Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 5. juni 2011, 23:30
1994 la grunnlaget for de største sesongene til både Roar Strand og Rosenborg.
GULLGUTTENE: Strand og Brattbakk jubler etter finaleomkampen mot Brann i 1995.
- Trodde du Rosenborg-karrieren var ferdig da du ble solgt til Molde året før?
- Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte. Jeg hadde egentlig ikke noen vanvittige ambisjoner, og tok hver periode for seg sjøl. Da jeg igjen forlot Molde, hadde jeg ingenting klart. Det var snakk om Nardo eller Strindheim, men jeg hadde ikke noe spesielt på gang. Jeg snakket etter hvert med Nils, og han ville absolutt at jeg og Erik (Hoftun) skulle komme, forteller Strand, som ble kjøpt tilbake for 225 000 kroner.
- Du var ikke i tvil etter å ha blitt overflødig på Lerkendal sist?
- Ungene begynte å savne familie og besteforeldre, og det var tungvint å bo borte. Jeg var ganske familiekjær. Da jeg fikk tilbud om å komme tilbake, så valgte vi det.
- Hadde du lovnad om mer spilletid?
- Nei. Jeg var egentlig bare fornøyd med å komme meg hjem igjen, og dessuten ha fått en arbeidsgiver. Men jeg var godt trent og forberedt på å komme tilbake.
- Du ble flyttet ned på midtbanen?
- Jeg fikk spille fra start, og lyktes med en gang. Da fikk jeg den tilliten jeg hadde håpet på. Vi var i flyt hele året. Start var på forhånd store favoritter, men så startet vi serien med å kjøre over dem.
- Det var en forholdsvis løpssterk midtbane med deg og Øyvind Leonhardsen?
- Vi var nok ganske offensive og truet godt begge to.
- Du, Hoftun og Brattbakk representerte dessuten et slags generasjonsskifte?
- Vi ble i alle fall flere lokale på laget. Det var selvfølgelig positivt.
- Dere var nær en sensasjon mot Deportivo La Coruña i UEFA-cupen?
- Vi var nære på å komme videre. Det var lenge 0-0, og på 1-0 fikk Kaasa vendt opp og var plutselig alene.
- 1994 la et godt grunnlag for den videre suksessen?
- Vi gjorde en god sesong, og burde ha vært i cupfinalen det året også. Men så møtte vi Molde som spilte i 1. divisjon…
Amerikareisen
Også Drillo fikk opp øynene for Strand våren 1994. Rosenborg-spilleren sprang seg rett inn i oppkjøringa til USA-VM uten ha spilt en eneste landskamp.
- Det var veldig spesielt med uttaket til VM. Det gikk rykter og sto en del i avisene om at jeg kanskje ble med i bruttotroppen. Jeg glemmer aldri det første uttaket: Det var plutselig en fra forbundet, som ringte og spurte hvilken størrelse i sko jeg brukte. Jeg tenkte: "Ah, er det noe som skjer her nå?" Den gangen tok Drillo først ut 21 spillere og deretter ytterligere fire eller fem til bruttotroppen. Det var veldig mye spenning rundt dette, og jeg satt i bilen og hørte uttaket på radio. Det ble selvfølgelig stor jubel da jeg rett etter landslagsdebuten fikk være med til VM. Det var en grei start!
- Du debuterte i oppkjøringskampen mot Sverige.
- Jeg husker kampen veldig godt. Jeg kom inn og "skulle faen meg vise dem!". Så fikk jeg lårhøne etter ti sekunder i den første duellen!
- Var du skuffet over ikke å få spille i VM?
- Egentlig ikke. Jeg var vel forberedt på det. Sjøl om jeg gjorde mitt beste på treningene for å få et innhopp, så syns jeg det var mer enn greit å få være med og få læringa og opplevelsen. Det var stort for meg.
NYTT VM: Strand ble kåret til banens beste mot Mexico på Bislett før VM 98.
- Ja, det var sånn. Jeg var kanskje blant de 20 aktuelle, men landslagstroppene til vanlige kamper var på 17-18 mann. Jeg lå i skorpa bakom. Det var greit nok fordi jeg hadde ikke noen kjempeambisjoner på landslaget. Jeg tok det som en premie.
- Det kunne virke som om Drillo overså deg og lagkameratene i RBK?
- Jeg kunne ikke tenke sånn. Landslaget var på en måte noe helt annet for meg. Det var artig å være med, men ikke noe jeg var nødt til å være med på.
- Brasil-kampen i Frankrike-VM ble høydepunktet på landslaget for din del?
- Det er den nok. Jeg hadde også en del andre kamper der jeg gjorde det brukbart, men jeg husker at jeg tenkte at å starte mot Brasil i VM i en avgjørende kamp og slå dem, var stort. Jeg spilte bare 1. omgang, men syns jeg gjorde en bra jobb.
- Det var et taktisk bytte med Myggen?
- Det var taktisk for å få inn en mer kreativ spiller. Jeg og Leo hadde startet, og man ønsket å få inn Myggen i stedet for meg for å få inn mer kreativitet. Vi har våre forskjellige styrker.
- Forlenget karrieren
- Deretter fikk du for første gang spille for landslaget i kvalifisering.
- Jeg var en av dem som skulle utgjøre stammen i laget til Semb, men sleit med skader i 99. I en lengre periode på to-tre måneder var jeg skadet i akillesene, så jeg var litt inn og ut av landslaget.
- Men du fikk være med i EM-sluttspillet.
- Det var litt fram og tilbake. Det var så vidt jeg ble frisk, men jeg ble med. Jeg var ikke helt i ship shape, og startet ingen kamper. Jeg hadde vært skadet like før, og ble mer et supplement enn en fast spiller.
- Du var også med i påfølgende VM-kvalik, men takket så nei til landslaget.
- Jeg var med, men ble småskadet på mange samlinger på rad; sleit med væskedannelse på baksida av låret. Jeg begynte å bli gammel - eller voksen, og det ble mye reising. Jeg fant ut at det var like greit å bare droppe det. Det tror jeg har forlenget karrieren.
- Følte du i tillegg at du var for mye borte fra familien?
- Ja, jeg hadde holdt på i mange år og vært mye ute og reist. Men det var nok likevel mest slitasjen på kroppen som avgjorde det. Jeg ble jo skadet nesten hver gang.
- Føler du at du fikk gjort ditt på landslaget?
- Nei, jeg har egentlig ikke lyktes så voldsomt på landslaget. Jeg føler at jeg har mer å vise, men det er det ikke noe å gjøre med nå.
- Enkelte presterer rett og slett bedre på klubblaget?
- Det kan hende at det er tryggheten som gjør det. Man kjenner medspillerne mye mer, og har et mer kjent system å spille etter.