Rekordkjøpet som glapp
Skrevet av Thomas Myren, 2. april 2010, 14:00

Etter å ha lett i flere år etter arvtakeren til Erik Hoftun var Rosenborg forberedt på å betale over 27 millioner kroner for Sebastian Prödl.



- Når du finner en spiller med et så stort potensial, vet du at du får igjen de pengene, kommenterer Rune Bratseth overfor rbkweb.no.

I august 2007 hadde han akkurat overlatt stillinga som sportsdirektør til Knut Torbjørn Eggen, men han skulle i en overgangsperiode bidra som hjelpende hånd ikke minst i forbindelse med spillerkjøp.

RBK hadde slitt med å følge opp den foregående gullhøsten, og var for alvor hektet av etter to bortetap mot Tromsø og Brann på seinsommeren. Christer Basma og Miika Koppinen var ikke lengre et like sjølskrevet stopperpar som sesongen før, men det var kontraktssituasjonene som skapte mest bekymring:

I tillegg til de to nevnte hadde heller ikke Bjørn Tore Kvarme kontrakt lengre enn til nyttår. Vidar Riseth hadde sin ukjente klausul, som lot ham avbryte toårskontrakten etter én sesong, mens Alejandro Lago var i ferd å bli sendt ut av kongeriket fordi han ikke oppfylte kravet om deltakelse i halvparten av kampene for å få fornyet oppholds- og arbeidstillatelsen.

Duell mot gamle kjente
Da dukket plutselig Prödl opp som et spennende alternativ. 20-åringen hadde imponert for Sturm Graz og akkurat fått sin A-landslagsdebut for Østerrike. Rosenborg hadde sikret seg inntekter på over 100 millioner kroner etter å ha slått ut Tampere i kvalifiseringa til Champions League, og bestemte seg for å gjøre et forsøk.

- Jeg hadde samtaler på telefon før Knut Torbjørn og Knut Tørum dro nedover og pratet videre med dem. Men vi fikk konkurranse fra Werder Bremen, og da er du i realiteten sjanseløs, mener tidligere Werder-Spielführer Bratseth.

- Men Werder ble aldri enige med Sturm om overgangssum?

- Nei, men Bremen var på banen hele tida.

- Budet fra Rosenborg ble derimot tatt godt i mot?

- Ja, jeg tror nok klubbene hadde blitt enige. Vi var villige til å strekke oss langt.

- Ville det blitt ny klubbrekord?

- Ja, det var sikkert ikke langt unna i alle fall... Dét var nok det, svarer den tidligere sportsdirektøren.

Sturm-president Hans Rinner hevdet overfor VG at Rosenborg var villige til å betale over 27 millioner kroner for Sebastian Prödl. Til sammenligning kostet John Carew 23 millioner da han ble kjøpt fra Vålerengen sommeren 1999.

Forsøket fra RBK strandet til slutt på at spilleren sjøl ikke ønsket seg til Drontheim. Klokka 16 den siste dagen i overgangsvinduet fikk Rosenborg endelig beskjed om at Prödl sa nei.

Interessen fra Werder Bremen var som sagt latent, og trolig hadde midtstopperen allerede fått signaler om at kjøp var aktuelt ved neste korsvei. I januar 2008 ble klubbene enige om en overgang etter EM på hjemmebane verdt 2,5 millioner euro.

Vrakgods fra Italia
Dermed måtte Rosenborg finne andre løsninger. Koppinen og Basma ble vraket og erstattet av Riseth og Kvarme foran bragdkampene mot Valencia. Mens finnen og frostingen etter sesongen fant etter egen smak attraktive tilværelser i Tromsø og Lillestrøm, ble Basma og Kvarme tilbudt nye kontrakter. Lago hadde allerede reist hjem til Uruguay, men ble hentet tilbake da de særskilte reglene for spillere utenfra EØS forsvant.

Vadim Demidov var tiltenkt en midtbanerolle da han ble kjøpt fra Hønefoss, men etablerte seg i stedet som midtstopper. Den siste brikken falt på plass i dagene før seriestart mot Lyn: Kris Stadsgaard kom fra Reggina som den aller siste handelen Rune Bratseth gjennomførte som RBK-ansatt.

- Det var en ganske tung prosess. Det var ikke full enighet i ledelsen om at han skulle komme, men det var et visst press fra Stig (Torbjørnsen) som hadde funnet ham. De som var skeptisk ble overbevist, men det var en risiko med skadehistorien, innrømmer Bratseth.

Fire millioner kroner for Stadsgaard viste seg likevel raskt å være et kupp.

- Han har hatt problemer med kneet også i Rosenborg, men potensialet er uomtvistelig. Hva han betyr for Rosenborg, ser vi jo. Det er artig at han har slått til som det han har gjort.

- De har gjort en veldig god jobb på medisinsk avdeling i forhold til å få ham frisk, men ikke minst med å holde ham borte til han er helt frisk i stedet for å spille halvfrisk. Sjøl ville han på banen, han ville spille hver eneste kamp, men de gjorde det helt riktig, kommenterer Bratseth.

Dansken er den hurtigste midtstopperen i RBK siden en viss mann dro til Tyskland i 1987. Bidragene fra Stadsgaard er trolig viktigst i hjemmekampene.

- Det blir størst bakrom på hjemmebane fordi vi nødvendigvis står høyere. Fart i internasjonal fotball er viktigere og viktigere. Det gjelder også i forhold til utvelgelse av unge spillere; har du ikke fart, så… Bare se på Alex Tettey: Mye av årsaken til at han ble solgt er at han har tempo i spillet sitt, og det må til, slår Bratseth fast.

I august ble Kris Stadsgaard belønnet med sitt første uttak på landslaget.

- Kjempeartig. Det er artig å få fram landslagsspillere, det er en heder til klubben, mener Bratseth.

Millionene
Bent Skammelsrud satte norgesrekord da han ble kjøpt fra Malmö for 550 000 kroner i 1991. På den tida fastsatte Fotballforbundet overgangssummene når klubbene ikke ble enige seg i mellom, og bare på et år ble rekorden nesten doblet til 975 000 kroner for Øyvind Leonhardsen.

Ei stund senere ble markedet frigitt, og RBK med millioner fra Champions League ble for alvor en attraktiv forhandlingspart.

- Det var egentlig liten konkurranse om norske spillerne, men vi betalte godt for dem. Det var politikken i Rosenborg at vi heller betalte for mye enn for lite, sier Rune Bratseth.

- Var dere for snille?

- Nei, det tror jeg ikke. Pengene ble igjen i norsk fotball. Men vi kan stille spørsmål om hva de ble brukt til. Det førte jo ofte til at lønningene gikk opp...

- Norske spillere kostet plutselig 10-15 millioner. Husk på at Frode Johnsen kostet oss 16 millioner fra Odd. Men på den tida solgte vi Heggem for 45, og både Brattbakk, Stensaas, Bragstad, Iversen, Rushfeldt og Bergdølmo gikk for tosifra beløp - mange i 20-30-millionersklassen. Det var egentlig god butikk likevel.

- Fikk dere hva dere betalte for?

- Nei, ikke alltid, på ingen måte. Men sånn vil det alltid være. Å kjøpe spillere er en risikoidrett, det ser du over alt i andre klubber. Noen kjøp er bom, og da er det bare å håpe at det er mer pluss enn minus både sportslig og økonomisk. Jeg føler at vi har kommet ned på rett side. Men vi har brukt nok penger på dårlige spillere også. Det er det ingen tvil om.

- Var det ofte norske spillere takket nei når klubbene var enige?

- Nei, det var sjeldent eller aldri. Rosenborg var klubben de ville til alle sammen. Det er nesten sånn at jeg ikke husker at noen spillere sa nei.

- Et eksempel er Rune Lange som i siste minutt valgte Trabzonspor?

- Da var det utlandet som fristet med større summer, men den prosessen var ikke god. Jeg uttalte meg etterpå om ham og måten det skjedde på, sier Bratseth.

Med rett til å drepe
Ikke overraskende var Rune Hauge agenten til Lange. Overgangen strandet fordi Lange krevde skyhøye andeler av overgangssummen, noe verken Rosenborg eller Tromsø ville gå med på. Dette skjedde midt under den langvarige konflikten mellom Hauge og Bratseth, der sistnevnte hadde solid støtte fra Nils Arne Eggen - ikke minst i media.

Agentkrigen begynte allerede i 1992, da Stig Inge Bjørnebye var på vei til Liverpool. RBK fikk vite at budet fra England var på 4,4 millioner kroner mens Liverpool ble opplyst at Rosenborg krevde 6,6 millioner.

Over to millioner kroner forsvant på veien. I ettertid kom det fram at Hauge tok det meste av kaka, mens Liverpool-trener Graeme Souness fikk hele 500 000 kroner i egen lomme for å overbevise sjefene sine om å punge ut for venstrebacken.

- Det var før min tid, men det var mye støy da, konstaterer Rune Bratseth, og fortsetter:

- Vi bruker agenter innimellom. Det er en annen situasjon enn da vi var i krig med dem. Det var mye rart som var på markedet den gangen.

- Det har endret seg veldig. De har blitt mer ryddige etter hvert, og oppfører seg som folk. Det er på mange måter en nødvendighet at spillerne har rådgivere og noen som forhandler for seg. Jeg har ikke noe i mot dét. Det jeg har noe i mot, er nivået på hva de tar seg betalt. Det er over stokk og stein.

- Ditt personlige forhold til agentene ble altså bedre?

- Husk på at det er et spill, og forholdene er sjeldent sånn som det står i media. Jeg har helt grei kontakt med alle agentene i Norge, og det er egentlig ålreite folk.

- Men dere så til slutt behov for egen talentspeider?

- Ja, vi begynte med Stig. Han er egentlig enerådende i Norge. Det fins noen andre, men det er han som er den profilerte og det er han som har vist at han duger. Han er veldig dedikert til jobben, det er den han holder på med hele tida - han er pålogga bestandig. Jeg har kjempemye kontakt med ham ennå - han har nok mer kontakt med meg enn noen i Rosenborg. Han gjorde en god jobb for klubben, og har funnet mange gode spillere. Økonomien i det har vært god for klubbens del, slår Rune Bratseth fast.

Tilbake til 90-tallet?
Han fikk med seg både begynnelsen og slutten av gullalderen til Rosenborg. Etter å ha kjempet mot nedrykk høsten 2005 slo "interngranskinga" fast at nedturen hadde begynt allerede ved årtusenskiftet, slett ikke i inneværende sesong til tross for seriegull på rekke og rad inntil det året.

- Det er alltid sånn at avstanden ned til konkurrentene vil minke. Investorer kom på banen, og den økonomiske fordelen vår ble borte - det har den nå vært i mange år. Den kom egentlig først tilbake i år. Nå er det Rosenborg som igjen er sterkest fordi alle som har tapt penger på børsen ikke kan bruke så mye, konstaterer Bratseth.

- Det er igjen muligheter til å plukke spillere fra konkurrentene?

- Det er det, men det er kanskje ikke så mange som er interessante. Spillere i midten av 20-årene som Bjørn Helge Riise og Daniel Fredheim drar heller ut, så hvem er det egentlig som er så veldig spennende?



I likhet med konkurrentene har RBK begynt å satse på talentutvikling.

- Det fins rett og slett ikke penger, og det tvinger klubbene til å satse på egne spillere. Det blir et spenningsmoment framover at det satses på egenrekruttering og egenproduksjon. Jeg er litt spent på om det er nok. At jeg er spent, betyr egentlig at jeg ikke tror det er nok. Vi kommer ikke til å være blant de 30 beste i Europa med bare egenproduserte spillere sjøl om vi slo Milan i 96 med ni trøndere. Det var lenge siden, sånn er ikke verden i dag.

- Det er klart at en del spillere kan vi lage sjøl, men det er begrenset hvor mange som kan komme opp fra juniorlaget. Vi har hvert eneste år tatt opp to spillere til A-stallen, men det er det å etablere seg i elleveren som er bøygen.

- Var dere likevel dårlige til å gi juniorspillerne reelle sjanser til å spille seg inn på laget rundt årtusenskiftet?

- Ja, det er helt riktig. Vi hadde veldige faste ellevere, og det var spillere som overlevde mange generasjoner med juniorspillere. Sånn var det bare. Vi ser det nå også. Vi har ikke all verdens til juniorspillere som spiller nå heller. Det er fordi de ikke er gode nok. (Intervjuet var gjort før Åsen og Henriksen har fått starte kamper, journ. anm.)

- Hvor mange er det egentlig som blir gode nok? Det er ikke mange. For hver årgang av juniorspillere er det ikke engang én som klarer det, så det er store utfordringer. Per og Tettey er de siste som har klart det, men hvem var det før dem? Jo, det var Øyvind Storflor og Fredrik Winsnes. Det er forsvinnende få.

- Er det sånn fordi vi gjør noe galt? Nei, ikke nødvendigvis. Det sier bare at Rosenborg er på et såpass høyt nivå at det ikke skal være enkelt for en junior å spille seg inn på laget. Overgangen fra junior til senior er kjempevanskelig. Begynner du først å spille 2. divisjon her i byen, forblir du en 2. divisjonsspiller, som ikke klarer å produsere på høyere nivå, mener Rune Bratseth.

- Man kan ikke ha for mange som drar nivået ned på trening. Det er derfor antall juniorer i A-stallen må være ganske begrenset. Det merkes fort når noen ligger på litt lavere nivå, man må ha høy gjennomsnittskvalitet.

Problemer i angrep
Rune Bratseth har naturligvis fått med seg den store diskusjonen rundt manglende rytme i angrepsspillet til Rosenborg.

- Det å møte halvdårlige lag hjemme trenger ikke være en fordel. De legger seg bare bakpå, og det er dét vi har hatt problemer med, å knekke lag som står lavt. Vi har ballen mye, men skaper fryktelig få store målsjanser.

- Et tilbakevendende tema er rytme på siste tredjedel. Det er tilfelle at det er ingen rytme i spillet. Vi går oss bare fast til slutt fordi verken ballføreren eller de andre vet hvor ballen skal spilles.

- Det meste er kjempebra, men der har vi en mangel. Du ser at vi spiller oss elegant oppover, vi har ballspillere som er sikre og som er kombinasjonssterke. Men så kommer vi til 16-meteren, og så stopper det. Vi begynner å slå fram og tilbake, fram og tilbake.

- Tror du på bedring?

- Jeg er ikke i tvil om at laget øver, så det er håp om at det blir bedre framover. Det er nettopp dette som er styrken til Molde, de nøler ikke når de er på vei framover. De spiller i lengderetningen og det går fort. Det er ikke fram og tilbake og massevis av balltouch, avslutter Rune Bratseth.