Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 1. januar 2010, 20:30
Flere tunge år fulgte etter gjennombruddet i 1960. Men Rosenborg reiste seg, og innledet den første glansperioden.
|
- Vi klarte ikke å kvalifisere oss og rykket ned fra "maratonserien". Ambisjonene var heller ikke altfor store. De fleste på laget etablerte familie, og tok ikke alt så høytidelig, mener Kåre Rønnes.
I norgesmesterskapet hadde det derimot vært suksess to nye år på rad. I 1961 endte ferden med kvartfinaletap mot Brann mens året etter ble det revansje mot bergenserne før Vard ble for sterke i semifinalen.
- Vi var jo et cuplag, som kunne ta tak i kampene. I 64 ble vi cupmestere igjen enda vi ikke var så spesielt gode - vi spilte jo i divisjonen under, forteller han.
Det nevnte semifinaletapet mot Vard er fortsatt et av de mest forsmedelige tapene for RBK. En slitsom reise i forbindelse med en privatkamp mot skotske Dunfermline i midtuka har fått mye av skylda for at det ble 2-3-nederlag etter ekstraomganger.
- Det kan jo være, men det var kanskje viktigere at Sverre Fornes var uheldig og skadet fingeren sin i Skottland. Vi scoret heller ikke mål på sjansene mot Vard. Både Eldar Hansen og John Krogh spilte, men sjøl om ballen lå på målstripa klarte de å sette ballen utenfor! Det var også utrolig dårlig vær, og vi var dårlig skodd med bare gummiknotter.
Noe positivt var det likevel å ta med seg fra semifinalen. Hjemmekampen hadde trukket hele 25 000 tilskuere, og knust den ferske rekorden på 22 000 fra kvartfinalen mot Brann noen uker tidligere. Det var en helt ny hverdag for RBK, som til sammenligning hadde spilt for 650 tilskuere i den nevnte toppkampen mot Kvik høsten 1959.
- Det var ekstra artig å spille foran så mye folk. Vi ble jo inspirert over at så mange var til stede, og klarte å ta ut litt ekstra.
- Desto kjedeligere å spille med lite publikum i 2. divisjon fire år på rad?
- Det var jo kanskje det. Vi holdte jo nesten på å rykke ned enda en gang, men da sa jeg at "vi kommer aldri til å rykke ned fra 2. divisjon, så lenge at vi ikke melder oss ut!".
Det var høsten 1964 at nedrykksfaren truet, men RBK klatret til 3. plass - dog med bare to poeng over streken i en rekordjevn avdeling. Rosenborg feiret altså med ny cupfinale, der det ble 2-1-seier over Sarpsborg.
CUPFINALEBANKETT: Harry Kure hos Sarpsborg får låne pokalen av kaptein Rønnes.
Europacup og endelig opprykk
Året etter var det dermed duket for debut i cupvinnercupen for 2. divisjonslaget.
- Det var artig. I utgangspunktet kunne vi ha vært med allerede i 1961 om lederne våre hadde vært litt mer pågående. Vi måtte nok ha stått på litt mer overfor forbundet. Det var jo mer eller mindre frivillig påmelding på den tida.
- Fredrikstad hadde jo vært med i serievinnercupen året før, men man måtte være pågående overfor forbundet for å bli meldt på, forklarer Rønnes.
KR Reykjavik ble enkelt slått 3-1 både borte og hjemme før en langt større utfordring ventet i 2. runde.
- Dinamo Kiev hadde mer eller mindre halve landslaget til Sovjet, og det er spesielt når man tenker på hvor mange gode landslag disse landene har nå. Spillerne var også fulltidsproffer. Vi tapte bare 2-0, og skjøt i stanga både én og to ganger. Men vi hadde tapt klart i hjemmekampen på forhånd (1-4), forteller lagkapteinen.
Toktet til Kiev ble et slags plaster på såret etter at opprykket til nye 1. divisjon hadde glippet på verste mulige måte i siste serierunde. Hødd rykket opp på ett fattig mål bedre i målforskjell etter det som synes å ha vært en skandalekamp på Lerkendal mot Kvik, som for lengst hadde rykket ned.
- Det var jo litt spesielt at Kvik tapte 2-8… Vi spilte i Bergen, og tapte 1-2 etter å ha fått en mann utvist. Enda så var vi i nærheten av å vinne kampen mot Brann. Vi trodde at 1-2-tap skulle holde til opprykk, men så røk plutselig målene inn for Kvik det siste kvarteret…
- Men i utgangspunktet var det kanskje bra at vi ikke rykket opp. Fordi vi fikk jo et bedre lag fra 66, da vi var ganske solide, trøster Rønnes seg sjøl med.
Seriemestere!
Anført av nykommeren Odd Iversen ble det endelig opprykk og deretter seriegull på første forsøk. Det hadde aldri tidligere skjedd i Norge.
- Jeg vil påstå at vi var ganske gode. Vi hadde fått Harald (Sunde), og resten begynte å komme litt opp i årene og hadde blitt litt mer rutinerte. Odd og Harald var jo en superduo.
|
- Det var tidlig. Begge var gode fotballspillere. Harald hadde hele tida vært på juniorlandslaget, og var utrolig god. Det var fornuftig å hente ham fra Nidelv.
- Hvordan var det å bli seriemester i forhold til å bli cupmester?
- I utgangspunktet er det kanskje artigst å bli cupmester ut i fra at stemninga der og da i finalen er så stor og at alle er fokusert på det. Men det er jo gjevere å bli seriemester fordi da har du jo vunnet over de beste lagene. Fordi i en cup kan du jo være veldig heldig med trekningene. Så det er gjevest med serie, men artigst med cup.
- Dere burde også ha blitt cupmester mot Lyn i 1967?
- Det var vår egen feil. Vi spilte mye småpasninger sjøl om Ullevaal var helt søkkblaut - som et basseng. Kampen burde ha vært avlyst, i dag ville den ha blitt det. Vi var ikke lure nok til å spille lange baller, og tok kanskje litt lett på det - vi var jo seriemestere.
- Eggen var dessuten innblandet i flere av de fire baklengsmålene i finalen.
- Det er sånt som skjer. Det var jo utrolig glatt, og det skulle ikke mye til. Lyn hadde jo også mange gode spillere, og var i tillegg ganske aggressive, mimrer Kåre Rønnes.
Glad amatør
- Da vi ble seriemestere fikk vi noen kroner, men opplegget med kontrakter og non-amatørspillere kom etter jeg hadde lagt opp.
I likhet med lagkameratene var han derfor i full jobb.
- Etter realskolen begynte jeg hos Esso, der jeg var voluntør, som de så fint kalte det å være bud. Og det var jo mer problemer når voluntøren var borte enn når direktøren var borte! Deretter var jeg på det felles spedisjonskontoret for Meraker brug, Orkla gruber og Ranheim papirfabrikk. Men det ble nedlagt mens jeg var i militæret.
- Jeg var i krigskommissariatet, som hadde kontor i Forretningsbanken. Krigskommissæren var veldig trivelig, og gode "busser" med oss som var på kontoret. Da han hørte at jeg hadde mistet jobben, gikk han ned til personalsjefen i banken og anbefalte meg. Så dagen etter jeg sluttet i militæret, begynte jeg i banken - 26. oktober 1959. Jeg var 40 år i banken, og ble etter hvert filialsjef, forteller Rønnes.
BANKMANN: Rønnes ble sjef for filialen til Forretningsbanken på Torget.
Bankjobben ble ikke forstyrret av landskamper. Etter eget ønske ble det aldri mer enn én U21-landskamp mot Øst-Tyskland i 1960 og én B-landskamp mot Finland i 1961.
- Jeg var uttatt til flere B-landskamper, men syns det var så kjedelig å reise alene. Det var bare meg fra Trondheim som var med. Jeg meldte avbud til et par kamper, og så ble det aldri noe mer.
Vraket veteran
Den strålende klubbkarrieren inntok derimot nye høyder. Rosenborg etablerte seg som best i landet: 67-gullet innledet den første gullalderen med rekka sølv-gull-sølv-gull i serien samt tre strake cupfinaler i begynnelsen av det nye tiåret.
I utgangspunktet tenkte Rønnes å gi seg etter 73-finalen mot Strømgodset, og unggutten Erling Meirik var derfor sønderknust over å ha ødelagt avskjedskampen til lagkameraten med å forære et billig straffespark i sluttminuttene.
- Jeg tenkte nok på å legge opp ettersom jeg begynte å bli såpass langt opp i årene, sier Rønnes i dag.
Men han lot seg overtale til å fortsette videre enda en sesong, som resulterte i benkesliting.
- De ville prøve å fornye laget, men det ble liksom ikke sagt noe om det på forhånd fra trener og oppmann.
- Du var altså skuffet over å bli vraket?
- Ja, til å begynne med var jeg det. Sjøl om det var den siste sesongen min, hadde jeg kanskje aldri vært i bedre fysisk form. Men så bristet jeg et ribbein da vi spilte mot Hamilton på treningsleir i Skottland. Jeg kunne ikke være med i den siste privatkampen mot Brann, og fikk derfor heller ikke spille de første seriekampene. Men jeg fikk spille litt på slutten av sesongen.
- Dermed var du delaktig i tidenes største tap - 1-9 for Hibernian i UEFA-cupen?
- Det var ikke noen taktisk lur kamp av oss. Vi skulle prøve å stoppe dem på midtlinja sjøl om de var mye hurtigere enn oss. Men vi ledet 1-0 etter at Odd hadde scoret. Hadde vi bare trukket oss tilbake til 16-meteren etterpå… Men vi skulle stå høyt oppe, og det var ikke det lureste.
- To uker senere la du opp. Hvordan føltes det å gi seg?
- Det var greit. I utgangspunktet kunne jeg ha spilt også lengre, men jeg hadde vunnet mye og vært med på utrolig mye. Sånn sett var det ikke noe problem, synes Kåre Rønnes.