Kameratklubben som overlevde
Skrevet av Thomas Myren, 16. oktober 2005, 18:09

I fotballens spede barndom i Norge var det å bli tatt opp som medlem i fotballkretsen og NFF en prøvelse få klubber maktet eller så mye som orket å prøve på. I stedet blomstret løkkefotballen.


Sportsklubben Odd ble stiftet 19. mai 1917 «oppi skogen» på Rosenborg.

Det florerte av gatelag og kameratklubber, som spilte kamper mot hverandre i mer eller mindre velorganiserte seriesystem. (De mest observante av dere kan sikkert trekke en rød tråd fra dette og fram til det 21. århundrets kameratfotball i regi av IFS og senere også NFF.)

I bydelen Rosenborg i datidas Trondhjem fantes det mange slike lag: Brynulf, Mjølner og Balder foruten nålevende Ørn (mest kjent for damefotball) er noen eksempler. 19. mai 1917 fikk disse mer eller mindre veletablerte lagene en ny konkurrent: Sportsklubben Odd ble stiftet.

Stifterne
Det var en fotballinteressert kompisgjeng i 17-årsalderen som sto bak den nye klubben. De tolv unge stifterne var Arnold Buran, Gunnar Gravem, Trygve Gravem, Bjarne Jacobsen, Arne Jensen, Kristian Kristiansen, Fredrik Lundmann, Egil Nordtvedt, Karle Olsen, Harald Ophaug, Karl Skagen og Johannes Sve. Dette dusinet unge menn utgjorde (selvsagt) også fotballaget den første tida.

Klubbnavnet «Odd» var inspirert av en viss storklubb i Skien, og ble lansert av Gunnar Gravem under stiftelsesmøtet. Navneforslaget ble enstemmig vedtatt. Gravem ble samtidig valgt til klubbens første formann. Medstifter Karl Skagen var mannen bak klubbmerket: Et skjold med «Odd» på tvers, en fotball i det ene hjørnet og årstallet 1917 i det andre.

Selve siftelsesmøtet foregikk under åpen himmel, «oppi skogen» på Rosenborg. De aller første årene forble SK Odd utendørs; både medlemsmøter og generalforsamlinger ble avholdt ute i Guds fri natur.

Først i 1918 ble de første draktene kjøpt inn. Hver enkelt spiller måtte betale for sin egen drakt, og totalt kostet draktsettet 99 kroner. Trøya var blå med gul stolpe og shortsen var hvit.

Den spede begynnelsen
De første sesongene var preget av ustabilitet både på og utenfor banen. Stifterne sleit med å verve nye medlemmer, og i løpet av det første halve leveåret hadde Odd ikke mindre enn tre forskjellige styrer. Samtidig gikk det så som så ute på fotballbanen. Likevel kunne Odd tidlig notere seire mot både nabo Ørn og Falk, en annen kameratklubb. Den første lengre bortereisen gikk til Fosen, hvor Rissa Fotballklub var motstander. Rissaværingene måtte lide nederlag mot byguttene, akkurat slik som i 1. runde av cupen forrige sesong.

I 1919 bedret situasjonen seg. En egen festkomité ble opprettet, og Odd begynte å arrangere offentlige dansekvelder i «Haandverker'n» (Schultz gate 7 bak Vår Frue kirke). Disse festene ga klingende mynt i klubbkassa, samtidig som nye medlemmer ble lokket til klubben.

Det var ikke bare økonomien som så lysere ut, også sportslig gikk det bedre. I serieåpninga i 1921 vant Odd for eksempel hele 8-1 mot Olymp. «Dette lover godt for sesongen,» sto det i kampreferatet. Slik skulle det også gå. Odd-spillerne innkasserte mange fine seire i løpet av en lang sesong, før de kunne ta vinterferie.

Den sta fotballkretsen
Den gang som nå kunne man tidvis irritere seg grønn over makthaverne innen fotballen. For rundt 90 år siden var det Trondhjems Fotballkreds som var den store bøygen for Odd. Allerede i 1920 søkte klubben første gang om opptak og dermed adgang til kretsserien, men det ble avslag. Odd var imidlertid langt i fra det eneste kameratlaget som led denne skjebnen: Flere av disse mindre klubbene hadde medlemmer som i tillegg spilte på lagene til de etablerte kretsklubbene, og fotballkretsen fryktet at «storklubbene» skulle bukke under på grunn av spillermangel dersom for mange nykommere ble gitt adgang til det gjeve selskap. Nåløyet var med andre ord svært trangt for kameratklubbene. Mange klubber ga til slutt opp etter gjentatte forsøk på å bli tatt opp, og ble oppløst.

I 1923 var også Odd nære på å gi opp. Flere av de eldre medlemmene hadde mistet troen på at Odd noen gang skulle bli medlem i fotballkretsen, og begynte i stedet å «menge seg» med lag tilsluttet kretsen. Enkelte fikk også tillitsverv i disse klubbene. På grunn av dette interne «opprøret» spilte A-laget til Odd bare en eneste kamp dette året, nemlig finalen i Frems pokalserie, som var utsatt fra året før.

På juniorlaget var derimot optimismen fortsatt til stede. Juniorspillerne Richard Olsen og Alfred Wisth valgte å ta skjeen i egen hånd, og begynte selv å arrangere kamper. Duoen fikk etter hvert også en sentral rolle i administrasjonen av klubben.

Likevel var det først i 1926 at den yngre garde fikk overta ledelsen fullt og helt. Deretter skjedde ting til gjengjeld raskt. Allerede i desember samme år ble Odd tatt opp som medlem i Trondhjems Distriktslag for Idræt, og nøyaktig ett år senere åpnet fotballkretsen til slutt døra. Med fem mot tre stemmer i kretsstyret ble Sportsklubben Odd tatt opp som medlem, og fikk dermed lov til å delta i kretsseriene. Jubileumsåret 1927 kunne ikke ha fått en bedre slutt!

I forbindelse med opptaket i fotballkretsen ble klubben i våre hjerter også medlem i NFF. Fotballforbundet ønsket imidlertid ikke å ha to klubber med samme navn, og et nytt og fremmed klubbnavn ble født: Rosenborg Ballklub.

Men det er begynnelsen på en helt annen historie!