25 år med gullalder og Molde-hat
Skrevet av Marius Dahl, 24. desember 2013, 16:12

Et kvart århundre er gått siden Rosenborg startet det som regnes som gullalderen i Trondheim med dobbeltmesterkskap i 1988. Mini antyder at rivaliseringen med Molde også startet denne sesongen.


ETTERLENGTET KONGEPOKAL: Kåre Ingebrigtsen, Mini Jakobsen og Ørjan Berg feirer.

- Det er artig at klubben har holdt seg i toppen så lenge, det er en hedersbetegnelse til alle som har jobbet for det, innleder Mini Jakobsen.

- Jeg tror folk glemmer litt hvor små vi var før 1988, vi hadde jo kun vunnet en gang siden 1971 og var på linje med alle andre. I 1987 kom vi jo på fjerdeplass. Vi startet faktisk slik som Godset har gjort i år, sier den gamle vingen, som kom til Rosenborg foran 88-sesongen etter lovende takter for Bodø/Glimt og ungdomslandslag.

- Følte du at du kom til et mesterlag?

- Nei, definitivt ikke! Som sagt kom vi på fjerdeplass året før. Jeg fikk tilbud fra sju av de 12 klubbene i eliteserien, blant annet Moss, som var regjerende mester. Likevel valgte jeg og Ørjan (Berg) å dra hit, men selv den dag i dag klarer jeg ikke si hvorfor det ble sånn. Det var litt tilfeldigheter, men hovedgreia var at Nils Arne kom hjem, sier Mini.

Dra til Moss!
At den lille nordlendingen ikke havnet i Moss var nemlig helt tilfeldig og Rosenborg kan takke Moss-legenden Geir Henæs sine vanskeligheter med å gi seg, for at Mini valgte Lerkendal foran Melløs og de regjerende seriemesterne.

- De spilte 4-3-3 og hadde en som het Carsten Bachke på venstresida, han var på landslaget. Som spiss hadde de Jan Kristian Fjærestad, og så var jeg tiltenkt rollen som høyreving. Der hadde de en som het Geir Henæs og han er mr. Moss, han hadde sikkert vært der i 15 år. Så jeg sa at hvis han skulle fortsette, så kommer jeg ikke. Hadde han slutta, så hadde jeg kommet. Men han valgte å ta et år til. Og da var ikke det noe tema, for da så jeg for meg at en beskjeden nordlending ikke ville klare å slå ut en gammel helt. Litt flaks var det altså at han fortsatte, forteller Mini.

- Hva tenker du om det i dag?

- Det viste seg jo å være kjempeflaks, for jeg ble satt i et system som passet perfekt for den måten jeg spilte fotball på. At Nils Arne og de andre som styrte hadde sett meg på U-landslaget og hadde en klar idé om hvordan de ville bruke meg, og det skiller ham fra mange andre. Han har et klart bilde over hvordan han ønsker ting skal være. Han ønsket folk som stakk i bakrom og som sprang mye uten ball, og det fikk han i meg. Første sesongen var bare helt ok, jeg scoret åtte mål og var ikke noe mye mer enn ok. Men jeg fikk tillit og sånn var det med Nils Arne: Var du på laget 4. januar, så var du på laget til åpningskampen i april, forklarer han videre.

Ørjan Berg ble altså med til Trondheim fra Bodø. Duoen kunne faktisk havnet i fiskerlandsbyen litt sørvest for Trondheim.

- Vi hadde tilbud fra omtrent de samme klubbene. Vi hadde også et tilbud fra Molde. Vi var og så på forholdene: Så gutta trene, og så skulle vi være der ei natt. Vi bodde på Alexandra, og så fant vi ut at vi skulle på kino. Vi fikk beskjed om å gå ned gata, det er jo bare ei gate i Molde. Da så vi at kinoen var et sånt samfunnshus der man setter ut stoler. Da så vi på hverandre og sa: "Hit skal vi ikke!"

- Jeg fikk tilbud fra Rosenborg, og da var jeg her nede. Jeg tenkte å spørre om de ikke var interessert i ham (Ørjan) også. Arne Dokken var sjef her da, og jeg satt på med ham da han sa: "Forresten, vi har sendt brev på Ørjan Berg." Da følte jeg at det var bestemt at vi ville hit, sier Mini.

- Du har valgt rett!
Selv om bodøværingen sier han ikke kom til noe særskrevet mesterlag, følte han at han var i en storklubb - i hvert fall sammenliknet med fasilitetene i hjembyen.

- Den største forskjellen husker jeg var i februar, for da dro jeg tilbake til Bodø ei helg. Her trente vi på varmegrus på Lade, vindstille. Så husker jeg at jeg dro på Bodø stadion og så Glimt trene med ispigger, storm og snø. Da satt jeg i bilen og kikket mens jeg tenkte: "Du har valgt rett!"

- Det var nok det største, at jeg følte meg som proff, selv om jeg jobbet tre måneder som selger i ... ja, hva het det? Lundgrens kontorutstyr. Uten at salget var noe stor suksess. Jeg solgte én frankeringsmaskin og den solgte jeg til Rosenborg. Det var det eneste salget jeg hadde, ler Mini om sin korte salgskarriere.

Den lille vingen var tre år i Trondheim før han prøvde lykken utenlands i Tyskland og Sveits. Selv om det ble mange seriegull og kamper i Champions League da han var tilbake i 1995, mener han at tiden rundt 1988 var den beste i livet hans.

- Jeg og Brutter'n var ganske bra tilknyttet og jeg husker vi satt ute på byen, det var veldig fint vær. Så satt vi der til halv tolv, så dro vi hit, vi var jo banemestere på Lerkendal, der vi klipte gresset på treningsfeltet. Det var utrolig sosialt, vi var en utrolig sammensveiset gjeng som gjorde masse i lag. På den tida var TIK best i ishockey, og så var det fire elitelag i håndball, så det var et idrettsmiljø også internt. 1988 til 1990 er uten tvil de fineste årene av mitt liv. Det har både med dagtid og kveldstid å gjøre, smiler han om tiden for 25 år siden.

Til tross for en enorm interesse for dagens Rosenborg-lag tror Mini at 1988-årgangen hadde en større nærhet til publikum, kanskje lik den drammenserne opplever i dag.

- Jeg tror de fikk en større nærhet til oss, vi hadde jo et helt annet tak på publikum og byen. Vi hadde mindre folk på kampene enn i dag, så interessen var ikke større, men vi var en gjeng bestående av ungdommer, med langt hår og ring i ørene. Det var ikke mange av oss som hadde barn, det var vel bare Ola By Rise, Jan Hansen og Sverre Brandhaug. Vi var mer kompakt med folket på byen.

Den første saltoen
- Og så kom august måned og jeg scoret mot Molde og feiret med salto for første gang, det gjør seg jo - å hete Mini og ta salto!

Nettopp Molde-kampene ble langt mer prestisjetunge på slutten av 80- og starten av 90-tall. Kanskje var det de blåkleddes revansjelyst overfor Nils Arne Eggen, som sensasjonelt tok nyopprykkede Moss til seriegull i den rene seriefinalen mot Molde i Romsdal året før, eller kanskje det var en rappkjefta nordlending. Noe hat før 1988 var det uansett ikke.

- Det tror jeg ikke, for Molde var ikke spesielt gode. Det var ikke før de begynte å yppe seg at det ble litt sånn spesielt. Jeg hadde jo ikke noe forhold til Molde da jeg kom hit, men det er klart da de etter hvert fikk inn de der S-ene sine på topp, med Stavrum, Solskjær og Sundgot, så ble det litt kniving. Jeg slang jo forsåvidt med leppa til alle, men Molde var jo det nærmeste fra Trondheim da, med hensyn til hvem vi kunne konkurrere mot, sier Mini.

Mini nøler litt med å komme på når hatet begynte og nevner først de legendariske semifinalene i 1994, der lillebror gikk seierende ut. Uansett mener 49-åringen at det er viktig å presisere at det er snakk om fotballhat.

- Det er viktig at du skriver fotballhat. Trond Strande og Petter Rudi har jo prøvd å brekke beina mine flere ganger, men når jeg hilser på dem i dag, så er det ikke noe hat der. Det gjelder også Kjetil Rekdal, som jeg har vært i en del fighter med, sier Mini.

Mini konkluderer med at kvartfinalen i 1988 mot Molde - i Molde - ble fødselen på rivaliseringen med romsdalingene.

- En fin faen
- De ledet 1-0, og jeg husker de hadde Ulrich Møller som midtstopper - han var "en fin faen". Helt på slutten så slo han ballen tilbake til keeper med kneet, det var jo på den tiden det var lov med tilbakespill, så det var ordentlig provoserende. Så utlikna vi til 1-1 i det 90. minutt, og så scoret faktisk Kjetil Rekdal selvmål i ekstraomgangene.

- De Molde-greiene må ha begynt allerede da, for jeg husker jeg sprang fra Ulrich Møller i seriekampen på Lerkendal og etter jeg senere scoret, så dytta han meg i bakken. Jeg lurer på om den rivaliseringen startet allerede da, mimrer han.

Høydepunktet mener han kom i semifinalen på Lerkendal den 19. september. 5-0-seieren over Start er noe overraskende et karrierehøydepunkt for "Luftens baron".

- Jeg husker semifinalen mot Start veldig godt. Vi hadde 0-0 til pause, det var øsende regnvær, men 22.000 tilskuere på tribunen. Vi vant 5-0 til slutt og det var nok min største opplevelse på fotballbanen noensinne. Jeg scoret de to første målene og da det kom 22.000 og ropte "Mini, Mini, Mini", så var det ganske stort for en beskjeden nordlending på den tida der. Det var den første store opplevelsen min. Finalen spilte vi over to kamper mot Brann, så det ble ikke det store klimakset der og da, slik Start-kampen var, sier Mini, som også har flere grunner til å huske den kvelden:

- Jeg møtte jo min kjære Anita i 1988, i april, gjennom en vennegjeng jeg ble introdusert for gjennom Kåre. Men som en offisiell dato, så har vi 19. september, samme kvelden som semifinalen mot Start. Det var første kvelden vi hadde kontakt. Jeg kjente henne litt fra før, men da møtte jeg henne på Baronen & Baronessen, der vi hadde en kjempefest etter kampen, sier Mini.

At Mini har hatt sin kjære i 25 år er til sterke kontraster av inntrykket vi har fått av den spilleren Mini kjenner seg mest igjen i av dagens Rosenborg-stall. For det kommer neppe som noe sjokk hvem nordlendingen trekker frem da vi spør hvem han identifiserer seg mest med av dagens Rosenborg-spillere.

- Jeg kjenner meg forsåvidt igjen i Nicki Bille utenfor banen. Jeg tror vi skal være glad det ikke var noe som het Twitter på min tid, for da hadde jeg nok blitt kalt inn på kontoret titt og ofte. Jeg ville skrevet om motstandere og dommere, ingen tvil. Jeg var jo stor i kjeften bare NRK eller en avis var der. Nei, det ville vært livsfarlig. Jeg ville vært en løs kanon, definitivt like ille som Bille, tror Mini.

- Vi var heldige med at det ikke var så mye støy, det var jo bare NRK på den tida der og to aviser her i byen. Vi slapp unna mye sånt, men jeg tror nok jeg ville trivdes som spiller i dag også, med mer intime tribuner og mer rom for å by på seg selv. Der må jeg si Bille er suveren, så hvis jeg skal kjenne meg igjen i noen, så må det være ham hva gjelder væremåten utenfor banen.

- Det var store greier
På spørsmål om hva han husker fra sitt første seriemesterskap i 1988, svarer Mini at han ikke husker og skylder på at det er gått 25 år. Når de avgjorde det og detaljer rundt festen kan han ikke erindre, men vi kan hjelpe:

Den 11. september 1988 sikret trønderne gullet med 1-1 mot Lillestrøm i tredje siste hjemmekamp, etter at gullutfordrer Moss sviktet mot Molde samme dag. Gullet fikk de ikke før i siste runde, der det skuffende nok ble tap for Tromsø.

- Det var en nedtur! Vi hadde tapt 1-2 for Tromsø og vi fikk medaljene på den gamle tribunen, der jeg hadde motatt pokalen for Skandia Cup åtte år tidligere, sier han.



- Jeg husker 1990-gullet - 2-0 mot Brann og festen etterpå, men det første gullet husker jeg faktisk ikke. Vi var vel bare på Bajazzo og hadde fest, men det gjorde vi jo mye på den tida der. Det er cupen jeg virkelig husker fra den sesongen 1988, sier Mini.

For i likhet med årets sesong skulle siste kamp spilles foran kongen, Sinsen Ungdomskorps og et fullsatt Ullevaal stadion.

- Jeg og Ørjan bodde på Lade, så husker jeg vi sto på Rosendal og ventet på Rosenborg-bussen. Så dro vi til Oslo og bodde på Holmenkollen. Jeg husker vi hadde grønne dresser med oppbretta ermer, og så dro vi ned til Spikersuppa og sang den nye Rosenborg-sangen og det var tjåka fult. Vi hadde frokost på hotellet og NRK kom og filma frokosten, det var store greier, sier han.


SKJEGGET I POSTKASSA: Mini i duell med Jan Halvor Halvorsen og Henrik Bjørnstad.

Motstander Brann var underdogs, men trønderne trengte to oppgjør for å ta bergenserne, der Gøran Sørloth avgjorde med et fantastisk langskudd.

- De kom ubarberte og fæle, husker jeg. Vi var store favoritter, men klarte ikke avgjøre i første kamp og det ble 2-2. Vi var likevel avslappet og tenkte at dette skulle gå bra uansett. Vi dro hjem og trente en uke, så husker jeg det var kommet mer snø til returkampen og da vant vi 2-0. Målet til Gøran husker jeg jo selvsagt, smiler Mini.