Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 21. august 2014, 00:19
I dag var dagen da alle skulle peke på hvorfor Rosenborg har forfalt. Det er flere svar. Det mest interessante er kanskje likevel når nedturen begynte.
Foto: Thomas Karlsen
Boka I skyggen av Eggen med undertittelen Storhetstiden, fallet og veien tilbake for Rosenborg Ballklub ble lansert i dag. Igjen lyktes Kagge Forlag godt med strategien med lekkasjer til utvalgte medier. I forfjor fikk NRK og Dagbladet i forbindelse med utgivelsen av biografien avsløre at Steffen Iversen skulle legge opp. I dag fikk VG og Adresseavisen slå stort opp at Nils Arne Eggen følte seg forbigått ved de siste treneransettelsene.
Disse lekkasjene har preget nettavisene og diskusjonsforumet her på RBKweb i hele dag, og forlaget kunne ikke ha fått større oppmerksomhet.
Sjøl fikk jeg før helga opplyst at utgivelsesdato ikke var bestemt, men det var altså en hvit løgn. I ettermiddag fikk jeg uansett boka i hende, og personlig syns jeg det er andre temaer i boka som er langt mer interessante enn de nevnte omtalene. Ikke minst fordi Eggen-kandidaturet i forbindelse med ansettelsen av Per Joar Hansen ble behørlig omtalt og diskutert allerede i forbindelse med årsmøtet i fjor:
- Hvis jeg hadde følt at et samlet Rosenborg hadde villet ha meg som trener for 2013 da Janne forsvant, skulle jeg ha vurdert å ha sagt ja. Men antagelig hadde jeg sagt nei, sa Eggen den gang.
Eventuell forlengelse av vikariatet i 2010 har også vært et emne i dag.
- Det ble litt syting fra spillerne i starten, i og med at omstillingen ble stor. Jeg syntes det gikk stadig bedre, og tror Nils Arne ville ha gjort det bra om han hadde fortsatt i 2011, kommenterer Mikael Dorsin i boka.
Problemet var at Eggen ikke ønsket lenger horisont. RBK risikerte å stå uten trener igjen i 2012, og valget falt på Jan Jönsson.
"Kjennetegnet på fotballklubber som har lyktes, er klar sportslig strategi med vekt på spillestil, spillerlogistikk og spillerutvikling", slår forfatter Birger Løfaldli fast mot slutten av boka.
Sportsjournalisten i Adresseavisen konstaterer at dette er områder der RBK har sviktet, og følger opp:
"Organisasjonskulturen var ikke robust nok til å tåle en nedtur. Rosenborg klarte ikke, som Ajax og Barcelona, å skape en grunnmur som gjorde at klubben var mer eller mindre uavhengig av enkeltpersoner. Samtidig tyder historien på at de nye lederne som tiltrådte utover 2000-tallet ikke var tilstrekkelig opptatt av å bygge videre på kunnskapen som fantes i klubben."
"Med Eggen ute og Skutle i førersetet, ble det et sterkere økonomisk fokus i klubbledelsen. Rosenborg vaklet på det sportslige. Det fantes ingen klar langsiktig strategi, og med sviktende resultater forsvant selvtilliten. Og med den sviktet gjennomføringsevnen."
Problemet er Løfadli på de 260 sidene forut slett ikke er like klar og tydelig. Han går riktignok offensivt ut og slår fast at 1999-sesongen er klart best i historien, sjøl om mange vil hevde at 1997 er bedre med tanke på at året begynte med kvartfinale i Champions League og ble avsluttet noen minutter for seint - etter at det berømte hullet i muren mot Olympiakos oppsto.
Det blir samtidig slått fast at bortekampen i Dortmund er det klart beste Rosenborg har prestert på en fotballbane. Senere åpnes det likevel for at miraklet på Mestella kanskje var enda bedre.
Litt sånn føler jeg at boka fortsetter, altså litt "hipp som happ", som Erik Hoftun så ofte har sagt. Det største problemet er at de kanskje mest avgjørende årene blir forbigått nesten i stillhet.
I ei bisetning blir det slått fast at Bjørn Hansen mener at nedturen begynte før Eggen pensjonerte seg i 2002, men så hopper man fort videre. Sesongen med Åge Hareide blir også raskt spolet forbi. Derfor havner boka på mange måter på etterskudd fra start.
Jeg har tidligere kommentert starten på nedturen, som jeg vil si var sommeren 2000. Før og etter EM forsvant John Carew, Bjørn Otto Bragstad og André Bergdølmo. I mange år hadde RBK maktet å erstatte nøkkelspillerne på en god måte, men nå lyktes ikke klubben. I løpet av kort tid brukte RBK hele 120 millioner kroner på spillere, deriblant svært mange dyre bomkjøp.
Samtidig slapp ingen egne juniorspillere til, og trønderandelen på laget gikk til bunns. Det er godt mulig at de lokale ungguttene ikke var gode nok, men det blir bare rein spekulasjon siden de aldri fikk prøve seg! Etter gjennombruddet til Fredrik Winsnes og noen små glimt av Øyvind Storflor før flere sesonger i Moss gikk det mange år til Per Ciljan Skjelbred og Alexander Tettey etablerte seg i henholdsvis 2005 og 2006.
Det er fristende å si at Eggen tenkte for kortsiktig mot slutten. Hareide overtok en aldrende spillerstall, men overlot problemet videre til Ola By Rise etter bare én sesong. Og sånn fortsatte det egentlig i flere år.
- Jeg tror ikke de har noe system for kartlegging av nye spillere i det hele tatt. Det virker tilfeldig og lite gjennomtenkt. Plutselig er de interessert i Morten Gamst Pedersen etter at han har spilt noen gode landskamper. De burde selvsagt hentet ham for åtte millioner kroner i fjor, sa Erik Solér i 2004.
- Hvis noen skal være med på å ta ansvar for det som skjedde etter Nils Arne Eggen, så er jeg én av dem - helt klart. Det ansvaret tar jeg. Det har ikke vært bare bra, innrømmet Rune Bratseth på Viasat4 i kveld.
Noe overraskende blir Ove Snuruås i boka trukket fram som en av drivkreftene for forandring i klubben. Han fungerte som styreleder i 2004, og ble valgt for to nye år. Men så trakk han seg plutselig. Foranledninga skal ha vært offentlig kritikk av nettopp Bratseth, noe sportsdirektøren sammen med Nils Skutle reagerte kraftig på. Forholdet til direksjonen ble aldri det samme, og styrelederen tapte maktkampen.
Før avskjeden rakk Snuruås å ansette Per-Mathias Høgmo.
- Jeg syns det er beklagelig at det i ettertid er blitt reist kritikk mot den offensive kommersielle satsningen. Jeg vil heller kritisere det som ble gjort i sportslig avdeling. Man må stille spørsmål både når det gjelder ansettelser, om klubben var innovativ nok, tilstrekkelig systemrettet og nok opptatt av utvikling, slår Høgmo fast.
I den forbindelse er det absolutt verdt å nevne Ola Strøm, som for meg var et ukjent navn. Han forvaltet de første mesterligamillionene som direktør for Carlsdorff Partners i Sveits, og ble senere involvert i strategiplanlegging for klubben. Han var involvert i utbygginga av Lerkendal stadion og tankene om tredoble inntektene innen få år.
- Å latterligjøre det etterpå synes jeg er uverdig og lite seriøst, kommenterer Høgmo.
Hvorfor nettopp den nåværende landslagssjefen valgte å trekke seg etter sykefraværet i 2006 er et emne som burde ha vært utbrodert bedre i boka. Høgmo følte seg motarbeidet, og det hadde vært interessant å høre hva han har å si åtte år senere.
Boka er veldig opptatt av at Rosenborg gikk 100 millioner kroner i underskudd i 2008-11, men det er likevel mer interessant å se på hvorfor man ikke maktet å legge av mer penger til klubbkassa i begynnelsen av årtusenet. Til tross for enorme inntekter fra Champions League gikk økonomien så vidt i balanse.
Hovedårsaken var den samme hele tiåret: Dyre spillerkjøp og medfølgende gigantlønninger tømte sakte, men sikkert klubbkassa. At spillere som nevnte Skjelbred og Tettey ble sittende igjen med over fire millioner i reell årslønn mot å forlenge kontraktene sine med bare to år er fortsatt latterlig.
Jeg vil gi Erik Hoftun mye av skylda. Det er verdt en egen kommentar senere. Men jeg kan kort si at jeg syns Hoftun slipper for billig unna i boka, og at forfatteren bommer når han støtter seg til en konklusjon om at pakkebudet på Gunnarsson og Andersson var nokså ufarlig fordi det ikke ble noe av handelen.
Løfaldli peker derimot på Skutle. Det er ingen tvil om at både visjonene og budsjetteringa ble for optimistiske, men mesteparten av pengene til RBK blir og har blitt brukt på fotballaget. Reduksjon av antall ansatte i administrasjonen var derimot et enkelt virkemiddel for hurtig å redusere kostnadene: Det er billigere å gi sluttpakke til et par selgere enn til Rade Prica og Steffen Iversen. Det betyr derimot ikke at underskuddene skyldtes lønningene til selgerne.
Boka blir etter hvert veldig opptatt av nettopp administrasjonen, i likhet med hva Adresseavisen har vært de siste årene med en rekke oppslag rundt arbeidsmiljøundersøkelser og så videre. Som supporter må jeg si at jeg er langt mer interessert i sportslig ledelse, trenere og spillere.
Likevel har jeg fulgt såpass bra med at jeg egentlig ble litt overrasket over hvor mange avsløringer boka kom med i den forbindelse: Jeg visste ikke om konflikten mellom organisasjonssjef Trond Alstad og kommersiell leder Per Mikalsen, og at den var årsaken til at Alstad forsvant - for så å komme tilbake.
Mikalsen ble i mellomtida ikke tilbudt å ta over for Skutle, og sa opp. Tove Dyrhaug ønsket å si opp i romjula 2010, men kom aldri så langt. Etter to vikariater er hun nå daglig leder etter at Hroar Stjernen fikk sparken. Ivar Koteng levner ikke Stjernen mye ære etter dårlig økonomistyring:
- Jeg mener at hvis vi skal være best i noe, så kan vi ikke ha en dårlig daglig leder. Det er så utrolig mye vanskeligere å være flink og hyggelig, enn bare hyggelig.
Nettopp skildringene av lederskapet til Koteng er nok det jeg personlig syns er mest interessant i boka, som altså på mange måter fokuserer mer på årene etter jubileumsberetninga fra 2007 enn de første årene etter Eggen.
Det er ikke minst gledelig å konstatere at Koteng ikke forsøker å bryte med Eggen, slik som mange andre har gjort eller forsøkt.
"Med Koteng som styreleder kan Rosenborg ha fått handlekraften som trengs for å gjennomføre sin strategi. Så er spørsmålet om strategien er klar nok, kunnskapen i ledelsen god nok og selvtilliten sterk nok til å kunne gjenreise Rosenborg som norsk fotballs flaggskip", avslutter Birger Løfaldli i boka.
annonse:
Kjøp "I skyggen av Eggen" - få boka portofritt tilsendt.