men det var spillere på laget som var med på å avgjøre de viktige kampene i vår favør. Så vi var litt bedre enn de andre lagene over tid, og til slutt ble det mange poeng i sum. Jeg opplevde noen av disse sesongene som kjempeartige. Vi begynte også å få litt trykk og atmosfære rundt laget.

Gigant
- Samtidig kom gjennombruddet i Europa.

- Det var ikke akkurat noen naturlov. Det ser man i dag: Det å komme seg ut i Europa var ingen selvfølge. Rosenborg er fortsatt et gigantisk svært navn i Europa på grunn av den rekka med deltakelser i mesterligaen.

- Men jeg husker også fortvilelsen. Fordi vi kom nærmere og nærmere for hvert år. Vi spilte stort sett ganske bra hjemmekamper, men fikk ikke uttelling på sjansene. Så skulle vi spille offensivt på bortebane, og tapte 3-0, 4-0, 5-0, 5-1 og 4-1. Vi kom ikke noe særlig nært resultatmessig, men i prestasjon kom vi nærmere og nærmere.

- Jeg husker den siste gangen vi ikke lyktes. Det var mot Deportivo La Coruña. Vi hadde bare vunnet 1-0 hjemme. Det var 0-0 til Bebeto scoret på et frispark tolv minutter før slutt. Det ble ekstraomganger, der vi hadde en kjempesjanse ved (Kjell Roar) Kaasa, som vi ikke satte. Så tapte vi 4-1 til slutt.

- Men vi kom nærmere, og spilte på oss erfaring hele tida. Det er derfor jeg sier at jeg tror veien for å få Rosenborg tilbake til Champions League går via europaligaen. Man må spille på seg erfaring - ikke bare i enkelte kvalikkamper, men i seks kamper i gruppespill. Først én sesong, så neste sesong og sesongen etter det. Til slutt tar du de stegene du skal til for å komme deg ut. I tillegg tjener du penger på det: Det er like mye penger i europaligaen nå som det var i mesterligaen da vi kom inn første gangen i 95.

- Men da hadde du allerede bestemt deg for å legge opp.

- Ja, av alle dumme avgjørelser er det muligens den dummeste! Jeg var litt i samme situasjon som Ray Clemence var i i Liverpool - helt uten sammenligning for øvrig: Han gikk til Tottenham for å hente ny motivasjon og forlenge karrieren - jeg håper det ikke var penger han skulle hente.

- Jeg hadde spilt 19 sesonger i Rosenborg, og hadde alltid vært en som ga 120 prosent hele veien på trening og i kamp. Jeg hadde vært en 24-timersutøver i forhold til å ta ting veldig seriøst og være grundig. Jeg følte at 120 prosent hadde sunket ned til 97, og for meg ble det litt for lite.

- Og så tenkte jeg at "nå skal jeg ha et liv utenom fotballen". Sånn har det ikke akkurat blitt etterpå ... Men det er nok ikke så mange etterpå som har sagt nei til en toårskontrakt i Rosenborg, slik som jeg gjorde i 95.

- Var ikke moden som leder
- Men du ble værende på Lerkendal som keepertrener.

- Keepertrenerjobben jeg gjorde de to første årene var mer sånn én gang i uka. Men jeg ble selvfølgelig i tillegg ført opp i papirene som tredjekeeper i mesterligaen, og Nils Arne truet med å bruke meg. Så jeg var innrullert i systemet.

- Foran en kamp tre eller fire år senere sa Nils Arne: "Du står i morgen kveld!" "Nei", sa jeg. "Om Jørn er skadet og ikke kan stå, står jo tredjemann." "Nei", svarte han. "Du står, jo." Men akkurat da fikk jeg heldigvis viljen min. Det var tross alt litt for mye rust i systemet til å starte.

- Var det naturlig at det ble opprykk til hjelpetrener?

- Jeg var egentlig ute av det, jeg jobbet som journalist igjen. Men spillerne ønsket at jeg skulle være med sammen med Trond Sollied i 98. Jeg hadde tatt trenerkursene fordi jeg var veldig interessert i strategi, fotball, tenking og systematikk. Så jeg syntes det var veldig hyggelig å bli spurt, og jeg syntes det var veldig artig å jobbe som trener.

- Det å jobbe med Trond og Nils Arne var helt fantastisk. Så kom Åge i 2003. Rune Bratseth sa på forhånd: "Det er ei short-liste, og der står det tre navn. Øverst står Trond Sollied, men han vil ikke. Nummer to er Åge Hareide, nummer tre er deg. Åge sier ja. Vil du være med? Ja eller nei?" Jeg tenkte meg om og sa: "Ja, jeg blir med!"



- Så ble lista enda kortere året etterpå.

- Det var litt uheldig måten det skiftet skjedde på, men jeg syntes det var stas å være hovedtrener for Rosenborg. Jeg syntes det var en ære, og jeg merket også supporterne sin støtte da jeg tok over jobben. Det var ikke sikkert alle var like begeistret hele veien gjennom sesongen, men jeg er veldig stolt over at vi dro i land seriegullet til slutt - fordi det var ikke så himla enkelt.

- Jeg ser veldig tydelig i dag at jeg ikke var så moden som leder som den situasjonen krevde den gangen. Det var fortsatt like etter Nils Arne Eggen, og alle syntes du skulle være helt lik Nils Arne. Du skulle ha all rutine og erfaring og være leder på samme måten. En del av spillerne forventet at du skulle lede laget på samme måten. Du skulle "ta" spillerne på trening på samme måten.

- Jeg prøvde kanskje ei stund å spille en rolle som ikke var meg. Etter hvert tror jeg at jeg kom inn i et mye mer riktig spor. Du må bruke din egen identitet i forhold til det du skal gjøre.

- Det var med et nødskrik, men vi kom i land. Det er også en av de opplevelsene som vil stå som en av de artigste for meg: Den siste seriekampen som vi hadde sammen i 2004, der det sto og vippet. Da vi manglet ett mål, tenkte jeg: "OK, vi skal i hvert fall prøve! Her handler det om å score flest mål." Ståle fosset fram, og så kom innlegget. "Magic" Johnsen headet inn et mål til. Så sto vi og ventet på Rekdal, som hadde holdt igjen laget på Ullevaal. Det var en veldig unik opplevelse i tillegg til at vi også hadde Champions League det året.



- Nå har du forsøkt å slutte med fotball tre ganger.

- Det kan hende jeg prøver nå. Vi får se hvordan det blir. Det er alltid sånn at når du har drevet på med fotball, samlet litt mer erfaring og har synspunkter, så blir du tryggere og tryggere på hvordan du egentlig vil gjøre ting. Når du jobber i team, spesielt når du er nummer to, må du veldig ofte kompromisse. Det er litt sånn som å være i mindretall i regjering. Jeg skal ikke sammenligne meg sjøl med SV eller andre partier, men du må gi og ta littegrann. Det er ikke sikkert du får det akkurat sånn som du vil.

- Jeg er flasket opp på Lerkendal, så det er Rosenborg sin måte å spille på, som ligger i ryggmargen min - slik som hos mange andre gamle RBK-ere.

- Det er selvfølgelig ei drivkraft å kunne få trene et lag der du styrer sånn som du ønsker. Den ligger der. Men om det blir noe, vet jeg ikke.