Spissrotgang
Skrevet av Thomas Myren, 4. september 2021, 20:47

Lange og vanskelige forhandlinger om kjøp og salg av spisser for stadig nye rekordpriser ble en kontinuerlig prosess for Rosenborg rundt årtusenskiftet.

Dagen etter den aller første borteseieren i Champions League i september 1996 måtte målscorer Steffen Iversen og ubenyttet reserve Karl Oskar Fjørtoft bli igjen på Værnes etter at charterflyet fra Göteborg hadde landet. Begge måtte nemlig møte til førstegangstjeneste i Luftforsvaret.

- Det er noe jeg må gjennom. Jeg ser positivt på det, sa Iversen, som heldigvis fikk «perm» for å trene og spille kamper.

Gjennombruddet hans var sammenfallende med at RBK tok steget opp på den store scenen: Litj-Ivers hadde fått sin europacupdebut som innbytter noen minutter tidligere, da han serverte Harald Brattbakk det avgjørende bortemålet mot Besiktas i august 1995. Utover høsten etablerte 18-åringen seg på laget som arvtaker for Kalle Løken, som var på vei til Stabæk.

Stadig oftere fikk Iversen dessuten spille midtspiss. Brattbakk ble toppscorer også i 1996 med imponerende 28 mål på 26 seriekamper, men han ble ofte skjøvet ut som høyreving. Iversen ordnet «bare» ti mål på sine 25 seriekamper samme sesong, og han måtte dermed slå seg slått av Mini med 15 og tangert av Trond Egil Soltvedt, som nådde tosifret antall nettkjenninger som indreløper.

Det var likevel størst interesse for Iversen, som Nils Arne Eggen i oktober mente var verdt hele 70 millioner:

- Det er min ærlige mening. Han er verdt så mye ut fra prisene på det engelske markedet. Problemet nå er at norske spillere blir solgt til underpris.

Alex Ferguson var i Oslo og bekreftet at Manchester United fulgte Iversen tett.

- United fikk Solskjær altfor lett! 15 millioner for ham var som å robbe bollebutikken. Prisene må opp på nivået til det landet vi selger til. Det er et av virkemidlene som må til for å få norske spillere til å bli i Norge, mente Eggen.

I begynnelsen av november kom Tottenham med et bud på 23 millioner. Iversen fikk dra til London på besøk, men Rosenborg kontret med å tilby langtidsavtale med svært høy lønn:

- Vi har for lengst ønsket å skrive en ny kontrakt med Steffen utover den kontrakten han allerede har, og som løper ut etter neste sesong. Men han har selv ikke ønsket å forhandle før ved sesongslutt, fortalte Rune Bratseth.

- Hvor lang kontrakt kan dere tenke dere å tilby ham?

- Tja! Kanskje på ti år …

- Ti år?

- Ja! Hvorfor ikke?

Noen dager senere vartet Iversen opp med hat-trick, da U21-landslaget vant hele 7-3 i Sveits. Daværende administrerende direktør Bratseth var faktisk til stede på tribunen i Biel sammen med en rekke kjente fotballtrenere: Gerry Francis fra Tottenham, Manchester United-assistent Brian Kidd, Roy Evans fra Liverpool og Borussia Dortmunds Ottmar Hitzfeld. I tillegg var Arsenal, Chelsea, Leeds, Everton, Fiorentina, Real Sociedad, Glasgow Rangers og PSV Eindhoven på plass.

- Jeg tror det var den kampen – og kanskje noen andre U21-kamper – som gjorde at det ble så stor interesse, kommenterer Iversen.

- Jeg legger ikke skjul på at Iversen er en meget interessant spiller. Det er klart jeg ble imponert i dag, innrømmet Evans samme kveld.

- Er han for ung for profflivet?

- Nei, en gang må han jo begynne. Er han god nok, er han gammel nok. Robbie Fowler debuterte for Liverpool som 19-åring. Intet problem, svarte Liverpool-sjefen.

Valgte bort Manchester United
Dagen etter fylte Iversen 20 år. Dortmund slengte seg med i kampen med et bud. Liverpool bekreftet interessen i en telefaks til Brakka, men kom aldri med et formelt tilbud.

- Det var seks-sju klubber i bildet. Det var en agent som ville ha meg til Italia, men jeg ville til England. Jeg vokste opp til tippekampen, og det var engelsk fotball som var tingen for meg. Manchester United var interesserte, og jeg snakket med Alex Ferguson. Han ville ha meg, men han sa også at han ikke regnet med at det ble A-laget på meg med en gang, siden han hadde mange gode spisser, forteller Iversen.

- For meg var det uaktuelt. Hvis jeg skulle skifte klubb, så ville jeg spille. Så jeg sa nei til Ferguson og United og valgte Tottenham. Der ble jeg lovet mye spilletid. Det passet meg bra.

Returkampen mot IFK Göteborg 20. november ble den siste opptredenen til Iversen på Lerkendal. Kvelden etter ble klubbene enige om en rekordpris på 28 millioner i et langvarig møte på Royal Garden Hotel.

Forhandlingene var imidlertid ikke ferdige: Iversen krevde hele 35 prosent av overgangssummen sjøl om regelverket til Norges Fotballforbund bare åpnet for ti prosent. Kravet ble først lagt vekk da Tottenham økte signeringsbonusen, slik at spilleren til sammen fikk 7,5 millioner fra klubbene.

Rett før avreise fra treningsleiren i franske Antibes til Milano kunne Iversen endelig signere på to viktige papirer: Kontrakten med Tottenham og søknaden om utsettelse av resten av førstegangstjenesten. Allerede klokka 5.45 morgenen etter den historiske 2-1-seieren over AC Milan sto han opp og reiste rett til England for å fortsette karrieren der:

- Jeg synes dette var en grei måte å ta avskjed med gutta på. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg valgte Tottenham istedenfor Rosenborg, men jeg kunne godt tenke meg å spille kvartfinalen mot Juventus. Den kampen kan bli like vanvittig som denne.

Nytt radarpar
Rosenborg så for seg Sigurd Rushfeldt som erstatter, men Viking var allerede enige med finnmarkingen om hans personlige kontrakt – og forhandlet med Tromsø om pris. 11. desember ble imidlertid det siste budet fra Viking på rundt tre millioner avslått av Tromsø.

- Jeg vil gjerne spille for Rosenborg neste år. Det er en ledig spissplass der, og den vil jeg gjerne ha, kommenterte Rushfeldt.

- Jeg har registrert at Rune Bratseth har sagt at klubben er villig til å betale det TIL krever for meg. Nå vil jeg selv ta kontakt med Rune Bratseth og be ham komme med et utspill. Jeg vil ha denne saken avgjort raskt, helst i løpet av ei uke. En overgangsføljetong som går over flere måneder er ingen tjent med.

Ønsket ble innfridd: Allerede dagen etter var handelen i boks for hele 7,5 millioner kroner. Den tidligere overgangsrekorden mellom to norske klubber var satt så seint som i august, da Molde kjøpte Andreas Lund fra Start for «skarve» 1,25 millioner – altså bare en sjettedel!

Muligens kunne Harald Brattbakk føle seg litt forbigått ettersom han tross alt hadde hatt enorm suksess som midtspiss i både 1994 og 1995, men Sigurd Rushfeldt ble førstevalg sentralt og leverte 25 mål på like mange seriekamper.



Brattbakk sto derimot først i køa for å bli solgt etter 23 seriemål på 26 opptredener:

- Det var flere klubber som var interesserte, og det var flere klubber som var interessante for meg. Jeg var veldig nær å signere for Venezia. De la et kontraktstilbud på bordet, som hørtes fornuftig ut. Det var på sommeren 97. Men jeg ville vente littegrann i samråd med Rosenborg og de som hjalp meg.

- Så kom Celtic på banen. De hadde fulgt meg hele høsten. Jeg var den første spilleren som Celtic kjøpte som manageren ikke hadde sett spille. Han hadde såpass stor tro på sin speider, David Hay, som hadde vært i Lillestrøm. Men det ble ikke spesielt godt mottatt i styret at Wim Jansen hadde kjøpt en spiller til en såpass dyr penge uten å ha sett ham.

Totto Dahlum var allerede hentet som en slags erstatter, men i sin andre periode på Lerkendal ble sørlendingen aldri noe førstevalg. 12. desember ble Brattbakk presentert i Glasgow. Rosenborg fikk 25 millioner for regnskapsføreren, som hadde bokført 97 mål på 100 seriekamper de siste fire sesongene.

Dagen før hadde Rosenborg avsluttet sitt beste gruppespill gjennom tidene på verst tenkelige vis mot Olympiakos: Erik Hoftun ga klønete bort et frispark, da han hang på ryggen på Tasos Mitropoulos bare sekunder etter at 40-åringen(!) hadde kommet på banen. Med tre minutter igjen skjøt Predrag Djordjevic gjennom muren og utlignet til 2-2. I stedet gikk Juventus videre til kvartfinale som nest beste toer.

Spillet om Sigurd
I 1995 hadde Sigurd Rushfeldt hatt en mislykket utleieperiode i Birmingham. Året etter sa han nei til Hamburg, som hadde ønsket å kjøpe ham fra Tromsø for mellom åtte og tolv millioner. I mars 1999 forlenget han kontrakten med RBK, men drømmen om å lykkes i utlandet levde i beste velgående.

Rosenborg mislikte imidlertid sterkt at han benyttet Rune Hauge og hans samarbeidspartner Harald Suain som agenter. Hauge hadde nemlig vært «persona non grata» på Lerkendal siden det mildt sagt rotete salget av Stig Inge Bjørnebye høsten 1992, der 500 000 kroner havnet i lomma på Liverpool-trener Graeme Souness.

Skepsisen viste seg å være begrunnet: RBK var nemlig uvitende da Rushfeldt i mai 1999 reiste til Brussel og forhandlet fram kontrakt med Marseille, som deretter la inn bud på 20 millioner kroner. Rosenborg avslo det franske budet med en skarp tilbakemelding i telefaksen: «Vi handler ikke med agentene Hauge og Suain.»

Samme beskjed fikk St. Etienne og Strasbourg i juni. Budet fra sistnevnte var også på 20 millioner.

2. juli ble i stedet Rosenborg enige med Benfica, som lovet å betale 7,5 millioner kroner innen 31. juli samt stille bankgaranti for resterende avdrag på 22,5 millioner.

Det hindret likevel ikke Racing Santander tre dager senere i å by 30 millioner med umiddelbar utbetaling. Spanjolene visste nemlig at Benfica sleit med likviditeten og ønsket å være et alternativ. Også de franske seriemesterne Bordeaux viste interesse.

Men Benfica var fortsatt i førersetet og forhandlet fram en fireårsavtale med totalt 20 millioner i lønn. Sjøl om ikke alt formelt var i orden, fikk Rushfeldt reise til Tyskland på treningsleir sammen med sin nye arbeidsgiver.

Rekordforhandlinger
«Poteten» Bent Inge Johnsen vikarierte med tre mål på tre seriekamper, men igjen dro RBK til Tromsø for å kjøpe spiss – og spille bortekamp. 25. juli ble Rune Lange først matchvinner, før han og arbeidsgiveren gikk rett i forhandlinger med motstanderen om en overgang.

Men i løpet av natta trakk Rosenborg seg: Tromsø krevde 15 millioner kroner kontant for U21-landslagsspilleren og deretter et nytt avdrag på ti millioner innen to-tre år. Dessuten skulle nordlendingene ha en solid andel ved videresalg i et håp om å sikre seg nærmere 45 millioner til sammen.

To dager senere inngikk RBK i stedet en tilsynelatende svært lignende avtale med Vålerenga om å kjøpe John Carew for potensielt 24 millioner, der 15 millioner ble betalt umiddelbart. I tillegg fikk Oslo-klubben låne Morten Pedersen og Børge Hernes gratis ut sesongen.

- Økonomien i norske klubber er mye dårligere nå enn det den var på slutten av 90-tallet, for det var da investorene kom inn i toppfotballen. Da fløt pengene. Vålerenga Fotball var på OTC-lista for unoterte aksjer, og vi hadde faktisk en markedsverdi på 170 millioner kroner på det meste. Det var helt uvirkelig! kommenterer daværende VIF-leder Jon Harald Nordbrekken.

Rosenborg-debuten til Carew kom på hans gamle hjemmebane, Bislett, i en treningskamp mot nevnte Bordeaux under Norway Cup.

- Vi har vel ikke hatt en sånn type spiss siden Odd Iversen! utbrøt Nils Arne Eggen, før han modererte seg kraftig sekunder senere:

- John skal ikke bli utsatt for noe press. Hos oss skal han få tid til å utvikle seg. Derfor vil jeg ikke sammenligne ham med noen - ennå!

Komplett kaos
Likevel var slett ikke alt i orden: Bare to dager etter at Vålerenga gikk med på å selge Carew, dukket Rushfeldt nemlig opp igjen på Værnes. Benfica hadde fortsatt ikke gitt noen bankgaranti for de resterende avdragene, og Rosenborg kommanderte salgsobjektet hjem fra treningsleiren for å presse portugiserne.

- Vi ville være greie mot klubben og spilleren. I ettertid ser vi at vi burde ventet til alt var i boks, innså Rune Bratseth, som hadde skiftet stilling og blitt sportsdirektør.

Etter å ha forsøkt nye forhandlinger trakk Benfica til slutt budet sitt 13. august. Allerede dagen etter var Rushfeldt i stedet på plass i Santander. Lønnsforhandlingene ble imidlertid brutt allerede etter en halvtime. Spissen hevdet at RBK hadde ødelagt ved å røpe overfor spanjolene hvor høy lønn han skulle ha fått i Benfica.

- Her har vi stått på hodet fra tidlig til sent, fått ødelagt ferien vår – og så skjer dette. Hvis ikke dette blir noe av, kan han glemme meg. Da er det slutt. Jeg gidder ikke bruke mer tid på det, tordnet Bratseth.

15. august bestemte Rushfeldt seg for å forlate Spania. Men rett før avreise fra Bilbao, dukket en representant fra Racing Santander opp på flyplassen med et nytt og forbedret tilbud. Rushfeldt reiste likevel til London, men dagen etter godtok han betingelsene og fløy sørover igjen. Samme kveld besto han den medisinske undersøkelsen og skrev under kontrakten.

Budkrig
Ei uke senere ble John Carew matchvinner med to mål mot Strømsgodset i sin første obligatoriske kamp. Han rakk akkurat å fylle 20 år før han umiddelbart slo gjennom i Champions League:

I hjemmepremieren mot Feyenoord satte kraftspissen ballen i nettet tre ganger, men han fikk det potensielle vinnermålet feilaktig bortdømt. Både VG og Dagbladet belønnet ham med toppkarakteren 10 på spillerbørsene. Mot Borussia Dortmund fulgte Carew opp med enda et mål og nok en praktkamp, men han kunne ikke forhindre et nytt, skuffende 2-2-resultat på Lerkendal. Sjøl om han ikke scoret i den imponerende returkampen på Westfalenstadion, hadde Europa og spesielt Tyskland fått øynene opp for talentet.



Derfor var det ingen overraskelse at nettopp Dortmund var første klubb som la inn bud på rundt 50 millioner i midten av januar. Rosenborg slo fast at det uansett ikke ville bli noen overgang før etter EM samme sommer og tok seg god tid i forhandlingene.

- Jeg har bestemt meg: Jeg ønsker å spille for Borussia Dortmund, slo Carew fast 1. mars.

- Ingen – verken vi eller John Carew – tjener på å selge til den første og beste klubben. Men de som er først ute får automatisk en fordel fordi de snakker med spilleren. Og gjennom slike samtaler fester det seg ting i hodet. En annen ting er at John kanskje er redd for at Borussia vil trekke seg, kommenterte Bratseth.

Carew var allerede enig med tyskerne om sin personlige kontrakt, da Valencia og PSV Eindhoven begge leverte høyere bud.

- Vi har tre konkrete tilbud, men de som hittil har kommet, er for dårlige, syntes Bratseth.

Valencia tok etter hvert ledelsen i budrunden, og hovedpersonen ble overtalt om å reise til Spania. Han ble enig om en femårsavtale med pene 15 millioner i årslønn.

Sluttforhandlingene mellom klubbene i Trondheim 27. mars endte med at Valencia betalte ni millioner dollar eller 75 millioner kroner for kjempetalentet. I tillegg sikret Rosenborg seg ti prosent av de første 25 millionene av netto videresalg på over 75 millioner og hele 20 prosent av alt over der igjen – uten tidsbegrensning.

- Vi har sprengt nye pengegrenser i norsk fotball, smilte Nils Skutle, som hadde gått fra å være styreleder til å bli administrerende direktør.

John Carew fikk sjøl ti prosent av overgangssummen, mens at Vålerenga satt igjen med hele 42,5 prosent av netto videresalg på over 15 millioner, altså 25,5 millioner.

Den nye verdensstjernen forlot Trondheim for godt før EM etter totalt 18 mål på 17 seriekamper. Fordi han med én kamps margin rakk å passere en ny kontraktsmilepæl, som utløste bonus for 30 spilte kamper, fikk VIF utbetalt ytterligere fem millioner. Totalprisen inkludert alle prestasjonsbonusene ble 21,5 millioner – sett bort fra den solide andelen av videresalget.

21 år senere er John Carew fortsatt rekordkjøpet av en norsk klubb. Det er verdt å merke seg at 21,5 millioner i juli 1999 tilsvarer hele 34,3 millioner i dag justert etter konsumprisindeksen.

Lange Lange-forhandlinger
For tredje gang forsøkte Rosenborg å kjøpe spisserstatter fra Tromsø. Rune Lange kom på besøk på Lerkendal allerede før Carew formelt var solgt.

- Vi har en dialog med Tromsø og vi jobber med saken. Men jeg tror det er et godt stykke fram før vi eventuelt blir enige om en overgang for Lange, spådde Bratseth.

- Det kommer ikke på tale å betale 30 millioner for Lange. Vi har selvfølgelig andre alternativer på listen vår. Lange er et klart førstevalg, men blir prisen for høy, så blir den for høy.

Rosenborg forsøkte å bruke spilleren sjøl som brekkstang. 11. april aksepterte han et tilbud om kontrakt på 3,5 år fra 1. juli med to millioner kroner i årslønn.

- Det er ikke aktuelt å selge Lange før vi har erstatteren på plass, svarte Tromsø-leder Gunnar Wilhelmsen, som nå er blitt ordfører i byen.

Samtidig bekreftet Odd at både Rosenborg og Tromsø hadde kommet med henvendelser om kjøp av Frode Johnsen. Marcus Allbäck i Örgryte var et annet alternativ, mens Petter Belsvik i Stabæk ble sett på som mulig kortsiktig løsning.

2. mai avslo Tromsø et bud på 25 millioner fra Rosenborg. De aksepterte derimot bud fra både Coventry og Trabzonspor. Tyrkerne var villige til å betale 40 millioner, men Lange ble ikke enige med verken dem eller engelskmennene om sin egen kontrakt.

Derfor så Tromsø 6. juni seg nødt til å akseptere et forbedret bud fra RBK, som sa seg villig til å betale ytterligere 7,5 millioner dersom Lange fullførte kontrakten. Nordlendingene skulle fortsatt få 25 millioner umiddelbart og hele 30 prosent av netto videresalg.

Men da sa Lange sjøl plutselig nei.

- Jeg er selvsagt skuffet. Avtalen er en blåkopi av den han sa ja til i april. Det var ett punkt som ikke var avklart da, og det var «sign-on-fee»-delen, forklarte Rune Bratseth, som ga agenten skylda:

- Her har vi å gjøre med en spiller på 23 år som blir tilbudt lønn på to millioner og «sign-on-fee» på 2,5 millioner, og så vil han ikke til RBK fordi han ikke får fem millioner! Det skulle tale for seg selv. En mann på 23 burde være i stand til å tale og tenke selv, men Lange må hele tiden konferere med Rune Hauge. Jeg stiller spørsmål om hva slags rådgiver han kan være i denne saken. Tjener han seg selv, eller tjener han norsk fotball og spilleren?

Tidligere samme uke hadde Frode Johnsen kommet til Trondheim for å trene med mulig nye lagkamerater. Da Lange-handelen strandet, sto han klar som reserveløsning. Allerede to dager senere var kontrakten underskrevet – fornuftig nok uten hans agent Hauge til stede.

- Han er en spiller vi forventer oss mye av. At han i tillegg er en behagelig type, er heller ingen ulempe, innrømmet Bratseth.

Både overgangssummen på 15 millioner og årslønna på én million forsterket likevel inntrykket av at Johnsen ikke hadde vært førstevalget. I løpet av hans seks år i Rosenborg ble likeledes andre spisser stadig hentet.

Allerede i juli dukket den første konkurrenten opp: Rosenborg valgte å kjøpe Belsvik for hele sju millioner. Også disse forhandlingene ble ganske langvarige fordi Stabæk mislikte henvendelsen og opprinnelig krevde ti millioner for veteranen, som bare hadde seks måneder igjen av kontrakten.

Rune Lange endte likevel opp i Trabzonspor den sommeren. Bare etter et halvår senere forsøkte han å bryte kontrakten fordi han ikke fikk utbetalt lønn. FIFA nektet, men nødløsninga ble at Club Brugge med Trond Sollied fikk kjøpe ham.

Mekling
Parallelt svevde Sigurd Rushfeldt fortsatt som et spøkelse over Lerkendal: Han gjorde nemlig krav på 7,5 millioner av beløpet som Racing Santander hadde betalt Rosenborg.

- Jeg forholder meg til kontrakten: Der står det svart på hvitt at jeg skal ha 25 prosent av overgangssummen, fastslo finnmarkingen.

- Jeg kan ikke tenke meg at det er Sigurd som kjører dette løpet mot Rosenborg. Det må være agent Rune Hauge og advokater som maksimerer kravene mot oss. De er så urimelige at jeg ikke med min beste vilje kan tro at det er Sigurd som kan mene noe sånt, parerte Nils Skutle.

I februar 2001 møttes partene til mekling i Trondheim. Med renter og omkostninger krevde Rushfeldt 8,6 millioner. Rosenborg ville bare betale ti prosent av overgangssummen, men strakk seg til å betale fire millioner.

- I et sånt forlik må begge parter gi og ta, og det har vi gjort. Jeg er fornøyd med sluttsummen. Nå reiser jeg tilbake til Spania for å fortsette karrieren der, uttalte Rushfeldt.

Den siste vrien i historien er likevel ikke fortalt: Frode Johnsen hadde tidlig utkonkurrert Petter Belsvik, som ble solgt videre til Vålerenga. Men Johnsen hadde fortsatt ikke full tillit.

Først vendte Harald Brattbakk hjem etter et mellomsteg i København. Så landet Sigurd Rushfeldt på Værnes nok en gang: RBK valgte å betale to millioner til Racing Santander for å leie ham i høstsesongen. Beløpet dekket den spanske lønna hans i de tre månedene, noe som gjorde ham til den best betalte spilleren i Norge gjennom tidene.

- Rosenborg betaler mye penger for å leie meg og vil selvsagt ha noe igjen. Det gjør selvsagt ikke presset noe mindre, men det er slikt jeg får leve med, mente Rushfeldt – og la til:

- Jeg har ikke forsvart noen fotball-lønninger. Fotballspillere tjener for mye.

Kilder:
VG 22.10.96, 06.11.96, 10.11.96, 22.11.96, 05.12.96, 11.12.97, 26.07.99, 27.07.99, 29.07.99, 03.08.99, 16.08.99, 17.08.99, 15.10.99, 02.03.00, 21.03.00, 28.03.00, 03.08.01 og 05.03.20
Dagbladet 28.11.96, 30.11.96, 03.12.96, 07.03.00, 10.03.00 og 28.03.00
NTB 10.12.96, 12.12.96, 13.04.00 og 06.06.00
Aftenposten 11.12.96
Nordlys 13.12.96
Adresseavisen 30.03.00, 11.04.00 og 07.06.00
RBKweb 03.05.00, 06.06.00, 09.06.00 og 20.02.01
Studio Brakka 23.04.20
Nea Radio 07.05.20