Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 6. oktober 2024, 16:31
Karl-Petter Løken var med hele veien fra 1-7-tap sammenlagt i comebacket i Europa til gruppespill i Champions League og miraklet i Milano.
Foto: Thomas Myren
- Det var en læringsreise, slår Løken fast.
I 1974 tapte Rosenborg begredelige 1-9 i returkampen og 3-12 sammenlagt for skotske Hibernian i UEFA-cupen. Tolv år senere skulle Rosenborg endelig revansjere seg i serievinnercupen. Men etter 1-0 og 1-1 mot nordirske Linfield, tapte RBK i neste runde 0-3 på Lerkendal og 1-4 i Jugoslavia for Røde Stjerne.
- Jeg husker veldig godt Røde Stjerne-kampene. Det var et kjempelag, og vi ble løpt i senk. Men vi ble stadig vekk litt bedre, og vi nærmet oss, påpeker generalsekretæren i Norges Fotballforbund.
Han og Ola By Rise var de to eneste spillerne som fikk oppleve hele stigninga.
- Året før vi gikk inn i mesterligaen, møtte vi Deportivo La Coruña. Vi møtte et fantastisk fotballag med to verdensmestere (Bebeto og Mauro Silva). Da vant vi 1-0 hjemme, og jeg scoret. Vi lå under 0-1 etter full tid borte og tapte etter ekstraomganger. Kjell Roar Kaasa hadde tidenes målsjanse før full tid, så vi var kjempenære å slå ut et av de beste lagene i Europa. Det er det ikke så mange som tenker på, tror Løken.
- Vi var ikke så langt unna mot Sampdoria hjemme heller, og da hadde de (Gianluca) Vialli og (Roberto) Mancini framme og flere brasilianere på midten. Det er fort gjort å glemme hvor gode en del av de motstanderne vi spilte mot, faktisk var. Det var ikke noen sånne middels lag som vi møtte. Vi ble gruset borte, men hjemme klarte vi oss OK.
- Poenget med det er at vi nærmet oss veldig for hvert eneste år. Så da vi gikk inn, var det ikke tilfeldig. Da hadde vi blitt gode nok.
- Du ble historisk med første mål i Champions League på Lerkendal.
- Det var veldig gøy! Det var mot Blackburn og en kjempeopplevelse. Jeg scoret også mot Spartak Moskva både hjemme og borte, så jeg scoret tre mål på fire spilte kamper i mesterligaen. Jeg fikk litt for mange lårstrekker, så det var noen kamper jeg gikk glipp av hvert år. Dessverre gikk jeg glipp av to kamper det året.
- Med 319 RBK-kamper er du på en fin 10. plass på lista. Du har sju seriemesterskap og fire norgesmesterskap. Hva tenker du om at du har gjort såpass stort avtrykk i den største klubben i landet?
- Jeg har mye å takke for. Jeg er evig takknemlig for det jeg fikk oppleve. Jeg fikk oppleve den tida da det tok av i norsk fotball. Om norsk fotball noen gang kommer tilbake på det nivået relativt sett, skal godt gjøres. For vi var nummer to på FIFA-rankingen. Sjøl om det kanskje var litt tilfeldig, så sa det litt om statusen. Og etter hvert spilte vi mesterliga.
- Det som skjer i klubben nå, er spennende med topplag i begge serier. RBK med all sin erfaring og viktighet i norsk fotball kan være med å skrive nye kapitler i norsk fotballhistorie.
- Dyrket det som jeg var mest glad i
- For å ta begynnelsen: Hvorfor er du født i Sverige?
- Det er fordi pappa jobbet på Bofors i Karlskoga. Jeg traff Ralf Edström i et studio på Marienlyst i forbindelse med et av mesterskapene som jeg kommenterte, og vi er født på samme sykehus. Det er litt morsomt!
- Vi var der ikke mer enn et par år, så jeg var bare ett år gammel da vi flyttet til Sarpsborg. Så det var der jeg tråkket barneskoene og fattet veldig interesse for fotball. Pappa var engasjert i Sarpsborg Fotballklubb både som spiller og trener etter hvert. Så jeg har vært brennende interessert i spillet siden jeg var veldig, veldig liten. Ikke minst likte jeg å være med sjøl og spille.
- Sarpsborg er en industriby med Borregaard, der pappa jobbet, men også en flott idrettsby. Hockey står jo sterkt, og vi dro hver gang det var hjemmekamp i Sparta amfi. I tillegg reiste vi da det var bortekamper mot Stjernen i Fredrikstad, for de var viktige!
- Jeg gikk også på ski, og friidrett dreiv jeg på med til jeg var 14. Det hadde jeg nok litt glede av også da jeg spilte fotball. Det var flotte oppvekstsvilkår i Sarpsborg. Jeg fikk dyrket det som jeg var mest glad i.
- Dere flyttet etter hvert videre til Askim.
- Ja, vi gjorde det. Familien er fra Askim, og pappa tok over familiegården. Men jeg bodde i Askim bare i tre år mens jeg gikk på videregående skole, før jeg flyttet til Trondheim og begynte på høyskolen. Jeg ble faktisk kretsmester med juniorlaget til Askim. Jeg ble kretsmester én gang også med Sarpsborg, og det var det største man kunne vinne da du vokste opp.
- Det var som Askim-spiller at du ble tatt ut på juniorlandslaget sammen med Jan Åge Fjørtoft og Simen Agdestein i 1984.
- Og Erland Johnsen, som spilte i Moss. Han spilte midtstopper, mens jeg stort sett spilte spiss da vi møtte dem. Jeg var mye mindre enn ham, fordi han var kjempesvær fra han var tolv. Fysisk var jeg underlegen, men jeg var ganske kvikk. Vi møttes mange ganger, og så spilte vi på samme landslag.
- Et lag med profiler
- Var plassen på juniorlandslaget grunnen til at du fikk bli med på Rosenborg?
- Jeg tror nok det. Vi rykket opp med Askim, men det var 4. divisjon den gang, altså 3. divisjon nå. Det hadde nok neppe holdt til å prøvespille. Men jeg hadde jo juniorlandskamper, og det gjorde at jeg fikk muligheten.
- Hvordan gikk du fram?
- Jeg var inne på det godt innrøkte kontoret til (daglig leder) Lars Krokan. Jeg møtte ham og Arne Dokken, som var trener høsten 85. Jeg fikk muligheten til å være med, og det er jeg veldig takknemlig for.
- Hvordan var det å begynne å trene med på et lag som jaktet seriemesterskap?
- Det var en kjempefin høst og veldig, veldig spennende. Det var jo et lag med profiler: Roger Albertsen, Trond Sollied, Gøran Sørloth, Sverre Brandhaug og Jan Hansen – massevis av gode fotballspillere. Jeg ble veldig, veldig godt tatt i mot.
- Jeg fikk umiddelbart mange gode venner med gode interesser. Det var en veldig fin gjeng. Du blir veldig takknemlig i etterkant når du skjønner at det sosiale fungerer og at det er et varmt og godt miljø.
- Men det var flere tøffinger. Med Roger Albertsen på trening var det ingen spøk! Du hoppet litt unna i perioder. Det var et helt annet daglig nivå på trening enn det jeg var vant til. Så jeg prøvde å ta de stegene som var nødvendig for å hevde meg.
- Det var selvfølgelig en høst preget av medgang. Jeg debuterte da jeg fikk noen minutter mot Eik hjemme. Det var de eneste minuttene som jeg fikk på A-laget, men det gikk rimelig greit på reservelaget. Så jeg kom liksom i gang.
- Satt du på benken i seriefinalen mot Lillestrøm?
- Nei, da var jeg på tribunen. Jeg var ikke ubenyttet reserve.
- Men du fikk være med på gullfesten?
- Ja, det fikk jeg! Det var en fantastisk fest! Det å vinne er én ting, men du husker festen òg.
- Hvordan var det å ha Dokken som trener?
- Jeg syns det var helt supert! Han var ikke trener så lenge den høsten, men han kom tilbake etter at Torkild Brakstad var der en kort periode. Jeg syns Arne var en utrolig varm og fin person. Også jobbet han i klubben etterpå. Jeg har veldig respekt for Arne.
- Hadde du respekt for ham også på grunn av spillerkarrieren hans i utlandet og på landslaget?
- Ja, det vil jeg vel påstå. Men det var mange fine ledertyper. Jeg ble veldig god venn med Sverre. Vi delte rom i lang tid, fram til Sverre la opp i 91.
- Du spilte mye back i begynnelsen. Hadde du gjort det før?
- Nei, jeg hadde aldri spilt det før. Vi spilte mye 4-4-2, så det var litt annerledes.
- Det var vanskelig for laget å følge opp suksessen i 86 og 87, men det var viktige år for deg som spiller?
- Veldig viktige! I 86 slo jeg litt gjennom og kom ordentlig i gang. Og 87 var en nesten-sesong: Vi ledet jo 2-0 over Bryne i semifinalen. Halve stadion var tom da vi kom ut til 2. omgang, fordi de bestilte billetter til Ullevaal. Vi ble nummer fire i serien og var i vannskorpa.
- Men så kom Ørjan (Berg) og Mini, og Nils Arne kom tilbake. Det vi ikke lyktes helt med i 87, gikk stang inn i 88, da vi vant både serie og cup.
- Du rakk å debutere på A-landslaget høsten 87.
- Det gjorde jeg. Jeg hadde min første A-landskamp med Nils Arne som trener. For det var OL-landslaget, og de kampene telte. Vi tapte 4-0 for Bulgaria 14. november. Vi hadde hatt en tidlig sesongslutt, og det var et kjempeproblem. For flere av mossegutta hadde feiret i mange uker, mens vi andre også var ferdige med sesongen. Vi greide ikke å tette det gapet. Men vi rettet litt opp i den andre kampen, for da spilte vi uavgjort borte mot Tyrkia.
- Nils Arne var til stede i alt
- Hvordan var det å få Eggen også som klubbtrener?
- Det endret veldig mye. Nils Arne var så til stede i alt, så alt ble litt annerledes. Det ble trykk i alle bauger og kanter, og alltid skjedde det noe.
- Det var en voldsom optimisme. Disse Bodø/Glimt-guttene kom, og i tillegg hadde vi et OK utgangspunkt fra året før. Med Nils Arne tilbake gikk det egentlig bare én vei. Det var en fantastisk tid med en trener som hadde alt.
- Det var likevel ikke alt som var like enkelt med Nils, for det var ikke alt som var rosenrødt. Men det er et eller annet med totaliteten. Nils passet på fra mål og ut til ytre venstre – både på og utenfor banen!
- Tilstedeværelsen og det å ta folk til seg, har jeg tatt med meg. Å bry meg om folk, er jeg veldig opptatt av. Det er jo sånn Norge er bygd – vi er ett! Vi er få mennesker og et langstrakt land, og da skjønner man at man er nødt til å samarbeide for å få gjort noe. Ikke minst hvis vi skal konkurrere med det som er ute. Vi er jo bare en bydel i London med tanke på antall mennesker, så vi må forvalte mulighetene våre veldig godt med samarbeid og samhold. Vi er alle viktige i byggverket.
Kalle poserer for fotografen i 1993.
- Han hadde det til felles med Egil (Olsen), at det var det akademiske i bunn. Det var basert på innsikt og kunnskap. Så det var ikke synsing. Det var også andre som Andreas Morisbak – ikke mange nevnt og ingen glemt – som drev dette framover. Det ble satt i system.
- Så kan du si at Egil og Nils Arne var veldig forskjellige, men de hadde en klar plan og en strategisk tanke om at det var mulig. Og de fikk med seg folk på reisen. Å ha vært med på reisen og fortellingen er smått utrolig, når jeg tenker tilbake på det nå.
- Sjøl var du sikkert velvillig da Eggen flyttet deg fram som ving?
- Ja, jeg var jo angrepsspiller sånn i utgangspunktet og hadde scoret massevis av mål i klubbene som jeg hadde vært i før, men selvfølgelig ikke på samme nivå. Jeg hadde bra løpskraft, så det var en rolle som passet meg godt.
- Jeg tror det var 13 spillere som ble seriemestere i 88, så vi spilte med et veldig stabilt lag. Så i det øyeblikket du ble satset på som førstevalg, så fikk du spille. Vi som ble satset på, tok steg på grunn av det. Vi fikk spille på et medgangslag, som stort sett vant utover året. Det var et fantastisk år med tanke på det som skulle komme senere.
- Du bidro til norgesmesterskapet med å avgjøre omkampen mot Brann.
- Jeg husker selvfølgelig det godt. Hvis jeg ser tilbake, så er det to sportslige høydepunkter: Det var første gang jeg ble cupmester i 88, og første gang vi gikk inn i mesterligaen.
- Jeg har fire cupmesterskap og har spilt sju finaler, men jeg har tapt bare én. Da begynner folk å tenke: «Hvordan går dette til?» Det er jo de to omkampene mot Brann i 88 og 95 som er årsaken.
- Klarte å holde på forspranget som vi hadde skapt
- Ble dere litt kjendiser i byen?
- Du følte nok litt at du var rockestjerne. Vi ble tatt relativt godt i mot da vi var på byen – og det hendte det at vi var! Det var nok litt vanligere da enn nå.
- Hva med på dagtid?
- At folk kjente deg igjen? Ja, det skjedde. Det var nok ikke akkurat det jeg var mest opptatt av og glad i, men det er klart at det var fantastisk. Det var en medgangsbølge over hele byen. Hele regionen var på en måte med og fikk et eierskap til det.
- Deretter vant dere dobbeltmesterskap annenhver sesong. Hvordan var det å være med og etablere RBK som best i landet?
- Vi følte at vi lå et hakk foran de andre. Men Nils var flink: Vi forberedte oss alltid til neste sesong som om de andre hadde blitt bedre. Det betød at vi klarte å holde på det forspranget som vi hadde skapt. Vi hadde noen herlige oppgjør med blant andre Molde disse årene, men jeg følte vel egentlig at det var ingen som klarte å ta oss igjen. Og avstanden ble enda større etter hvert. Han forvaltet det godt veldig lenge. De vant jo mange flere seriemesterskap etter at jeg dro.
- Du er trolig den eneste som har scoret fire mål i 16. mai-kamp på Lerkendal og etterpå dratt hjem for å lese til eksamen. Det gjorde du mot Mjølner i 89.
- Det stemmer! Det var en tøff tid, og det var masse du skulle lese på. Jeg var jo ganske disiplinert, så noen fester måtte jeg stå over. Sånn er det. Men jeg føler at jeg har fikk med meg mer enn nok sosialt. Jeg har ikke forsaket noe, sjøl om jeg har prioritet bort noe.
- Jeg har hele tida hatt «driven» i meg. Jeg hadde en ambisjon om å utdanne meg og jobbe innenfor noe som jeg syns er interessant. Og det har jeg virkelig fått gjøre.
- Jeg leverte diplomoppgaven rett før jul i 89. I hele 90 var Ørjan og jeg sammen i militæret. Ørjan er nok den eneste som har vært i militæret uten klokke! På rekruttskolen fulgte han bare strømmen. Vi var først på Værnes, og så satt vi oppe på Gråkallen – inne i radaren. En dag vi var på vei opp dit, så vi at veien var sperret. Det var øvelse, og da tok vi ikke sjansen på å dra opp dit – i tilfelle vi måtte bli der et par dager. Så vi snudde!
- I 1991 begynte du i 75 prosent stilling ved forskningssentret til Statoil. Hvor stor forskjell var det på å kombinere fotball og jobb kontra fotball og studier?
- Når du jobber redusert, så jobber du 100 prosent allikevel og får bare 75 prosent betalt! Jeg følte at det ikke var så stor forskjell. Det var kanskje litt mer ordnede forhold på dagene da jeg begynte å jobbe – litt mer gjentakende. Jeg jobbet stort sett fra tidlig om morgenen og kom på trening sammen med resten. Jeg hoppet av de siste timene, men jeg tok de ofte igjen.
Takket nei til landslaget
- Det var likevel totalbelastninga som gjorde at du takket du nei til landslaget sommeren 92?
- Ja, jeg følte at totalbelastninga var litt mye. Jeg har tenkt på det etterpå: Jeg ville nok aldri gjort igjen. Jeg hadde heller trappet litt ned på jobben. For det var travelt. Jeg var også kaptein i Rosenborg, så det ble litt i overkant. Jeg var heller ikke noen støttespiller på landslaget – ikke at det hadde noe å si.
- Med tanke på suksessen i VM-kvaliken utover høsten 92 var timinga dårlig.
- Det er helt riktig. Jeg føler vel likevel at jeg har fått med meg mye likevel.
- Lagkamerater som Stig Inge Bjørnebye og Kåre Ingebrigtsen ble kjøpt av Liverpool og Manchester City umiddelbart etter 1-1-bragden på Wembley. Tenkte du noe på ødelagte proffmuligheter?
- Nei, det gjorde jeg ikke. For den muligheten hadde jeg tidligere; at jeg ble spurt om å dra ut. Jeg hadde noen tilbud på bordet, som jeg takket nei til. Akkurat det har jeg ikke angret på.
- I dag med så store penger hadde det vært vanskeligere, men jeg hadde trygge rammer rundt meg. Å drive på med noe annet enn fotball, har jeg alltid følt har vært viktig. Nå driver jeg bare på med fotball for første gang i livet! Men det er på en helt annen måte.
- Det var uansett en god trøstepremie å få bli med i VM-troppen i 94?
- Det var det! Jeg var i kjempeslag, men så ble jeg skadet mellom de to første kampene. Jeg fikk en strekk, og det var bittert og trasig. For jeg tror at jeg kanskje ville ha startet kamp nummer to, for det ble gjort noen endringer da.
- Du spilte også mye på landslaget høsten 95, da dere var på vei til EM.
- Det var skikkelig nære! Jeg husket fortsatt målet som Jan Suchoparek scoret. Det var bittert. Og så tapte vi i Tsjekkia.
- Hvordan vil du oppsummere landslagskarrieren din? Du spilte mye i 88-91.
- Ja, jeg spilte mange kamper. Den beste kampen var en treningskamp mot Østerrike, der vi vant 4-1. Jeg var involvert i alle fire målene og scoret et mål. Mot Italia her på Ullevaal spilte jeg sentralt på midten fordi noen ble syk. Det var en fantastisk opplevelse.
- Det var en periode der vi var ganske nære. Så ble vi stadig bedre og bedre. Vi var en fast gjeng fra Rosenborg som var med.
- Hva betydde den internasjonale erfaringa som dere tok med dere hjem til Trondheim?
- Spesielt i perioden før vi lyktes i Europa, betød det nok mye. For den internasjonale matchinga som du får på et landslag er et hakk opp. Det var alltid litt tøffere rundt deg. Vi var såpass mange, så læringa som vi tok med, var gunstig.
Tore André Flo ødela skuldra
- I 1996 ble du skjøvet ned som høyreback igjen. Var det for å gi plass til Steffen Iversen i angrep?
- Det var mange om beinet da. Vegard (Heggem) kom jo, så det var mange som banket litt på døra. Bare for å ta det: Steffen er en fin type. Jeg husker da han kom på trening, viste timingen og var totalt uredd. Det var noe spesielt. Han er den beste hodespilleren som vi har hatt i Norge noen gang!
- Da vi spilte mot IFK Göteborg borte, spilte jeg mot Jesper Blomqvist. Han spilte venstre kant og gikk til Manchester United rett etterpå. Vi vant 3-2, og da var Steffen helt fenomenal. Han ble litt kort tid i Rosenborg, men dægger’n hvor god han var!
- Var mengdetreninga med fire bortekamper året før samt kvalifiseringa mot Panathinaikos avgjørende for at dere endelig vant på bortebane i Sverige?
- Ja, jeg tror det. Alt henger sammen med alt. For det var bortekampene som var trøbbelet for oss i Europa. Vi gjorde det jo bra hjemme – også mot de beste. At vi etter hvert klarte å komme oss over terskelen og ta en og annen seier og i hvert fall poeng borte, var en bøyg.
- Det ble dramatisk da du fikk skuldra ute av ledd under bading i Aten.
- Jeg fikk først skuldra ute av ledd i 10-0-kampen mot Brann. Det var faktisk Tore André Flo som holdt meg igjen. Det var fryktelig vondt. Jeg tror jeg hadde skuldra ute av ledd ti ganger den sesongen.
- Og jeg fikk den ute av ledd, da vi badet før kampen mot Panathinaikos i Aten. Jeg fikk hjelp av Torbjørn Grøntvedt til å hjelpe meg med få satt den på plass, sånn at jeg kunne spille. Jeg sa at de ikke måtte si noe til Nils, som ble fly forbannet etterpå.
- Hvordan var det å gå glipp av returkampen mot AC Milan?
- Jeg var med nedover, men da sleit jeg med skader. Jeg ble operert i både tåa og skuldra etter sesongen. Det begynte å synge litt på siste verset, sjøl om jeg fikk et par sesonger i Stabæk etterpå.
- Hvordan opplevde du likevel det å slå ut det beste laget i verden gjennom mange år?
- Det var spesielt å avslutte med det, at det var det siste. Det var et verdig punktum å få være med hele den reisen fram til at vi slo ut Milan i Milano. Jeg har drakta til en av verdens beste forsvarsspillere, Paolo Maldini, hjemme, så jeg vil alltid bli påminnet at det var der det sluttet.
- Det var en flott reise. Jeg har fått vært med på mye. Det er bare positive ting jeg ser tilbake på, sjøl om det er litt trist at jeg sleit for mye med skader på slutten.
- Hadde lyst til å følge fotball videre
- Hadde du mulighet til å fortsette i RBK i 97?
- Ja, det hadde jeg. Men jeg hadde begynt å tenke på å flytte på meg.
- Hvorfor dro du til Stabæk?
- Det var vel mer tilfeldig. Jeg hadde noen muligheter her nede, men Stabæk appellerte til meg. Det var også fint plassert med tanke på at jeg begynte å jobbe nede i Sandvika med Åsgård-prosjektet, som var en svær utbygging. Så det passet godt.
- Stabæk var en flott klubb å komme til. Det var mye flotte mennesker. Og jeg kom til et godt lag med mange gode spillere. Stabæk ble veldig, veldig gode etter hvert og slo Rosenborg her på Ullevaal i 98. Jeg tok dessverre korsbåndet den sommeren. Ellers hadde jeg kanskje spilt den finalen. Det var litt dumt, men sånn er det.
- Du begynte som ekspertkommentator i NRK allerede under EM i 96. Hvorfor ble du fristet?
- Si det! Jeg ble jo spurt. Jeg vet ikke om jeg følte på at det nærmet seg slutten. Det var mer at det appellerte til meg. Jeg har alltid syns spillet har vært fascinerende, og jeg hadde lyst til å følge fotball videre fra en litt annen rolle.
- Det var faktisk en jobb som jeg hadde i 22 år. Det var bare en bijobb, men likevel gjorde det at jeg fikk følge toppfotball på både herre- og damesida. Det er jeg veldig glad for. Jeg fikk et veldig nært forhold også til damefotball gjennom å følge den så tett.
- Jeg har vært ute og reist og sett de store mesterskapene. I 2006 reiste Arne Scheie og jeg Tyskland rundt og kommenterte VM, og det var fantastisk. Mange reiste med fly, men vi reiste med tog og hadde det kjempefint og forberedte oss godt.
- Jeg har også vært trener i breddefotball og for et bedre lag i en periode. Så det har vært mye fotball sjøl om jeg har bedrevet enda mer på utsida av banen.
- Hvor stor stillingsprosent hadde du i NRK?
- Det var mest helgejobb, så kanskje 20 prosent. Radiosendingene var en viktig del av det. Jeg ble spurt litt fra oppdrag til oppdrag. Det var ikke så veldig mye langtidsplanlegging.
- Vi skal til mesterskap!
- Du er nok den tidligere RBK-spilleren med mest imponerende CV i næringslivet.
- Det kan hende i og med at jeg har vært konsernsjef i Kværner og ledet en stor bedrift. Jeg har vært heldig og fått oppleve mye. Jeg er kanskje mest stolt over at vi bygde en oljeplattform (Edvard Grieg) fra scratch i Lundin. Det var et ordentlig stort prosjekt, der vi hadde et felles mål i fem år.
- Jeg husker fremdeles da jeg fikk bildene, der jeg så at det brant i fakkelen og skjønte at de hadde satt i gang. Det er ikke veldig ofte at du feller tårer på jobben, men det hadde vært et maratonløp der alle hadde jobbet mot det samme så lenge. Det var lagarbeid på sitt aller, aller beste innenfor noe annet enn sport og fotball. Det er dessuten viktig for Norge, for det er penger som kommer fellesskapet til gode.
- Du så et veldig konkret resultat av arbeidet?
- Ja, ikke sant! Og i den situasjonen som Europa er i i dag, vet du at det er helt essensielt med den type energi. Vi går en kald vinter i møte, og vi vet ikke hvordan det blir uten russisk gass. Jeg føler at jeg har vært med på noe som er viktig.
- Du vet du er den andre sivilingeniøren med Rosenborg-bakgrunn som har blitt NFF-generalsekretær?
- Ja, (Svein) Haagenrud kanskje?
- Hvorfor valgte du å vende tilbake til fotballen?
- Jeg tenkte at jeg ikke er så ung lenger, og jeg har fått oppleve mye i næringslivet. Jeg er evig takknemlig overfor Aker-systemet, som har gitt meg mange muligheter, Lundin og alle andre tidligere arbeidsgivere. Jeg føler at jeg har vært heldig.
- Det var et eller annet som begynte å bevege seg innvendig, da jeg tenkte på at jeg kanskje kunne få være med og bidra til både topp og bredde i norsk fotball og dra det litt videre.
- Jeg syns det er en spennende tid i tillegg. Vi har forbilder som Haaland og Ødegaard, om vi skal ta de to største på herresida. Den ene er kaptein for serielederen i England, og den andre er verdens mest omtalte fotballspiller og spiss for verdens beste fotballag. Jeg tror det betyr ganske mye for de yngre spillerne å ha noen å se opp til, som er helt der oppe. Også skal vi til mesterskap! Det er et klart mål for norsk fotball. Da tror jeg at vi vil ta ytterligere steg.
- Jeg føler at det er en positivitet rundt norsk fotball i det store og hele, og jeg tenkte at «dette har jeg lyst til å være med på!».
Kamper og mål for Rosenborg:
| Sesong | Serie | NM | Europacup | Totalt | ||||
| 1985 | 1 | 1 | ||||||
| 1986 | 16 | 6 | 1 | 10 | 32 | 1 | ||
| 1987 | 17 | 4 | 6 | 23 | 4 | |||
| 1988 | 20 | 5 | 8 | 5 | 28 | 10 | ||
| 1989 | 22 | 13 | 5 | 4 | 2 | 29 | 17 | |
| 1990 | 17 | 7 | 7 | 6 | 1 | 25 | 13 | |
| 1991 | 20 | 12 | 8 | 9 | 2 | 30 | 21 | |
| 1992 | 19 | 2 | 6 | 3 | 2 | 2 | 27 | 7 |
| 1993 | 21 | 6 | 4 | 1 | 3 | 2 | 28 | 9 |
| 1994 | 21 | 9 | 7 | 2 | 4 | 2 | 32 | 13 |
| 1995 | 24 | 6 | 10 | 4 | 6 | 3 | 40 | 13 |
| 1996 | 18 | 2 | 4 | 24 | ||||
| Totalt | 216 | 64 | 69 | 35 | 34 | 9 | 316 | 108 |