Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 20. februar 2017, 17:59
Spilte du for lenge utover sommeren med vond høyrelyske i 2015?
Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto
- Ja, men vi hadde ingen andre. Det var en del skader på midtstopperne; Tore røyk akillesen, så Jørgen måtte spille der. Jeg spilte ganske mange kamper etter å ha tatt sprøyter. Jeg kunne knapt gå, røper Mikael Dorsin.
- Det gikk litt utover mine prestasjoner. Jeg fikk lide for det etter operasjonen; at jeg ikke hadde spilt bra nok. Jeg hadde alltid spilt og alltid trent. Jeg hadde knapt mistet en trening. Jeg hadde nesten trent hver trening siden jeg kom hit, så man kunne telle på en hånd. Jeg hadde aldri vært langtidsskadet.
- Da Bjørdal kom, ble det endelig tid for operasjon.
- Ja, det ble jo det. I forkant spurte de meg om jeg kunne starte regnkampen mot Steaua fordi Jørgen var syk, men da var jeg helt ferdig.
- Jeg ble med ganske raskt igjen fordi de ville ha en venstreback på benken. Jeg kom inn mot Bodø/Glimt, og da gikk jeg på banen med tårer. Jeg hadde ikke vært borte lenge, men jeg fikk så varm applaus fra publikum. Da fikk jeg gåsehud. Alle karene på laget snakket om det etterpå også: "Faen, for en mottakelse!" Da kjente jeg at skjegget strittet!
- Så fikk jeg spille cupfinalen. Og den visste jeg vi skulle vinne.
- Hvordan var det endelig å få spille en norsk cupfinale?
- Det var artig. Det var herlig å vinne, det var liksom ikke snakk om annet heller. Vi begynte de første ti minuttene "så där", men etter det var vi helt overlegne. Vi laget 1-0 og 2-0. 1. omgang var veldig bra, men 2. omgang ble en transportetappe. Det var jævla kaldt, og banen var dårlig. Så 2. omgang ble litt "safe". Sarpsborg skjønte at de hadde tapt.
- Det ble en "nytelsesetappe". Man fikk nyte de siste 45 minuttene. Så fikk jeg endelig det cupgullet, sånn at ingen kunne ta meg på det! Nå hadde jeg vunnet både serien og cupen her. Jeg har gjort det samme i Sverige og Romania. Det var et personlig mål.
- Skjelvik spilte mye høsten 2015. Hadde du likevel tro på å ta tilbake plassen i vinter?
- Ja, man må ha det. Men jeg visste det skulle bli tøft. Og da de hentet Alex, forsto jeg at det skulle bli ekstremt tøft.
- Hvilke signaler fikk du da Gersbach ble kjøpt?
- Jeg trodde jeg skulle få spille en del. Men jeg fikk ingen signaler om at det skulle bli en ny venstreback. Det mener jeg at de kunne ha sagt til meg tidligere. For da kunne jeg kanskje ha fått sjansen til å finne andre alternativer.
- Jeg hadde vært her så lenge, og ville fortsette å spille fotball. Det var unødvendig å sitte på tre venstrebacker - både for klubben og den tredje, som kanskje ikke ville få spille. Når man henter en 18-åring, så mener jeg at han skal komme inn i de kampene som man tror man skal vinne. Man skal ikke sette inn Micke Dorsin når man møter Start hjemme. Da skal man sette inn Alex.
- Da blir man overflødig. Uansett hvor viktig man er i en gruppe, så ville det ha slått feil ut. Derfor mener jeg at de kunne ha sagt fra.
- Da vi pratet sammen, sa de at Jørgen skulle satses litt på som stopper. De visste heller ikke helt hvor de hadde Alex. Så jeg skjønner bildet. Men for meg hadde det kanskje vært bedre å dra. Men det spiller ingen rolle nå.
- Hva skjedde da du skadet kneet på trening i Marbella 23. februar i fjor?
- Det var spill fire mot fire. Jeg taklet selv, men ble spent i kneet. Jeg gikk ned og taklet. Ballen ble liggende. Jeg lå dårlig til med beinet da ballen ble sparket bort.
- Jeg var i god form da. Jeg hadde hatt en prat med treneren om situasjonen. Da sa de: "Du kommer til å få spille mange kamper."
- Jeg hadde en del tilbud fra andre klubber, som jeg visste var på gang. Jeg var rolig. Om jeg ikke fikk spille så mye i Rosenborg, så hadde jeg alternativer. Det var ikke i Skandinavia, det var mer kontinentalt og på andre siden av jordkloden. Det hadde vært en artig greie. Derfor var det kjedelig da skaden kom.
- Det var snakk om en klubb i Japan.
- Ja, Rosenborg ville ha sluppet meg gratis. Serien der starter samtidig som i Norge, og overgangsvinduet var åpent til slutten av mars. Så det var ikke noe stress. Vi hadde pratet med dem lenge. Så det var klart, det var bare beslutninga som skulle tas.
- Snakket du med Frode Johnsen om hvordan det var å spille der?
- Nei, jeg pratet ikke så mye med ham. Jeg har også andre kompiser som har spilt der. Min agent har også tatt en spiller dit.
- Når begynte kneskaden å bekymre deg?
- Jeg hadde aldri hatt noe sånt, så jeg visste ikke helt. Det gikk ganske fort å kunne jogge og springe. Jeg var ganske myk. Det vil si: Myk har jeg aldri vært, men i forhold til før jeg fikk skaden. Jeg kom ganske raskt tilbake.
- Men alle sa at det vil gjøre vondt lenge: "Det vil gjøre vondt når du slår innlegg." Og det gjorde litt vondt. Jeg rakk å spille kamp mot Nybergsund (for RBK2), og da kjentes det greit.
- På treningen dagen etter spilte jeg. Jeg gikk ned og taklet. Da kjente jeg at det var inni helvete vondt. Men det slapp. Jeg hadde smerter noen uker etterpå. Det var et steg tilbake. Det var ikke slik som da jeg fikk skaden, men det gjorde mer vondt hele tiden.
- Da tenkte jeg: "Nei, det her går ikke. Skal jeg holde på sånn? Skal jeg slutte, så slutter jeg." Jeg var her i Rosenborg, og min kontrakt gikk ut.
- Det var litt trist, men jeg har vært heldig. Jeg var 34 år og hadde knapt hatt en skade tidligere.
- Hva var egentlig feil i kneet?
- Det var det indre leddbåndet. Det var også en rift på korsbåndet og meniskskade, men vi behandlet det som om det bare var en vanlig leddbåndskade. Jeg tror det var verre, fordi jeg kjenner fortsatt på det - men på en annen måte. Det går bra; jeg spiller med ungene, men jeg kjenner det når jeg trykker til ballen.
- Oppsto alle skadene allerede i februar?
-Ja, det var den første skaden. Det ble tatt bilder innimellom, og de så det samme. Det var litt diskusjoner: "Er riften ny eller gammel? Den kan vi ikke gjøre noe med."
- Det ville ikke ha gått over på noen uker. Det ville ha gått et halvår. Jeg kunne ikke takle og dekke skudd på trening.
- Var det aktuelt med operasjon sjøl om du bestemte deg for å legge opp?
- Nei, det skulle gro av seg selv. Jeg har ikke så vondt nå. Jeg kan springe og jogge. Jeg kjenner det om jeg går i fjellet og det blir for mye stein, samt i trapper. Så det blir intet comeback!
- Hvordan var det å ta farvel i forbindelse med kampen mot Molde i mai?
- Det var helt fantastisk! Det var sterke følelser, men det var ikke sånn at jeg var lei meg. Det var mer takknemlighet. Faktisk. Jeg var ekstremt takknemlig. Jeg gikk rundt og smilte. Det var sånn som da jeg kom inn mot Bodø/Glimt, bare ti ganger bedre. Folk satte pris på meg. Å bli satt pris på, liker alle mennesker.
- Når man spiller venstreback har man kanskje ikke fått så jævla mye ros hver gang. Som sideback starter du på en femmer på børsen og får en firer - i alle kamper! Om du er dårlig, får du en ener eller en toer. Det er vanskelig.
- Man kunne ha blitt bitter, men jeg er ikke bitter. Jeg har blitt satt pris på, og fikk den bekreftelsen på jobben som man har gjort. Jeg har hatt en god relasjon med alle folkene i klubben. For meg er Koteng og Tove ikke mer viktige enn Anders (Øien, banemester) og Buddhika (Gamage, kokk). Jeg behandler dem likedan. Jeg er oppvokst med det tette miljøet i Djurgården og har fått litt derfra: Materialforvalteren og hun som laget mat var veldig viktig for guttene. Her er det en større klubb, der er det mer familiært, men det har fulgt meg.
- Jeg er en jævla vinnerskalle. Jeg har alltid villet vinne. Skal man vinne, må alle være på lag. Anders må levere. Han må være i godt humør og ordne en bra bane for at Rosenborg skal vinne.
- Sånn er det også i garderoben: Man må behandle 15-åringen som blir tatt opp slik som ham som har vunnet skytterligaen, selv om det er et hierarki og en skole man må gå. De må bli tatt hånd om på samme måte. Det er sånn jeg tror man bygger en suksess.
- Jeg bryr meg om folk. Det tror jeg de rundt også har følelsen av. Jeg har vært her lenge, og jeg tror jeg er en OK mann. Jeg håper det er det folk syns: "Han er grei og en jeg setter pris på".
- Hvordan var det å se gamle lagkamerater vinne serie og cup i høst?
- Det var bra og artig. Det har faktisk ikke kriblet så mye i beina. Jeg føler at jeg er ferdig. Det tok slutt, og nå er det ganske deilig. Det er det andre man savner litt - samholdet. Jeg savner mer å konkurrere på trening enn elleve mot elleve i serien.
- Det var heller ikke rart å se bortekampen på Kypros uten å kunne bidra?
- Det var klart det var trist. Man bryr seg. Man er en stor del av det fortsatt. Det kommer til å bli mindre, men jeg har vært med på å bygge opp laget igjen siden Kåre kom høsten 2014.
- Du fikk være med de gamle lagkameratene dine på "blåtur" til Riga etter cupfinalen.
- Det var trivelig - det er en fin gjeng! Jeg kjenner dem godt, og de kjenner meg godt. Vi har alltid hatt en god relasjon. Det er en artig og bra gruppe med godt samhold. Det er det som gjør at det har vært så bra på banen, at man står fram og vinner titler. Det som er utenfor banen er viktig. I de fleste lag er det grupperinger, men her er alle med.
- Var det litt spesielt med siste tur med gjengen?
- Ja, det var litt spesielt å forlate dem. Man er i garderoben og omgås hver dag - jeg har vært der lengst. Tidligere har det vært mange utskiftninger, men nå er det mange jeg har vært sammen med i mange år. Da blir man gode venner. Det er også mange unge spillere man har fulgt med, og som man har fått et brødreforhold til.
- Det ble litt emosjonelt. Det var trist, men likevel godt. Jeg har alltid kjent at jeg har fått en enorm respekt. De har behandlet meg godt, og det har jeg gjort mot dem også.