50 år siden gjennombruddet
Skrevet av Thomas Myren, 31. desember 2009, 12:57

Rosenborg slo gjennom i 1960 etter to strake opprykk. En ukjent helt skal ha mye av æren for at laget ikke klappet sammen året før.


SERIEFINALEN 1958/59: Seierherrene poserer etter 4-0 over Trygg: Harald Gulbrandsen (f.v.), Kjell Hvidsand, Kåre Rønnes og Carsten Dreier.

1958/59 var nemlig en skjebnesesong. RBK hadde i flere år rykket jevnlig opp og ned fra landsdelsserien, og var igjen nede i 3. divisjon. Motivasjonen begynte å svikte.

- Vi hadde så dårlig med spillere at det bare var så vidt vi klarte å stille med lag. Juniorene som var gode nok, fikk heller ikke spille på grunn av 18-årsregelen, innleder Kåre Rønnes.

Legenden med 19 sesonger på førstelaget, hadde sjøl blitt hindret av regelen noen år tidligere.

- Sesongen for aldersbestemte lag fulgte kalenderåret mens seniordivisjonene var på høst/vår. Fra våren 56 ble jeg med fordi da hadde jeg blitt 18 år. Lederne kunne nok ha søkt om dispensasjon fordi det var flere av oss juniorene som var gode nok til å spille på A-laget, men de fulgte nok ikke helt med på regelverket, sier Rønnes, som allerede den gang var godt etablert i klubben.

- Bakgrunnen for 60-laget ligger i juniorlaget. Vi ble juniormestere fire år på rad. Jeg ble medlem i januar 1950. Jeg var elleve år, men fylte tolv noen dager senere. Jeg husker det godt fordi jeg fikk nummer 1 på medlemskortet ettersom jeg var den første som betalte kontingenten det året.

- Det var i utgangspunktet Kjell Kruse, han er død nå, som fikk meg med. Han gikk rundt på Møllenberg - jeg bodde i Øvre Møllenberg gate, på toppen av Bakkegata - og fikk oss guttene, deriblant meg og Egil Nygaard, til å melde oss inn i Rosenborg. Jeg sto som passivt medlem i Freidig fordi de var så populære. Men jeg hadde aldri spilt for Freidig, så det ble at jeg meldte meg ut der, avslører han.

Hjelp til opprykk
Til tross for manglende spillermateriell maktet RBK å gjennomføre en flott høstsesong i 1958.

- Det var som kjent bare to poeng for seier, og Trygg ledet med tre poeng foran vinterpausen. Våren 1959 falt avgjørelsen. Hvem som scoret det viktigste målet for oss, vet jeg ikke hvem er, men det var en Ørn-spiller, forteller Kåre Rønnes og forklarer:

- Ørn klarte nemlig å spille uavgjort 2-2 mot Trygg i nest siste kamp. Hadde de ikke klart det, er det ikke sikkert det hadde vært noe Rosenborg. Vi spillerne hadde tilbud fra andre klubber om å være med hos dem.

- Det siste målet Ørn scoret var en lang pooleball. Det var knallhard grus på Rosenborgbanen, så da keeperen til Trygg prøvde å springe ut for å ta ballen på 16-meteren, kom han for seint. Han prøvde å rygge bakover, men ballen spratt over ham slik at både han og ballen ble liggende inne i målet. Keeperen måtte ha hjelp for å komme ut av nettet!

- Den Ørn-spilleren som scoret, burde alle ha takket. Men jeg vet altså ikke hvem det er. Jeg har prøvd å finne det ut. I utgangspunktet bør det være mulig fordi det var dommerkort også da, men jeg vet ikke om det er arkivert. Jeg har spurt noen Ørn-spillere, men heller ikke de husker det. For dem var det jo ikke noe spesielt. Det var for oss at det var en spesiell kamp.

- Vi visste jo at om Trygg tapte poeng kunne vi rykke opp. I siste kamp klarte vi å slå dem 4-0, og da var vi klar for kvalifisering på bedre målforskjell, smiler Rønnes.

Trondheims-Ørn hadde blitt stiftet 18. mai 1917 - dagen før RBK, og de to naboklubbene hadde fulgt hverandre i alle de år. Nå skiltes veiene for aldri mer å krysses: Rosenborg og Ranheim rykket opp fra kvalifiseringsspillet mot Snåsa og Stadsbygd.

Inntok Lerkendal
Postulatet om "artig og angrepsvillig fotball" er slett ikke nytt. På de tolv seriekampene i 3. divisjon hadde Rosenborg imponerende 95-8 i målforskjell.

- Allerede da vi spilte på Rosenborgbanen kom det mye folk og kikket på. De syntes vi spilte artig fotball. Da var vel mer eller mindre allerede da vi ble kalt "troillongan".

- Kallenavnet kom altså før trolldukka ble overrakt foran cupfinalen?

- Ja, jeg tror de kalte oss det fordi vi slo de andre såpass mye. Vi lekte oss med dem, gliser Rønnes.


1959-LAGET: Før 1-0-seieren over Raufoss i 3. runde av NM. Bak fra venstre: Olav Wang, Kåre Rønnes, Eldar Hansen, Tore Pedersen, Paul Fornes og Carsten Dreier. Foran: Harald Gulbrandsen, Tor Haugan, Sverre Fornes, Kjell Hvidsand og Knut Næss.

I forbindelse med opprykket til landsdelsserien ble Lerkendal fast hjemmebane. Der hadde RBK tidligere hatt sporadiske opptredener i NM samt i landsdelsserien 1957/58.

- Det var artig, det var stort. Lerkendal var jo hovedbanen i Trondheim. Tidligere spilte vi jo på Rosenborg og litt på Stadion. Men det betydde nok mer for oss at vi nå spilte i en høyere divisjon, kommenterer Kåre Rønnes.

Kaptein for de gode tider
59/60 ble en svært jevn sesong, der RBK ødela mye for seg sjøl med to tap mot middelshavsfareren Nessegutten. Desto viktigere var brakseierne over opprykksrivalene Kvik (5-2) og Freidig (3-0) om høsten. RBK hadde festet grepet om førsteplassen, og kvalifisering for hovedserien ble til slutt sikret med poenget foran Kvik.

- Vi spilte mange bra kamper, og scoret mange mål, mimrer den ferske lagkapteinen.

Det nye vervet fikk han kort tid før de viktige kvalifiseringskampene til hovedserien.

- Knut Næss var spillende trener og lagkaptein. I pinseturneringa i Mo i Rana ble han skallet ned av en spiller fra Nor Narvik, og kunne ikke spille noe mer etterpå. Det var en skikkelig skade, han var lenge dårlig. Da ble jeg kaptein.

- Jeg var bare 22, men var nok en slags lederskikkelse. Allerede som junior var jeg både kaptein og oppmann samtidig som jeg også var oppmann for småguttelaget som ble kretsmestere. Det skal sies at det var så lite folk i klubben at man måtte ta tak i ting, forteller Rønnes, som beholdte kapteinsbindet fram til Nils Arne Eggen tok over i 1968.

- Det var ingen dramatikk bak det. Harald Gulbrandsen hadde også vært kaptein et år i mellomtida. Jeg syntes egentlig det var litt greit å slippe å være kaptein.

Gjennombruddet
Det første oppdraget for den nye lagkapteinen var altså å lede RBK gjennom kvalifiseringa mot Kristiansund. To år tidligere hadde det blitt kjempetap 1-8 mot nordmøringene i cupen, men nå ble det ordentlig revansje.

- Vi slo dem 4-0 på Lerkendal, og jeg husker at en journalist fra Kristiansund spurte om hvordan det ville gå i neste kamp. "Da vinner vi mer!" svarte jeg. Og det ble 5-0, kan Rønnes fornøyd konstatere 50 år etterpå.

I mellomtida hadde RBK begynt seiersmarsjen i norgesmesterskapet, men de to første rundene bød på utfordringer.

- Det var en vanskelig kamp mot Stjørdals-Blink fordi vi hadde forholdsvis lite folk. Det ble et sjølmål til hvert av lagene: Egil Nygaard scoret et kjempemål oppe i vinkelen bak Sverre (Fornes), og sistemålet til oss var også et sjølmål.

- I 2. runde mot Skarbøvik gikk det bra, men vi lå under 1-3 ved pause før vi scoret åtte mål i 2. omgang. Det var steikvarmt på Lerkendal. Vi spilte klokka 13, og det var over 30 grader den dagen, forteller han.

Velrenommerte Frigg ble slått etter 1-1 i Oslo og 2-0 i omkampen på Lerkendal. 3-2-seier over Larvik Turn fulgte.

- Det begynte å bli litt mer spenning da vi klatret i rundene. Vi slo deretter Lisleby i en skikkelig uværskamp på Lerkendal. De ledet 0-1 ved pause, og det blåste sånn at vi nesten ikke kom over midtbanen i motvinden.

Men det endte heldigvis godt med 4-1-seier foran hele 15 000 tilskuere. Semifinale ventet.

- Det store skjedde i Sandefjord. Avisene "sørainntfor" hadde begynt å skrive om oss, og på forhånd hadde de tippet motsatt resultat både for oss og Odd, som slo Fredrikstad. Dagbladet tippet for eksempel 4-0 til Sandefjord, men så ble det motsatt!

Fikk ikke besøke kongetribunen
Som første lag nord for Dovre var dermed Rosenborg i finalen i norgesmesterskapet.

- Freidig hadde blitt seriemester i 48, men det er noe ekstra med cupen. Det var utrolig stas. Vi hadde heller aldri spilt på Ullevaal før cupfinalen.

- Jeg husker spillermøtet med trenerne. Knut Næss hadde hovedansvaret med Olav Wang som assistent, og de var uenige om taktikken. Vi guttene sa bare at "vi spiller spillet vårt", men de ville gjøre noe ekstra ut av det og tok fram taktikktavle. Men så var de helt uenige! flirer Rønnes.

De fleste Rosenborg-supportere har nok lest om og kanskje sett de fem scoringene til Eldar Hansen i 3-3-oppgjøret og den påfølgende 3-2-seieren i omkampen.

- Odd rundspilte oss den første halvtimen i den første kampen. Vi var så nervøse at vi visste nesten ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Men det ble likere etter hvert, og det endte uavgjort.

- I den andre kampen var det vi som rundspilte Odd i hvert fall den første halvtimen, og burde ha ledet soleklart - tre, fire, fem mål burde vi ha hatt. I stedet ble det et omdiskutert seiersmål fordi Birger (Tingstad) sto inni mål.

- Han sto bak stripa, men beveget seg og var på vei på banen igjen. Men jeg husker et likedan mål da Lillestrøm spilte på Lerkendal mot Brage eller Freidig, da centerløperen Borgersen også sto inni mål. Det ble også godkjent. Men han var så lur at han sto helt rolig og holdte i nettet.

- Det beste laget vant til slutt?

- Det er vanskelig å si. Det var jo utrolig jevnt i begge kampene, og spillet bølget fram og tilbake. Det var uansett helt utrolig å vinne! slår Kåre Rønnes fast.

Lagkapteinen fikk derimot ikke æren av å motta kongepokalen fra kong Olav. Overrekkelsen skjedde først på banketten på Smestad hotell.

- Kongen var på den første kampen, men på den andre var han ikke. Derfor var det (fotballpresident Axel W.) Flor som overrakk pokalen til Eilif (Pettersen), som var formann. Eilif takket deretter "Nicken" (NFF-generalsekretær Nicolai Johansen) for pokalen - og for at vi fikk komme nedover og spille finalen!


OVERREKKELSEN: Fotballpresident Axel W. Flor (t.h.) overrekker RBK-formann Eilif Pettersen det synlige beviset på at RBK er norgemester 1960.

Like beskjedne var ikke de andre trondhjemmerne, som møtte opp for å ta i mot spillerne som kom med fly hjem samme kveld.

- Vi følte at vi var utrolig populære. Det var ekstra artig da vi kom på Torvet, der det var over 15 000, minnes Rønnes.

RBK hadde altså tidligere på høsten debutert i det som var den siste ordinære sesongen av hovedserien, der det fortsatt var to avdelinger. Tredjeplass med bare to poeng opp til avdelingsvinner Eik Tønsberg var en flott debut også i den sammenheng.