English version 
Rosenborg Web
SESONGEN 2017
 NYHETER
 KAMPER
 SPILLERE
 STATISTIKK
KLUBBEN
 HISTORIE
 KLUBBFAKTA
 MERITTER
 REKORDER
 LERKENDAL STADION
EKSKLUSIVT
 LESESTOFF
 I GAMLE DAGER
 LEGENDER
 BILDESPESIAL
 LERKENDAL360°
MENINGER
 DEBATTFORUM
 KOMMENTAR
 DIN MENING
RBKweb
 OM RBKweb
 ANNONSEINFORMASJON
 RSS-KANAL
 ARKIV
 TA KONTAKT
SØK I ARTIKLER
- Jeg kom i unåde
Skrevet av Thomas Myren, 12. oktober 2014, 13:13

30 år etter han ble Rosenborg-spiller, er Kåre Ingebrigtsen tilbake på Lerkendal som trener. I mellomtida ødela en kneskade proffeventyret, mens Tor Trondsen satte punktum for spillerkarrieren.


Foto: Thomas Karlsen

- Jeg kom fra Malvik i 84. Vi var et brukbart kretslag på den tida, og de fleste av oss bestemte seg for å gå til Rosenborg. Vi gikk til Rosenborg for å bli kretsmestere, og det gjorde vi! smiler Ingebrigtsen.

- Jeg fikk samme høst være med på min første kamp med A-laget da Rosenborg spilte mot Vålerenga på Briskeby fordi Ullevaal ble ombygd og Bislett ikke var aktuell. Jeg satt på benken. Og i 85 debuterte jeg.

- Hvordan var det å få være med på det første seriemesterskapet på 14 år?

- Det var et fantastisk år å være med. Det var et bra lag og ikke minst en flott gjeng. Som junior var det veldig ålreit å ha den gjengen rundt seg.

- Vi lå litt bak i starten, men så sklei vi litt gjennom feltet som en "dark horse" på slutten. Så fikk vi Lillestrøm i siste hjemmekamp. Det var brukbar stemning både på Lerkendal og et par dager etterpå!

- Sjøl om du ikke fikk være med ute på banen, så fikk du være med på festen?

- Jada! Jeg spilte vel fem kamper, og hadde blitt seriemester i dag. Men det var det første året mitt på A-laget, og det å bli med og vinne var godt å være med på.

- Det ble litt flere kamper fra start i 86, men du var fortsatt mest reserve.

- Jeg fikk ikke spille mer. Det artigste når man holder på med fotball, er å spille kamper. Jeg tenkte at det beste for mi utvikling var å dra en plass for å spille.

Gjennombruddet
- Så i 87 reiste jeg og spilte i Frigg. Kenneth Sandvold, som eide Bik Bok og Poco Loco, satset mye. Hallvar Thoresen skulle komme dit som trener. Så jeg tenkte: "Da prøver jeg det! Å bo i Oslo er ikke så ueffent!"

- Jeg ble der i nesten ett og et halvt år. Jeg var der i ett år, og så begynte jeg på sesong to. Tre uker før seriestart i 88 fikk jeg telefon fra Rosenborg om jeg kunne tenke meg å komme hjem.

- Det hadde vært en permanent overgang og ikke utlån?

- Ja. Det var ikke noen plan fra Rosenborg, det kan jeg godt si i ettertid. Jeg bestemte meg sjøl for å dra dit.

- Sesongen i Frigg ble avgjørende for karrieren?

- Ja, for da spilte jeg alt av kamper. Jeg var god i Frigg, og jeg spilte på meg sjøltillit. Unge spillere skal ikke være så opptatte av at de må bli værende i Rosenborg og komme gjennom juniorrekka. Får du ikke spille i Rosenborg, må du ta en liten omvei og få spilt litt fotball. Man får utvikle seg der. Og så er det fullt mulig å komme tilbake.

- Det er ikke bare én vei til Tippeligaen. Det handler egentlig om hvor målbevisste folk er, og hvor hardt de trener. Det er nøkkelen uansett hvilken idrett du holder på med.

- Men jeg var veldig usikker på hva jeg skulle velge. Fordi jeg orket ikke dra tilbake til Rosenborg for å sitte på benken. Men de manglet litt en type som det jeg var, og da Nils forklarte meg det, så bestemte jeg meg for å gjøre det. Det var alltid drømmen å få spille for Rosenborg.


1988: Posering sammen med Mini og Ørjan Berg etter finaleomkampen mot Brann.

- Hvordan var det endelig å lykkes i RBK?

- Det var utrolig gøy! At vi i det hele tatt vant serien og cupen var helt utrolig. Det merket man på stemninga ute på byen: Det var ikke noe vanesak på den tida. Jeg var jo med og vant i 85, men nå var det annerledes: Nå spilte vi godt og var det beste laget. Det var litt ville tilstander, så 88 var et fantastisk år.

- Å være fast på laget var også en personlig triumf?

- Ja, jeg spilte alle kampene. Det var jo det jeg var litt usikker på da jeg kom hjem: "Hvordan skal dette bli?" Men jeg fikk spille, og det var det jeg hadde ønsket.

Landslaget hjalp Rosenborg
- Så fulgte dere opp med "the double" annethvert år.

- Vi lærte oss det ikke helt, det der. Men vi tok sølv de årene vi ikke vant, så vi var oppe i toppen og var med på å prege serien. Vi tapte cupfinalen det ene mellomåret, og hadde en feilaktig annullering (i kvartfinalen) på Hamar det andre året. Så vi var i hvert fall i toppen. Det var enormt artig og viktig for byen og for Rosenborg. Vi etablerte oss ordentlig.

- Rosenborg ble også hele Norges lag med stadige treningskamper i regi av hovedsponsor Elkem?

- Vi reiste rundt i hele landet og spilte kamper og trente. Vi var flinke til det. Nils var veldig opptatt av det der.

- Det var dessuten da vi begynte å lære oss Europa. Vi var knallgode hjemme, men så tapte vi 5-0 borte fordi vi spilte akkurat likedan. Det var starten på Champions League-eventyret at vi fikk den erfaringa: Det går ikke an å spille borte mot Sampdoria og tro at man skal styre kampen.

- Nettopp tapet mot Sampdoria var med å snu tankegangen?

- Vi skjønte det alle, ikke minst Nils: Vi må ha litt mer struktur. Vi trenger ikke å storme i angrep med alle.

- Utover i den perioden var vi også ganske mange som spilte på landslaget, og vi tok med oss en del av strukturen derfra og Drillo-filosofien. Plutselig begynte det å funke i Europa.


1990: Ledet æresrunden sammen med Mini og Ørjan Berg etter finalen mot Fyllingen.

- Hvordan var det nettopp å bli landslagsspiller?

- Jeg hadde aldri hatt noen drøm om det. Men det er klart at når du spiller i Rosenborg og er med og vinner, og ser at lagkamerater spiller på landslaget, så er det alltid et håp om å få være med.

- Jeg fikk være med i perioden da det tok av der òg. Vi kom oss til VM i USA. Jeg var med i alle kvalikkampene, men så ble jeg ikke med til VM. Roar Strand ble med til VM, så han skylder meg en Amerika-tur! Den skal jeg ta sammen med ham!

- Lite spilletid i Manchester City ødela.

- Jeg har fått være med på mye i fotballen, så jeg ser ikke tilbake på USA-VM som noen nedtur. Jeg spilte 23 landskamper og var bare med på å tape to! Tida mi på landslaget var bare helt utrolig.

- Jeg trente for meg sjøl
- Landskampene var grunnen til at du havnet i England?

- Ja, det vet jeg. Jeg spilte en veldig god landskamp da vi spilte 1-1 på Wembley. Engelske lag så oss ganske mye, og jeg fikk spørsmål fra både City og Everton om å komme over og være der ei uke. Så dro jeg til City etter cupfinalen. Jeg ble klar i januar 93.

- Tida i Manchester ble ikke så vellykket.

- Jeg fikk trøbbel i City fordi jeg ble skadet i en landskamp. Så skrev legen i rapporten tilbake til City at det var en gammel skade. Da ble det fullt oppstyr om at jeg kanskje hadde lurt dem på den medisinske testen. Jeg kom litt i unåde.

- Hvilken skade var det snakk om?

- Korsbånd. Jeg hadde spilt uten det korsbåndet i det høyre kneet i to år, så de måtte ha sett det. Det ødela ganske mye.

- Begynnelsen på slutten i England?

- Ja, forholdet ble litt dårligere da.

- Etter utlån i Rosenborg høsten 93 havnet du i Strømsgodset våren 94.

- Jeg var i unåde i City, og måtte dra en plass for å spille for å komme meg til VM. Strømsgodset var raskt på banen. Da var jeg så lei: Jeg trente for meg sjøl, og jeg hoppet på. Så kom Lillestrøm og ville låne meg i ett og et halvt år fra City. Det fristet fordi jeg var lei av å flytte.

Punktum
- I 1996 havnet du i Trondheim igjen.

- Jeg sleit med skader, så det endte med at jeg reiste tilbake til Lillestrøm for å se om jeg kunne komme meg tilbake. Jeg fikk spille en del der på høsten. Så dro jeg tilbake i 97, men så brakk jeg foten.


1997: Harald Brattbakk forsøker å pleie sin skadde lagkamerat på Rosenborgbanen.

- Hva har du å si om taklinga fra Tor Trondsen i cupkampen mot Nardo?

- Jeg og Tor er gode kompiser. Det er sånt som skjer på en fotballbane.

- Du knakk begge beinene i leggen?

- Ja, de sto ut. Det var en bra smell. Jeg skjønte hvor det bar, men jeg prøvde å komme meg tilbake hele 97. Jeg fikk operert inn en jernstang, og den ble litt for lang. Den sto og slo opp i kneet, så det var forholdsvis vondt å springe. Da fant jeg ut at jeg skulle gi meg. Jeg orket ikke mer.

- I 99 fikk du registrert én kamp for Byåsen.

- Per Joar var trener da, og manglet folk. Jeg hadde begynt å få orden på kneet, men jeg kunne ikke trene så fryktelig mye. Trente jeg fire dager på rad, fikk jeg betennelse i kneet. Men det var én kamp der han nesten ikke hadde spillere. Jeg sto på lista deres, og så spilte jeg den kampen. Jeg kom meg ikke ut av senga på tre dager etterpå! Da fant jeg ut at dette kunne jeg ikke holde på med.

- Men siste opptreden var likevel for Malvik mot Vålerenga i cupen to år senere.

- Jeg hadde jo spilt på Malvik i mange år, og skulle være med litt og trene dem. Og spilte jeg den kampen.

- Du havnet på sportsnyhetene da du scoret.

- Ja, men det skuddet tror jeg Steinar Sørlie slapp inn med vilje sånn at jeg skulle komme på TV!

Enten eller
- Så ble du trener i Strindheim.

- Ungene mine var i Strindheim, og jeg ble med litt rundt 3. divisjonslaget. Der spilte jeg òg noen kamper. Jeg og Geir Olav Bøgseth spilte når A-laget ikke kunne flytte ned spillere, slik at vi kunne beholde laget i 3. divisjon.

- Samtidig begynte treneropplegget. Jeg bestemte meg for å holde på litt i Strindheim, og tok C-kurset. Rett etterpå, i 2005, fikk jeg tilbud om å komme til Rosenborg.


2005: Brutter'n og Rambo ble juniornorgesmestere sammen med Michael Jamtfall.

- Da gikk det ordenlige startskuddet for trenerkarrieren?

- Jeg sto ved et skille. De snakket om at jeg kunne få en 50 prosent stilling som juniortrener i Rosenborg, men det sa jeg at jeg ikke ville ha: Det var enten eller. Enten må jeg gjøre det på fulltid eller så må jeg droppe det. Jeg hadde jo bra jobb ved siden av. Men så fikk jeg 100 prosent stilling i Rosenborg.

- Hva arbeidet du med fram til da?

- Jeg var salgs- og markedssjef på Quality Airport Hotel på Stjørdalen.

- Altså Stordalen-disippel?

- Ja, jeg var på noen sånne halleluja-møter med Stordalen.

- Om det ikke ble halleluja, så ble det endelig en opptur for juniorlaget til RBK.

- Trond Henriksen og Rune Skarsfjord var der, så vi var en bra gjeng. Vi begynte å gjøre det bra, og Rosenborg hadde bestemt seg for å satse på det. Det var kanskje det viktigste.

- Så ble du Ranheim-trener i 2007.

- Det var veldig ålreit. Det var ei fantastisk spillergruppe som vi fikk samlet i Ranheim. Det var spillere som ikke hadde fått sjansen i Rosenborg, eller som ikke var gode nok for Rosenborg. Men de var veldig treningsvillige, og de hadde lyst til å bli gode.

- Det var litt sånn som med juniorspillerne til Rosenborg: Vi trente mye og hadde det utrolig bra sammen. Så det var en veldig god periode.

- Det ble 3. plass, men var dere nær opprykk til 1. divisjon?

- Ja, vi lå der oppe hele tida, men Hødd vant og rykket opp. Det var et bra år.

- Så ble det et nachspiel som assistent til Henriksen etter sesongen til Ranheim var over.

- Det er klart det var litt krydder å få være med Trond og trene A-laget. Jeg tror vi hadde igjen to seriekamper og tre Champions League-kamper. Vi toppet det hele med å vinne i Valencia. Det var en stor opplevelse og ikke minst en nyttig erfaring. Det viktigste jeg sitter igjen med fra Champions League, er erfaringa.

Samarbeidet skrantet
- Prestasjonene med Ranheim gjorde at Bodø/Glimt ønsket deg?

- Ja, definitivt. Det handler òg om spillestil. De var tydelige på hva de ønsket og hvorfor de ønsket meg.


2009: Ingebrigtsen på motstanderbenken på Lerkendal da Bodø/Glimt tapte 0-2.

- Hva lærte du i Bodø?

- Jeg lærte utrolig mye. Jeg lærte mest den perioden det gikk litt tyngre. Vi hadde et bra lag og tok 4. plass det første året, men så forsvant de beste spillerne: Trond (Olsen) til Rosenborg, mens Birkir Bjarnason var på lån. Det var vanskelig å holde på de beste spillerne, men ambisjonene i Bodø var de samme.

- Det var likevel en skuffelse å rykke ned året etterpå. Men sånn erfaringsmessig er det nok den perioden jeg lærte mest.

- Det ble en brå slutt i mai 2011.

- Det var ikke overraskende. Jeg hadde egentlig ventet på det lenge fordi samarbeidet skrantet. Mange tror jeg fikk sparken, men det stemmer ikke: De ønsket at jeg skulle fortsette, men de ansatte Stig Johansen som spiller uten at jeg visste det. Da brøt de kontrakten. Så da sa jeg at "Nå gir jeg meg". Da var samarbeidsproblemene så store i klubben at jeg syntes det var helt greit å avslutte.

- Så havnet du igjen på Lillestrøm.

- Jeg var daglig leder for en bilforretning der i fire-fem måneder. Det var en strålende erfaring. Jeg hadde en avtale om at hvis enkelte klubber ringte, så kunne jeg dra. Da Viking ringte, så var det ikke noe å tenke på. Det er en stor norsk klubb, og det var store muligheter. Så da fant jeg ut at det hadde jeg lyst til å gjøre.

- Hvordan var de to årene i Stavanger?

- Veldig bra. Viking er en fantastisk klubb med gode fasiliteter. Det er en toppklubb, men det handler om å få laget stabilt oppe i toppen. De er godt i gang, og jeg håper de klarer å stabilisere seg.

- Hvordan er hverdagen som Rosenborg-trener?

- Jeg syns teamet med trenere, ledere, fysioer og leger er fantastisk bra. Vi jobber veldig godt sammen. Vi er en gjeng som trives!


Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon | Diskutér «- Jeg kom i unåde» i forumet! Diskutér «- Jeg kom i unåde» i forumet!

nyheter 
forum 

ANNONSE
SITATET
 © 1999-2017 RBKweb