Lesestoff

[Jon Irenicus]

Nå må Nils Arne Eggen snart klappe igjen!
Av Erling Fossen

"
NYHETSANALYSE
Rosenborgtrener Nils Arne Eggen står mer og mer frem som fotballens svar på Carl I. Hagen. I flere år har han stått frem som den selvbestaltede leder for å redde norsk fotball. Dette skal gjøres ved å stikke kjepper i hjulene på norske spillere som vil til utlandet og hindre at norsk fotball blir overstrømmet av middelmådige utlendinger. Eggens argumentasjon kan ses på som en mild utgave av den nasjonalisme som bondepartifører Hundseid med partifeller brukte i mellomkrigstiden for å hindre degenerering av den norsk rasen. De tok det som en selvfølge at de som utvandret var av beste sort, mens de som innvandret til Norge var av verste sort. Det er den norske fotballrasen Eggen vil redde, derfor er han sterkt skeptisk til utenlandske importer, blir rasende når utenlandske fotballklubber vil kjøpe Rosenborgspillere og ubehøvlet ovenfor spillere som vil ut.
Hvem glemmer vel Eggens utbrudd da Steffen Iversen dro til Tottenham. Han følte det som om han ble «sviktet av sin egen sønn», og tenkte «OgsÃ¥ du min sønn Brutus». Spillerne er altsÃ¥ Eggens personlige eiendom, hans sønner, som skal bli hjemme i grua til far til de selv er sÃ¥ gamle at ingen vil ha dem. Da spissen Sigurd Rushfeldt skulle gÃ¥ til Marseille for 20 millioner kroner tidligere i sesongen torpederte Rosenborg forhandlingene slik at overgangen gikk i vasken til Rushfeldts store ergrelse. Da Rushfelt nylig spilte en middels kamp mot Odd og utenlandske kjøpere var pÃ¥ tribunen kunne Dagbladet melde: «Nils Arne Eggen fnyser av proffagentene, og gir følgende bli-hjemme-melding til Sigurd Rushfeldt: – Jeg har knapt sett ham spille en svakere kamp.» Tilsvarende ubehøvlet var Eggen etter Rushfeldts siste kamp før en mulig overgang til Benfica. VG kunne melde at Eggen allerede hadde glemt Rushfeldt og ville ikke prate om ham, knapt ta ham i hÃ¥nden og utbrøt: «Her i Rosenborg tenkere vi bare pÃ¥ dem som skal spille for oss.» Det var en fin hyllest til Rushfeldt som gjennom to og en halv sesong har scoret 67 seriemÃ¥l for Rosenborg.
Eggens fotballfilosofi er antikvert og ubrukelig fordi den forutsetter stengte grenser der nasjonalstatene suverent beskytter sitt eget marked. Slik er det bare ikke i det globaliserte samfunn der Rosenborg er en del av den frie flyt av kapital og fotballspillere over landegrensene. Med Bosman-dommen, som igjen er et resultat av politikkens europeisering, kan hvilken som helst spiller uten kontrakt gå vederlagsfritt til en annen klubb innenfor EØS-systemet. Rundt 70 nordmenn spiller i utlandet for tiden og de aller fleste er forsvunnet etter denne europeisering av fotballen. Denne dommen har flyttet makten fra klubbene til spillerne. I et slikt system er kjøp og salg en naturlig prosess og enhver bedriftsleder må sørge for at kjøpene er bedre enn salgene.
I Rosenborg er det et mål at flest spillere skal snakke trøndersk. Dette fordi Eggen ser på seg selv som en teambuilder, og for å få til å bygge et team mener han at de fleste må være heimfødinger. Eggen tror ikke at det går an å bygge en teamfølelse hvis det er for mange fremmede der, igjen er parallellen til Carl I. Hagen fremtredende. For å få til dette har alle klubbene i Trøndelagsområdet nærmest blitt lagt inn under Rosenborg ved hjelp av økonomisk bistand og tvunget klubbene til å spille som Rosenborg og dermed utvikle spillere som kan gå rett inn på RBK-laget. Først når laget mister en spiller av høy kvalitet kaster Rosenborg øynene på resten av Norge, og da særlig de to klubbene som nesten ligger innenfor trøndelagsregionen, Molde og Bodø-Glimt.
Problemet med denne modellen er dens sårbarhet for økt mobilitet. Mister man for mange spillere på kort tid er det begrenset hvor mange som kan suppleres fra egne rekker. Dermed blir man tvunget til å rappe de beste spillerne fra de andre norske klubbene og med dette svekke styrkeforholdet mellom Rosenborg og de andre klubbene, med resultat at spenning, publikums- og sponsorinntekter blir borte. Den eneste reelle muligheten som er mulig i denne modellen er å gå til utlandet for å supplere tapet av sine egen heimføda spillere.
Globaliseringen har ført med seg nettverksmetaforer for å forstå hva som skjer. Byer, bedrifter og også fotballklubber blir tvunget til å delta i globale nettverk for å tiltrekke seg kapital og spillere. Klubber i Barcelona, Milano og Madrid eksisterer i nettverk med hverandre. Klubber i London og Manchester og Liverpool importerer spillere fra hele verden siden de er lønnsledende, men har også et godt øye til nærliggende byer, inkludert Trondheim. For klubber i norske byer er det enklest å definere et slikt nettverk innenfor Europa, både fordi EØS-reglene legger hindringer på hvor mange spillere fra ikke-EØS-land som kan brukes, men også fordi det er begrenset hvor stort globalt nettverk en liten klubb i Norge kan ha.
Ved å lage et slikt nettverk kan Rosenborg fort finne ut at mens de mister spillere til rikere klubber i land som f.eks. England, er det lett å tiltrekke seg spillere fra Reykjavik, København, Stockholm, Malmø Gøteborg eller Helsinki. Dette fordi man i Norge betaler mer og er et mer attraktivt utstillingsvindu mot England. Rosenborg har ikke hatt suksess med en eneste spillerimport fra utlandet. De to siste, ghaneseren Robert Boateng og tyskeren Andreas Maier (som kom fra Stabæk) ble regelrett fiaskoer, antakeligvis fordi de ikke klarte å bli trøndere fort nok. Boateng trodde vel at han kom til Rosenborg for å spille fotball, men ble tvunget til å bli en heimføda trønder. Norske klubber er altfor dårlige på å lage internasjonale nettverk slik at klarer å kapre attraktive unge talenter i utlandet. Den manglende profesjonaliseringen fører til at nesten ingen utenlandske spillere virkelig blir profiler i norsk fotball, med få hederlige unntak som f.eks. Magnus Svensson i Viking.
Det må være mulig å lage en fotballfilosofi som klarer å lage et sterkt kollektiv av spillere med vidt forskjellig kulturbakgrunn. Nå skal man ikke sammenligne Chelsea med Rosenborg, men på et tidspunkt var det kun et fåtall på det engelske førstelaget som kommuniserte på engelsk eller med hverandre. Allikevel ble de nesten ligamestere. Å lage et tett kollektiv der alle har trønderblod i årene og er villig til å dø for å forsvare jorden i Trøndelag har vært en suksessfull resept for Rosenborg i lang tid. Det er fattigmannsmåten å slå blaserte rikere lag der folk spiller for seg selv og ikke laget. Men tilfellet Bækkelaget i håndball viser hvordan man også i Norge ikke behøver å være redd for import og svekkelse av lagfølelse. Man kan bli verdens beste lag ved å kombinere en sterk trener med en sterk filosofi og sterke profiler man bygger laget rundt, uten at man er verdens rikeste klubb. Men det går ikke uten ambisjoner.
Det er ingen ting som skulle tilsi at eksporten av norske fotballspillere vil avta, snarere tvert imot. Før den norske tippeligaen blir så anemisk at fotballinteressen dør, og der bare sindige bønder som klipper hverandre ned på pottitjorder blir igjen, bør Eggen glemme fotballfilosofien sin og se mot utlandet og begynne å bruke pengene sine på importer."

Publisert 16. juli 1999

[Jon Irenicus]

Sverre M. Nyrønning
Av Ronald Nilsen

"Sverre M. Nyrønning:
Høyt press. Historien om Odd Iversen.
139 sider. Aschehoug Forlag. 1998

Rebellen som idrettsmann

FOTBALL. Biografien om fotballspilleren Odd Iversen ble skrevet på slutten av syttitallet. Høyt press handler om fenomenet Odd Iversen. Et vitnesbyrd om en cowboy som skjøt hull i alt unntatt sin egen myte.

Trondheimsforfatteren Sverre M. Nyrønning ynder å sammenligne Odd Iversen med Agnar Mykle. Og tenker man selvsentrering, kompromissløshet og lik i lasten, er det ingen dårlig linje. Men som romanforfatter var Mykles metode å se seg tilbake i sitt eget liv, og det er en egenskap Odd Iversen fullstendig har manglet. Han har vært urharryen som kun har hatt neste slag i sikte og en mann nærmest blottet for refleksjoner over sine egne gjerninger. Samtidig har han aldri lagt skylden på andre enn seg selv, for gjennom hele sitt liv og karriere har Odd Iversen utelukkende stått rettvendt. Derfor var det heller ikke gjort i en handvending for Nyrønning å skrive Høyt press; «smalltalk er ikke Odd Iversens spill», skriver forfatteren i innledningen. Men bedre enn noen rubrikkenergisk psykolog kunne gjort det fant forfatteren sin metode for sitt objekt; med tålmodig list har han sammen med Iversen vandret rundt om i Trondheims gater og oppsøkt de miljøene som har vært utgangspunktet for fotballheltens rastløse tilværelse. Barndomshjem, ekskoner, løkker, stadion og kneiper; feltet er velkjent like mye som deler av det er blitt fremmed mark for den norske toppidrettsutøveren slik vi kjenner han av i dag.

Da en av sørlandspilsens venner sammen med en representant fra KFUM Oslo var på bar under Frankrike VM i sommer, fikk det så store dimensjoner i den norske skandalepressen at de to landslagsstjernene på nær hadde blitt hjemsendt på grunn av et par skarve bayere. Går vi tilbake til 1968 befant landslaget seg senhøstes på turne i Mellom-Amerika, og da kom man aldri så langt som ut på byen; festen foregikk på rommet til Odd Iversen, med nachspiel ute i hotellkorridorene. Den norske landslagsledelsen med Sir Nicken Johansen i spissen reagerte med å utestenge sin mest verdifulle spiller for åtte måneder. Tanksenteren ble deretter uvenn med den legendariske generalsekretær for alltid. For noen angrende synder har Ivers aldri vært. Hans forklaring er fortsatt at årsaken til hele bataljen var at ledelsen hadde sluttet å drikke for tidlig! (Heller ikke «Myggen» Mykland fremstod i sommer med noen syndenes forlatelse, og spiller ikke lengre på landslaget). Iversen kom imidlertid tilbake. Som matchvinner etter en landskamp i København på begynnelsen av syttitallet proklamerte den «nyrike» belgiaproffen at han skulle spandere natten for alle. Den ene som forsiktig ymtet at han bare drakk brus, ble bedt om «å ta trikken hjæm».

Historiene om Odd Iversens forhold til landslaget og alkohol er i dag – pÃ¥ tampen av prektighetens tiÃ¥r – ganske talende lesning. Ikke utelukkende fordi man fristes til Ã¥ sette rølp opp mot prektighet, men fordi sagaen om Odd Iversen ogsÃ¥ taler sitt klarsprÃ¥k om en type individualistisk fotballstjerne som for lengst er en saga blott. Tilbake sitter vi med en gjeng til dels snørrhovne spillere som dypper hodet sitt i et spann med hÃ¥rgelé før de skal spille kamp, og som sutrer høylydt i avisene om Ã¥ skifte ut sÃ¥vel landskamparena som pressekorps nÃ¥r spontane ytringer om dÃ¥rlig tenning kommer til overflaten. Evnen til Ã¥ kunne heve seg over idrettens iboende stupiditet, ser tilsynelatende ut til Ã¥ være proporsjonal med viljen til Ã¥ blø. Fotballspillere i dag er blitt en gjeng jÃ¥lete forretningsmenn i gule og røde fotballsko, hvor selve klubbfølelsen sjelden strekker seg lengre enn veien til nærmeste minibank. Ã… sikre bankkontoen er blitt en besettelse som ser ut til Ã¥ være av langt større betydning enn det Ã¥ i det hele tatt bruke sine beste Ã¥r til Ã¥ spille. Da Odd Iversen fikk sin velfortjente bonus som toppscorer i Belgia, delte han potten med de som han syntes fortjente det; sine lagkamerater!

Stjernestatus har Odd Iversen hatt helt siden han som 19-åring banket inn tre mål i en U-landskamp nede i Portugal. En stjerne var født over natten og ikke engang en kald militærvinter oppe på Setermoen kunne noensinne få mannen ned på jorden igjen. Karrieren kan deles inn i fem deler: storhetstiden fra 1967-70, hvor han med Rosenborg ble toppscorer tre sesonger på rad, proffliv i den belgiske bakgårdsklubben Racing Mechelen 1970-73, så tilbake til Rosenborg, Vålerenga og Rosenborg igjen. Her satte han punktum en kald høstkveld i 1982, hvor 20 000 møtte frem for å hylle mesteren i sin avskjedskamp. En slik testimonial match har for øvrig ingen andre norske spillere blitt beæret med. Arrangør: Iversens faste støttespiller gjennom flere tiår; Nils Arne Eggen, som for øvrig mener at Iversen er den beste spilleren Norge noensinne har fostret.
Hadde det eksistert norske proffagenter på slutten av sekstitallet, hadde Ivers garantert havnet i en storklubb, tilbudene var da også der, men fart i sakene ble det ikke før landslagssjefen Willy Kment fant en klubb som var villige til å ta med seg Iversens makker, Harald Sunde med på lasset. Arve Tellefsen sa engang at hadde Ivers kommet til Ajax, kunne han blitt større enn selveste Johan Cruyff. Og hvem vet? Større enn Europas største spiller på syttitallet ble aldri Odd Iversen. I stedet ble han meiet ned på Kristiansand Stadion i en sommerlig treningskamp mellom Racing Mechelen og Start.
Operasjonen ble ifølge den kneskadde selv, utført av en lege som «må ha vært 90 år og utstyrt med to glassaua». Etterpå ble han matchet alt for tidlig og proffeventyret endte til slutt der det begynte; hjemme i Trondheim. Tilbake i Rosenborg funket imidlertid ikke alt som det skulle. Målene trillet riktignok inn, men ikke med samme hyppighet som før og magien fra jubelårene på slutten av sekstitallet var ikke lenger eksepsjonell.

Kneskaden gjorde at Iversen aldri skulle bli den samme. Utad svirret det stadig rykter om nye fyllekuler, de aller fleste av dem, tatt rett ut av løse luften, skal en tro Iversen selv. Da Rosenborg reagerte med å sende ut nattlige agenter for å sjekke om mannen var hjemme etter mørkets frembrudd ble det kroken på døren, og i 1976 forlot Iversen Lerkendal til fordel for Vålerenga og Bislett. Her fikk han et nytt et oppsving, ble igjen toppscorer i eliteserien og gjorde comeback på landslaget, hvor han til alt overmål også fikk kapteinsbindet.
Undertegnede selv husker en episode som er ganske betegnende for hvilken posisjon Odd Iversen hadde i perioden med Vålerenga på slutten av syttitallet. Åstedet er Aspmyra stadion en solfylt høstdag, september 1978. Under hele matchen har Glimtsuppotrene taktfast gjallet i vei: «Ivers e dårlig». Ti minutter før slutt får de svar: Gammelrauen går opp på et innlegg fra siden og header ballen med en drepende presisjon inn i nettaket. Hele stadion synker i et gisp av lamslått stillhet. Bare Iversen selv er ved fatning når han med sin karakteristiske quarterbackgange lunter bort til store stå, og gir den utpsykede gule supportergjengen fingeren. For selvsagt var den storskrytende og etter hvert ganske kortpustede Iversen et fristende hatobjekt for tilskuerne, ikke bare bortelagets.
Også på sin egen hjemmebane, Lerkendal, opplevde storscoreren å bli pepet av banen etter tilbakekomsten fra Vålerenga. Men Iversen stod igjen rettvendt og gav sin blankeste fan som han alltid hadde gjort det, på banen som utenfor. Axel Jensens ord om at outsiderens eneste mål er å bli en insider, ser ikke ut til å gjelde for Odd Iversen. Selv i dag, som uføretrygdet 53-åring og degradert materialforvalter, ligger hans sjel nærmere det brune tippelaget på hjørnet, enn noen som helst sofa fra IKEA.

PÃ¥ banen resulterte Odd Iversens evne til Ã¥ lytte utelukkende til sin egen vilje i legendestatus. Innenfor privatlivet har hans driftsmessige natur derimot ikke vært fullt sÃ¥ effektiv, og har pÃ¥ført bÃ¥de han selv, sÃ¥ vel som hans lagkamerater og familie dusinvis av konflikter som hovedpersonen som oftest har vært for feig til Ã¥ la seg konfrontere med. Rett etter at Iversen la støvlene pÃ¥ hylla, ledet han Rosenborgs juniorlag til et gedigent nederlag og bad deretter sine spillere om Ã¥ hive seg i havet fra Tromsøbrua! Dette resulterte i reprimande fra ledelsen og at Iversen etter hvert pÃ¥ nytt forlot Rosenborg i 1986. Scenen er som hentet fra en hvilken som helst roadmovie nÃ¥r Iversen, uten Ã¥ si fra verken til arbeidsgiver eller noen av sine fem barn, resolutt setter seg i bilen og kjører inn i natten mot Gjøvik og nye nederlag. For denne gangen holdt stoltheten pÃ¥ Ã¥ sende den gamle goalgetteren inn i et permanent mørke. Firmaet han fikk arbeide hos gikk konkurs og Ivers havnet pÃ¥ pub – fra morgen til kveld. Pressen, som han over flere tiÃ¥r har servert alt fra jubel og skandaler og som han gjennom sin fandenivoldskhet ogsÃ¥ hadde vært et notorisk takknemlig fotoobjekt for, skulle bli redningen. En patetisk Se og Hør-reportasje hvor den tidligere storscoreren er avbildet pÃ¥ forsiden, tviholdende rundt en halvliter under overskriften «alkoholen skal ikke knekke meg», ble det som skulle til for at han igjen havnet inn i Rosenborgvarmen, denne gangen som materialforvalter.
Hva Nyrønning ikke nevner, er at VG et par år før hadde en lignende reportasje fra Gjøvik, men da uten respons fra Lerkendalbrakka. Selv sier Iversen at sladderbladreportasjen var en gedigen iscenesettelse. Kanskje det, uansett ventet Rosenborg lovlig lenge før de hørte av seg. En svakere sjel hadde aldri greid å reise seg: Alt lå til rette for at Norge kunne fått sin Nacka Skoglund-tragedie, helten fra VM i 1958 som endte i rennestenen. Som Ulf Lundell sier det i Jack: «Nacka Skoglund dog i dag, efter att pressen hade dödat honom i veckovis». Iversen lot seg derimot ikke knekke, etter en tomåneders barkur bestående av filtersigaretter, lettøl og kaffe var han igjen klar for sin hjemby.

Som vi alle nå vet, Odd Iversen skikket seg på Lerkendal og gjenoppstod attpå til via sin egen sønn Steffen, som ser ut til å ha tilegnet seg de fleste av farens egenskaper, utenom svakheten for flasken. Steffen Iversen har ikke villet ha noe å gjøre med Sverre M. Nyrønnings bokprosjekt. Hvis det har vært av frykt for enda flere skandaler, er den i såtilfelle ubegrunnet. For Høyt press er ingen bok for de som ønsker å få verifisert alle de ville vandrerhistoriene som Odd Iversen har vært forfulgt av. Nyrønnings tone tilhører en langt mer sober art, som i sin spørrende og analyserende stil får boken mer som å fremstå som et dokumentaressay om heltenatur og kanalisering av jubel, energi og nederlag, enn nok en hurra-meg-hei-bok om en idrettsstjernes opplevelse av sin egen hyllest. Den Odd Iversen-boken er som nevnt skrevet for lengst. Nyrønning makter isteden å gi et innblikk så vel fra utsiden som fra innsiden, av en fatalistisk ensom ulv som uten skrupler har skilt seg fra sin flokk som det har passet, men som alltid har overlevd. At store kunstnere gjerne opptrer som drittsekker er for lengst en allmenn sannhet, at idrettsmenn opptrer på samme måte vil i den sosialdemokratiske steinrøys aldri bli akseptert. Så derfor; selv om nå både sønnen Steffen og Vålerengas John Carew skulle ligne aldri så mye: En ny Odd Iversen kommer aldri tilbake.

[Jon Irenicus]

Fotball – kultur eller ukultur?Fotball – kultur eller ukultur?
Av Giuliano Compagno

"Rosenborg er best i Norge. Vi ante det allerede i våres, men nå er det offisielt. Trondheim reagerte med fatning, og pressen tvang seg til å bruke normale overskrifter. Forgjeves. Nå som den norske sesongen er over, kan vi fokusere på den eventyrlige suksessen i Mesterligaen.

SÃ¥ledes skiller ikke Norge seg fra andre land i Europa. Det er nok et moderne og industrialisert land som Ã¥r etter Ã¥r omformes til et fotballmonarki. I enkelte aviser finnes det knapt annet Ã¥ lese om. Hvis Carew har en lett migrene, kan det forÃ¥rsake en overskrift pÃ¥ tre linjer; hvis et italiensk lag ønsker Ã¥ kjøpe ham, vil det si at han er en av de beste angripere i verden; hvis Flo (eller bedre: Flonaldo) kun spiller 87 minutter for Chelsea i stedet for 90, spørs det om ikke forholdet til Vialli skurrer, osv, osv…

NÃ¥r det virkelig skjer noe, derimot, sÃ¥ mobiliseres folket, som i fjor etter landslagets legendariske seier over Brasil. Det ville ha vært rasjonelt Ã¥ ta med i betraktningen at Brasil – som allerede var kvalifisert – kanskje ikke satte alt inn pÃ¥ denne kampen, men folk ønsket Ã¥ la seg rive med, strømmet ut i gatene og beflagget landet som i en ny og uforutsett 17. mai.

På denne måten er fotball blitt en sportsgren for seg selv. Innen motorsport, tennis og boksing ser det ut til at grensene mellom utøvere og publikum er mye skarpere. Formel 1 er en oppvisning av teknologi under høy risiko, tennis er fremvisningen av en individuell stil, mens boksing er en forestilling av regelbundet voldsutøvelse. Publikum er tilstede også her, men uten å delta. Publikum kan godt holde med Ferrari, Becker eller Tyson, men kan aldri delta i spillet, som det tvert i mot holdes strengt ekskludert fra. En eventuell seier av publikummerens yndling vil aldri føles som en personlig seier.

Men innen fotball er dette sunne skillet opphevet. Det forsvant for noen år siden, nærmere bestemt i 1985. Her må vi bare beklage ovenfor fotballfans i tenårene, men det er helt nødvendig å hoppe noen år tilbake.

Om blodbadet pÃ¥ Heysel Stadion 29. mai 1985 under serievinnercupen mellom Liverpool og Juventus, er det blitt skrevet mye, men ikke riktig alt. Selv med fjorten Ã¥rs avstand er de opprivende bildene av italienske fotballtilhengere som døde pÃ¥ idrettsarenaen like klare. Avskyen ovenfor voldshandlingene begÃ¥tt i alkoholrus av Liverpools hooligans er den samme («I kveld skammer jeg meg over Ã¥ være engelsk!» som Bobby Charlton erklærte). Likeledes er harmen over den belgiske ordenstjenestens uforstand den samme. De brutale hendelsene denne krigsettermiddagen innebar faktisk slutten pÃ¥ én idrettsgren og begynnelsen av en annen. I stedet for Ã¥ se 22 skuespillere opptre for 40 000 tilskuere, kunne man se 40 000 skuespillere opptre for 22 tilskuere denne maikvelden. Hvem var egentlig kampens store stjerne? Tilskueren med revolver i hÃ¥nden? Eller han som i beruselsen moste et barn under vekten av sin egen kropp? I forkant av showet kunne man følge den pinlige opptredenen til de to lagkapteinene, Scrirea og Neal, som med mikrofon i hÃ¥nden anmodet «de forhenværende tilskuerne» om Ã¥ forholde seg i ro, siden «vi spiller for dere!» De ønsket ikke Ã¥ si «The show must go on», men «The show must be ours» De ba om Ã¥ fÃ¥ starte sitt intermezzo, og intermezzo ble det, eller snarere en tragisk parodi av en kamp som Juventus – med et tyvetalls «falne» i sin uniform – mÃ¥tte vinne. Krigserstatningen tok dommeren seg av, i form av et straffespark (for en forseelse som skjedde tre meter utenfor 16-meteren). Avslutningen pÃ¥ marerittet var opptakten verdig. Kanskje fordi de følte seg ekskludert fra orkesterplass, lot de «seirende» fotballspillerne seg falle i en makaber dans i noen sekunder innen de forlot denne kirkegÃ¥rden av en stadion. De som dagen derpÃ¥ ventet pÃ¥ et utsagn fra Gianni Agnelli om at Juventus ville frasi seg videre avansement i cupen som et tegn pÃ¥ sorg, ble skuffet. Det er ikke alltid slik at noblesse oblige.

Fra denne stund av har fotball vært den eneste sportsbegivenhet hvor utøvere og publikum sammen fremfører et gitt stykke. Begge parter er avhengige av hverandre for å eksistere. Dette kontrasterer med ideen om økende TV-oppslutning innen fotball. TV-mediet øker stadig sin finansielle makt over sporten, men har ingen innvirkning på fremførelsens sosiologiske dynamikk.

For Ã¥ illustrere dette, kan vi trekke frem en annen nøkkelepisode fra noen Ã¥r tilbake. I 1986 pÃ¥bød UEFA Juventus som vertskap Ã¥ avholde sin første kamp i Mesterligaen i en stadion for lukkede dører. Kampen Juventus-Verona spilt uten publikum i en katakombal stillhet kun avbrutt av lydene fra spark mot ballen og blomstrende uttrykk fra de 22 spøkelsesspillerne. Fjernsynet overførte liksom-hendelsen, som – om det er tillatt Ã¥ si det – aldri fant sted og aldri hadde noen øyenvitner. For TV-seerne var det som Ã¥ overvære et slags pornoshow: ingen kontakt og med et undertrykt begjær. TV-skjermen var som et «dobbeltsidig speil» hvor intet bilde kunne trenge gjennom i noen retning.


Denne erfaringen skulle tilsi at fjernsynet – i fotballens tilfelle – først og fremst fungerer som en akustisk gjengivelse, da det gir fra seg et «lydbilde». I løpet av en kamp er det ogsÃ¥ mange hendelser som struktureres, til en viss grad, i kraft av publikumsbrølene. Kun ved én anledning overholder publikum en nærmest religiøs stillhet: før et straffespark. For øvrig stemmer klisjeen om publikum som den tolvte spilleren pÃ¥ banen, med en bokstavelig talt avgjørende betydning for utfallet av kampen.

Verdensmesterskapene fremstÃ¥r nettopp som feiringer av en slik deltakelsesideologi. Man taler om et folkelig og følelsesmessig engasjement som fra tid til annen antar politiske former. Og dette er sÃ¥ visst ingen nyhet. Under VM i Roma 1934 var det et lag som pÃ¥ fascistisk angrepsinnstilt vis slo alle de andre «plutokratiske og reaksjonære vestlige» formasjoner. I 1950, da det fantastiske Brasil tapte finalen mot lille Uruguay pÃ¥ Maracanà, ble hele landet grepet av kollektiv galskap, og mer enn 200 mennesker begikk selvmord pÃ¥ grunn av nederlaget. Tyve Ã¥r senere, etter den storslÃ¥tte semifinalen i Mexico da Italia slo Tyskland 4-3, befant det seg anslagsvis ti millioner italienere ute i landets gater til sent pÃ¥ natt i en enestÃ¥ende kollektiv fest. Flagg ble hentet opp fra kommodene hvor de hadde ligget vel forvart siden slutten av Annen verdenskrig. Dette skjedde i en periode som var preget av utenomparlamentariske venstrebevegelser, allikevel sto maoister og nyfascister sammen den natten og hylte «Viva l’Italia».

Koblingen mellom fotball og politikk stopper ikke her. I 1973 nektet Sovjetunionen Ã¥ spille omkampen i VM-kvalifikasjonen mot Chile i Santiago, hvor tusenvis av Pinochets motstandere var blitt fengslet og torturert. I stedet for akseptere en slik legitim samvittighetsinnvending, slo FIFA fast at kun ett lag, nemlig Chile, skulle innta banen. Etter Ã¥pningssparket i en parodi av en kamp og godkjenningen av det første mÃ¥let – for tomt bur – gikk en pro-diktatorisk folkemasse berserk av glede. Fem Ã¥r senere, i juni 1978, kunne regimet til general Videla feire sin egen VM-triumf pÃ¥ hjemmebane, og midlertidig arkivere skjebnene til alle desaparecidos. Fotballfans fra hele verden begravde disse døde under et skred av mÃ¥l, og appeller som blant annet Amnesty kom med («fotball ja, tortur nei») var det ingen som lyttet til. Etter dette har det kun vært demokratiske stater som har organisert VM. Men regjeringene har regelmessig brukt anledningen til Ã¥ fremvise landets velsmurte maskineri og for Ã¥ varme nedkjølte nasjonalfølelser. Forresten har den dobbelte strategien med atskillelse og sammenblanding mellom fotball og samfunn blitt stadig mer veltilpasset: nÃ¥r det er snakk om legalisering av et kriminelt regime er fotball og politikk to forskjellige ting. Men nÃ¥r det kan være gavnlig Ã¥ vise seg frem i en folkemølje for Ã¥ motta applaus etter en seier (eller hva Monsieur Ciraq?), ja da er fotball et sinnbilde pÃ¥ politikken.

En slik strategi er naturligvis ikke tilfeldig. Det var nettopp de vestlige demokratier pÃ¥ 1970-tallet som oppfattet fordelene ved den. I en periode preget av sterke ungdomsopprør var det nødvendig Ã¥ styre de kollektive følelsene over i en annen retning. Ungdommen trengte ikke bry seg med politikk og samfunn, med rettferdighet og idealer… Det var mye bedre at de drepte hverandre over mye dummere ting, som for eksempel en fotballkamp. Massemedia har stÃ¥tt i dette formÃ¥lets tjeneste, med en svimlende økning i oppmerksomheten rundt fotballsporten. Journalister og andre innvidde har vært pÃ¥drivere i denne møysommelige omformingsprosessen. Det har tatt cirka tyve Ã¥r, men omsider har vi fÃ¥tt en ungdomsgenerasjon som stÃ¥r klar til Ã¥ slÃ¥ss til ære for en Beckham, snarere enn eksempelvis for et fritt og velfungerende universitet.

Heldigvis har det ikke gått så langt i Norge ennå at man dreper hverandre over en fotballkamp, men tendensen er ikke desto mindre foruroligende. Det er egentlig utrolig at et post-industrielt og i store trekk fungerende samfunn skal leve i en permanent tilstand av høytideliggjøring av fotball, som om Eggen eller Dahlum var ambassadører for det nasjonale bildet utad. Risikoen er stor for at deres ord og holdninger skal komme inn i gjengs språkbruk. På anklagen om «manipulasjon av massene», svarer mediene at de bare oppfyller publikums krav. Som om publikum oppstår tilfeldig, uten å determineres av produsentens vilje.

Man kan også innvende at det dreier seg om problemer med lav profil, uverdige en intellektuell vurdering. Dette er en innvending som imidlertid føyer seg perfekt inn i den politiske strategien som nevnt ovenfor, uten at det dermed er sagt at intellektuelle er noen fe. Kanskje det er på tide å roe det hele ned: forvirringen til de få moralistiske sjelene som klager over kulturens forfall må bort. Det beste er å holde dem utenfor innhegningen, slik at det nye fotballfolket, det nye europeiske folket får beite i fred

«Norge skiller seg således ikke fra andre land i Europa. Det er nok et moderne og industrialisert land som år etter år omformes til et fotballmonarki.»

[Jon Irenicus]

Klapp på skuldra til Bjarne Riiser Gundersen:

Afrika United
Det fotball-VM virkelig trenger, er et afrikansk lag vi alle kan hate.

Sånn skulle det altså gå. Her har vi holdt på i flere tiår og problematisert vårt syn på Den andre. Vi har diskutert farene ved etnosentrisme. Vi har deltatt på seminarer om postkolonialisme. Og så kommer fotball-VM rekende på en fjøl, og plutselig er de etniske stereotypiene tilbake i toppform, som tørste alkoholikere etter en mislykket avrusning.
Holder man Nils Johan Sembs kulturelle innflytelse opp mot den samlede påvirkningen fra landets kulturforskere, sosiologer og antropologer, er det nemlig Nils Johan Semb som vinner. Hver gang.
Men først litt skryt. Hvis noen pÃ¥ høyresiden skulle ha behov for flere eksempler pÃ¥ markedsøkonomiens fortreffelighet, skal de fÃ¥ et gratis her og nÃ¥: fotballdekningen pÃ¥ norsk tv. Etter at TV 2 i fjor pumpet inn én milliard kroner i Tippeligaen, forsto nemlig kanalen at de ikke lenger kunne overlate fotballsendingene til rallende gale klovner som Ivar H... vel, jeg skal ikke nevne navn. Resultatet har uansett vært en lise for alle som er interessert i sport. Bengt Eriksen er kanskje ikke Andy Gray, men har i det minste skjøvet "Mini" Jakobsen bort fra skjermen. Øyvind Alsaker – Norges utvilsomt beste kommentator – er tilbake fra Canal +. Og Nils Johan Semb har kommet ut av skapet som en temperamentsfull og intelligent sidemann, som kombinerer barnlig entusiasme med analytisk ettertanke pÃ¥ imponerende vis.
Og likevel, Nils Johan: Du er pent nødt til å slutte å kalle alle afrikanske fotballag "sjarmerende". Jo, du er faktisk det.
Under Ghanas effektive 2–0-seier over Tsjekkia forrige helg var det bÃ¥de pÃ¥fallende og pÃ¥trengende. Gjennom 90 minutter insisterte Semb pÃ¥ at de "sjarmerende" ghaneserne spilte "artig" fotball – hvis han da ikke skrøt raust av disse "atletiske og muskuløse afrikanske spellera". Og Semb er ikke alene: Selv svenskenes utmerkede studioekspert Anna Pohjanen ville ikke snakke om annet enn pasjon etter Ghanas overkjøring. Men tenk om ghaneserne ikke var fylt av en spesielt autentisk og musikalsk livsfølelse, men bare hadde lyst til Ã¥ vinne – som andre folk?
"De afrikanske spillerne gjør stadig vekk spektakulære ting, men de taktiske valgene er ikke like modne. Organisering og struktur er ikke deres sterkeste side," konstaterte Vårt Lands sportskommentator Lars Gilberg denne uken, og oppsummerte med det den vestlige fotballforståelsens doxa. For at ingen skal gå glipp av ironien her, kryssklipper jeg like godt med Store Norske Leksikons definisjon av "orientalisme": "Betegnelse på de stereotype forestillingene som gjennom flere århundrer har etablert seg om mennesker og kulturer i den tredje verden: Den vestlige verden representerer det rasjonelle, fornuftige, utviklede ... mens Østens mennesker er irrasjonelle, primitive og kaotiske."
Det er denne logikken som gjør at kommentatorene snakker om afrikanske spillere med europeiske hjemklubber som om de var integrerte innvandrere ("Kolo Touré er jo blitt langt bedre i posisjonsspillet etter at han kom til Arsenal"). Og det er de samme kulturelle mekanismene som gjør at folk fortsatt messer om den brasilianske "sambafotballen", selv om alle kan se at Brasil i virkeligheten er Tyskland i forkledning – og har vært det i mange Ã¥r allerede. Nei, forresten: Akkurat dét var en fornærmelse mot det lekne og livsglade, men litt disiplinløse tyske laget som herjer med motstanderne i denne turneringen.
Hva skal til for at etnofikseringen i fotballen skal ta slutt? Selv mener jeg lakmustesten er enkel: Den dagen et afrikansk land stiller i VM med et destruktivt møkkalag vi alle kan hate, da har gjennombruddet funnet sted. Den dagen vil være en seier for fotballen.

[GoldFish]

VM som utstillingsvindu
Av Tor-Kristian Karlsen

I tyske medier kan man lese at Bayern München varsler et opptog av talentspeidere under hver VM kamp og at sjefspeideren skal konsentrere seg om de afrikanske deltagernasjonene. Flere Premiership managere har også annonsert sin tilstedeværelse i håp om å oppdage uslipte afrikanske diamanter, cash-innbringende ballartister med trynefaktor fra Det fjerne østen eller fotballguden fra Latin Amerika. En Premiership manager (nevner ikke navn) gikk faktisk skrittet lengre ved å spesifisere at han reiser til Tyskland - med fokus på Togo, Angola og Trinidad & Tobago - med et mål om å finne klassespillere til spottpris.

Nasjoner som Trinidad & Tobago, Angola og Togo har riktignok av logiske, for ikke å si logistiske, grunner vært vanskelige å følge under kvalikfasen. Trinidad og Tobago klinger eksotisk; palmesus og kokosnøtter, men hvor spennende er egentlig en spillertropp, som i T&Ts tilfelle, komponert av grovarbeidere fra britiske lag som de fleste kun forbinder med Tippekupongen på 80-tallet? Hva Angola angår spiller en brorpart i uglamorøse portugisiske klubber, noen i hjemlandet - med en 2. divisjonsklubb hos den tidligere koloniherren som realistisk målsetning - mens resten tjener til livets ærlige opphold i det norske fotballsnobber ofte kaller europeiske "bakgårdsklubber" (hørt om "stein" og "glasshus"?). Togo har kvalitet i sin VM-tropp, men profilene er allerede fisket av europeiske klubber mens stort resten av mannskapet kan observeres uke etter uke i Frankrike, Spania eller Sveits.

Paradoksalt nok er det heller den ypperste klassen av verdens fotballtalenter som vil dra nytte av VM sluttspillet som en plattform til neste skritt i karrieren. Med Juventus på stø kurs mot Serie B blir Zambrotta, Ibrahimovic, Vieira, Trezeguet, Emerson - kanskje Camoranesi og Buffon (det sies at den eldre garden blir med det synkende skipet) - fritt vilt på overgangsmarkedet. Men med kun 8-10 klubber i Europa som kan matche fotballstorhetenes lønn og ambisjonskrav snakker vi om en heller liten elitegruppe av potensiele interessenter. Inter vil helt sikkert forsyne seg grovt - Real Madrid, Barcelona - kanskje Chelsea - "the usual suspects". De nevnte klubbene handler på fotballens Harrods, mens resten pent må flokke til Rimi, Lidl eller kiosken på hjørnet, avhengig av rang og status. Ruud van Nistelrooy har signalisert at han drøyer et eventuelt klubb-skifte til etter VM. Skulle hollenderen score fire mål og Trezeguet kun ett, hvem vet, kanskje VM målene blir utslagsgivende for hvilken av goalgetterne som havner i Real Madrid, Barcelona eller AC Milan? Personlig synes jeg et slikt scenario et latterlig. Alle som ser fotball kjenner de spesifike kvalitetetene til van Nistelrooy og Trezeguet, og ser man bort i fra prisaspeket, bør ikke et par VM-mål fra eller til være den utslagsgivende faktoren for en overgang. Men, som sagt, selv om eksemplet van Nistelrooy / Trezeguet dreier seg om to spillere som sikkert vil vente med klubbskifte til etter VM uansett, vil de alikevel bli fulgt nøye av talentspeidere fra eliteklubbene.

Bruker man dog historien som vitne finnes det eksempler på spillere som har sikret seg lukrative overganger på bakgrunn av et imponerende VM eller EM sluttspill. Mustafa Hadji tok steget fra fransk 2. divisjon til Coventry City, via benketilværelse i Sporting Lisboa, etter å trillet ball i hatt med norske forsvarsspillere i France 98. Ramon Vega havnet etterhvert i Tottenham, takket være fetisjen som Gerry Francis utviklet etter sveitserens tøffe stopperspill i Euro 96. Informerte kilder hevder at Alex Ferguson lot seg først overbevise til kjøp, for det de fleste vil si var en overpris av bibelske dimensjoner, av Rio Ferdinand etter en stødig figur i forrige VM. Kun tre eksempler på "turneringsoverganger", tre eksempler på begrenset suksess, tre eksempler på pengesløs. Det finnes flere eksempler, har du kandidater kom gjerne med forslag så kan vi lage en Top 10 etter hvert. Hørte jeg El-Hadj Diouf?

Ikke bare er det naivt å forvente at VM vil presentere kjøpelystne klubber for et "scoop" men sluttspillet er et usedvanlig lite gunstig tidspunkt for å sikre seg spillere fra deltagnernasjonene. Tenk deg transaksjoner av fotballspillere som et aksjemarked: kjøper du mens aksjekursen er lav, strutter av potensial og fremdeles er relativt uoppdaget av den store finansverden - eller venter du til hele planeten analyserer aksjen med argusøyne, media proppfull av omtale og kursen har eksplodert? Vel, send svaret på et postkort (eller i kommentarfeltet).

I en tidsalder med internet, satellitt-TV og sofistikerte transport og kommunikasjonsmuligheter har VM tapt sin rolle som "Showcase", eller utstillingsvindu, for transfersultne spillere. Tiden er over da VM introduserte det globale TV publikum for de første glimt av en ny peruviansk ballkunstner eller en colombianer med et kråkerede som hodeprakt. Jungeltelegrafen har funnet sin vei til teknisk museum når fotballsupportere verden over diskuterer kvalitetene til Rodrigo Palacio, Sergio Agüero og Jose Montiel før de sør amerikanske stjerneskuddene en gang har satt bena på europeisk jord. Når nevøen min konsulterer meg om spisskompetansene til Jorge Wagner og Jose Vargas, hvem som passer best som venstre wing-back i et 3-5-2 system, er det ikke fritt for at jeg bekymrer meg for guttens helse og velvære. Og selv om 10-åringen av en Mini-Drillo ikke nødvendigvis har satt seg for mål å gå onkel i næringa, og en smule research for bruk til et PC-spill er uskyldig nok, vitner eksemplet om at verden krymper. Basiskunnskap som tidligere ble innhentet over dyre telefonlinjer, med bakrunnsstøy like appelerende som hodepine, kan i dag innhentes fra PC'n. Videomaterialet som tok 2 uker over Atlanterhavet i VHS format (2-3 dager med DHL) streames i 2006 over internet eller satellitt TV.

For vår egen del gjorde vi unna kartleggingsfasen under VM kvalifiseringen. Om noen av VM aktørene skulle være av interesse for Hannover 96 vil vi allerede ha initiert, eller for lengst skrinlagt, overgangsprosessen. Alikevel vil vi benytte oss av VM sluttspillet som et referansegrunnlag. Enkelte kamper er totalt uinteressante fra et speider-ståsted mens i andre oppgjør vil spillere vi allerede kjenner, men som vi ikke har fattet konkret interesse for, bli satt under lupen. Notater skal ned på blokka og rapporter blir arkivert.

Talentspeiding handler om langsiktig arbeid og kartlegging over måneder, noen ganger år. En spiller som kanskje imponerte i en U18 turnering, men var utilgjengelig, holder du under obervasjon og er intrykket fremdeles positivt, utviklingen jevn og oppadgående, slår du kanskje til noen år senere. Dette er møysommelig arbeid, til tider en adrenalinkatalysator - andre ganger dørgende kjedelig, men uten research og tålmodighet blir resultatene deretter. Derfor forblir impulshandel etter store turneringer meningsløst. I hvert fall så lenge handleposen er hvit med fire bokstaver og ikke grønn med løkkeskrift.

7. juni 2006

Tor-Kristian Karlsen fotballspeider Hannover 96 blogger her: http://karlsen.nettblogg.no/

[HeiaVincent]

Meget interessant artikkel om fotball og Italia:

[Baadshah/Tab]

NICE, mye bra her inne. Fortsett slik!
_________________
Sjel kan ikke kjøpes!

[Henri]

Har akkurat lest ferdig Morbo: The Story of Spanish Football:
http://www.amazon.co.uk/g...p;v=glance

Boka handler om spansk fotballs historie, presenterer de største spanske klubbene og bakgrunnen for rivaliseringen mellom de ulike klubbene. Boka er lettlest og godt skrevet, anbefales hvis du er interessert i koblingen fotball og politikk/regionalisme i Spania.

[2mas]

The Game of Death: playing soccer with the Nazis

[2mas]

När Frankrike exploderade i raskravaller låg Marseille stilla. När europeiska läktare närmade sig högerextremismen stod Olympique Marseilles fans samlade under kubanska fanor.

Läs mera: Marseille & den politiska kampen

[2mas]

Ett drygt årtionde har gått sedan freden kom till Bosnien-Hercegovina. Åren har gått – men fortfarande finns många sår som inte hunnit läka. I dag spelas en fotbollsmatch i Mostar som riskerar att riva upp dem.

Läs mera: Fred på spel

[2mas]

Livorno - Lazio: Här spricker myten om att fotboll och politik inte hör ihop

[2mas]

Doktoravhandlinga til Arve Hjelseth er ferdig: Mellom børs, katedral og karneval: norske supporteres forhandlinger om kommersialisering av fotball

444 sider bør være grei skuring før middag.

[Jon Irenicus]

Ikke nødvendigvis mitt syn, men interessant:

Europa går i angrep

En taus revolusjon endrer fotballen. Toppklubbenes kosmopolitiske fellesskap er i ferd med å spille ut landslagene.

Av Simen Sætre

23. juli 1984 slo det norske OL-landslaget Racing Paris 5-0 etter scoringer av Per Egil Ahlsen, Terje Kojedal, André Krogsæter og Arve Seland. Kampen var en treningskamp, og resultatet hadde neppe stor betydning for noen av partene. Den norske seieren tyder likevel pÃ¥ en fotballverden der styrkeforholdene var intakt – et landslag møtte et klubblag, og landslaget vant.

Fotballpyramiden. Dette er blitt kalt "den europeiske sportsmodellen". Fotballen har alltid vært organisert etter en pyramidestruktur. Nederst ligger klubbene, der de fotballinteresserte i lokalmiljøet samles for å spille.
Klubbene er så organisert i regionale og nasjonale sammenslutninger. De beste spillerne i hver klubb samles deretter i kretslag, og de beste der igjen på landslaget. Landslagene spiller mot hverandre, og viser dermed fotball på absolutt høyeste nivå. Slik er fotballen organisert innen nasjonalstatens ramme. Norge mot Sverige, Frankrike mot Tyskland.

Champions League. Da Liverpool vant Europacupen samme Ã¥r, i 1984, var alle spillerne unntatt én (Bruce Grobbelaar fra Zimbabwe) fra Storbritannia. PÃ¥ motstanderens lag, Roma, var alle italienere. Europacupen hadde – i likhet med EU – utspring fra franske visjonære.
Mens Jean Monnet og Robert Schuman puslet med Roma-traktaten, lanserte sportsredaktør Gabriel Hanot og hans kollega Jacques Ferran i avisen L'Equipe noe de kalte "Europacupen". Det europeiske fotballforbundet, Uefa, var opptatt av landslagsfotball, og viste liten interesse. L'Equipe dro turneringen i gang på egen hånd, og den fortsatte, selv om den i mange år forble en kuriositet.
SÃ¥, i 1992, skjedde en avgjørende endring. Mens globaliseringen tok fart og den europeiske ideen hadde vind i seilene, ble Europacupen omorganisert til en serie – Champions League (Mesterligaen pÃ¥ norsk) – der de beste europeiske klubbene møtte hverandre pÃ¥ regelmessig basis.

Internasjonalisering. Herfra merker vi oss to sterke utviklingstrekk. EU-kommisjonen oppsummerer dem slik, i en rapport fra 1999:
1) Utviklingen av sportens økonomiske element, drevet frem av verdien av tv-rettighetene.
2) Internasjonaliseringen av sporten, med sterk økning i internasjonale konkurranser.

500 prosents økning. Analysefirmaet Deloitte anslår at Manchester Uniteds omsetning steg fra 17,8 millioner pund i 1990 til 129 millioner pund i 2001. En gjennomsnittlig eliteserieklubb i Englands Premier League, fikk i samme periode en inntektsøkning på 500 prosent.
Klubbene fikk bedre sponsorkontrakter, ble mer profesjonelle i salget av supporterutstyr, fikk flere tilskuere, og – aller viktigst – en sterk vekst i tv-inntektene.
Nye medier vokste frem. Mediemogulene så muligheten til å bygge nye, hele konsepter bare basert på tv-rettigheter. En av de nye kanalene som ble bygget opp var Sky Sport. Ikke bare hadde kanalen interesse av å øke blesten om fotball, den kunne også genere større et inntektspotensial, gjennom reklameinnslag og sponsorinntekter.
Nye eiere, som russiske Roman Abramovitsj og amerikanske Malcolm Glazer, så potensialet. De så fotballklubbene som investeringsobjekter i underholdningsindustrien, og spyttet penger inn i spillerkjøp.

Merkevarebygging. "Vi er innholdsleverandører, som et filmstudio – og Ã¥ ha et lag med Zidane pÃ¥ er som Ã¥ ha en film med Tom Cruise," sa Real Madrids markedssjef Angel Sanchez til The Economist.
Manchester United drev merkevarebygging i det store asiatiske markedet, ved å kjøpe asiatiske spillere (som japanske Hidetoshi Nakata) og legge sesongoppladningen til Asia.
I sin årlige Football Money League gir Deloitte et bilde av hvor inntektene ligger i dag. Verdens rikeste fotballklubb, Real Madrid, har en årsinntekt på rundt 2,4 milliarder kroner. FC Barcelona knep plassen bak med 2,1 milliarder kroner.

Bedre baner. Henning Berg, som i dag er trener for fotballklubben Lyn, opplevde utviklingen som spiller for noen av Englands beste klubber (Manchester United, Blackburn Rovers med flere) på 1990-tallet.
– Tv-avtalen med Sky Sport revolusjonerte fotballen. Klubbene ble tilført mye mer penger. De kunne ha en bedre sportslig satsing, hente spillere utenlands, bygge opp treningsakademier og bedre baner, sier Berg.
Da han kom til sin første klubb i England, Blackburn, var treningsforholdene begrenset. Med nye penger kunne de raskt bygge opp "supre baner", husker han.

Vendepunktet. I løpet av 1990-tallet og de neste årene, ble styrkeforholdet mellom landslag og klubblag snudd. Der landslagene før plukket klubbenes beste spillere, kunne klubbene nå kjøpe de beste spillerne fra hvert landslag.
Samtidig spisset konkurranseforholdene seg i Champions League. Toppklubber som Arsenal, Chelsea og Real Madrid lot seg ikke lenger hemme av nasjonale grenser, fremmedfrykt eller kulturforskjeller. De satte sammen multikulturelle produksjonsfellesskap, med stjernespillere fra hele Europa, Sør-Amerika og Afrika. Ledet av franske eller portugisiske trenere, kunne engelske klubber nå stille uten en eneste brite på laget.
Frigjort fra nasjonale grenser, kunne klubbene ogsÃ¥ gjøre det av med den hemmende britiske spillemÃ¥ten – hit and run – og bli Europeisk fotballs nye juveler.

Samspilte klubber. – I de beste klubbene ligger nivÃ¥et nÃ¥ høyere enn pÃ¥ landslagene, sier Henning Berg.
РHvordan merker man det n̴r man spiller?
– Mot de fleste lagene vi møtte med landslaget, var det lettere for meg Ã¥ spille bra enn det var i England.
Mens landslagene bare møtes noen dager i måneden, trener klubbene daglig. De kan dermed utvikle spill på et høyere nivå. Som Berg vektlegger: I fotball er man avhengig av "å kjenne hverandre, trene hver eneste dag, og jobbe med bevegelser".

Vaklende landslag. Flere fotballeksperter mener de beste klubbene nå er bedre enn landslagene.
– Barcelonas lag i fjor ville slÃ¥tt ethvert landslag, sier Dagsavisens sportsredaktør Reidar Sollie.
Landslagene samles sjeldnere og sjeldnere. De brasilianske spillerne, som dominerte på hvert sitt klubblag, fant aldri tonen sammen i sist VM, og gjorde ifølge Sollie "sin dårligste innsats for sesongen".

Mer verdt. – Det er klart at styrkeforholdet er endret, sier NRKs sportskommentator Arne Scheie.
Han påpeker at spørsmålet er hypotetisk. Den beste klubben vil aldri møte det beste landslaget i noen avgjørende kamp.
For Ã¥ fÃ¥ en pekepinn pÃ¥ styrkeforholdet, kan vi likevel gjøre et – uvitenskapelig, riktignok – regnestykke. En tysk webside, transfermarkt.de, vurderer systematisk markedsverdien pÃ¥ ulike spillere ved salg. Dette er et uttrykk for spillernes kvalitet – sammenligninger viser at de dyreste lagene ogsÃ¥ er de beste. Med dette som utgangspunkt kan vi sammenligne verdien pÃ¥ de beste landslagene med verdien pÃ¥ de beste klubbene. Da trer følgende mønster frem:
Chelseas 14 spillere i kampen mot Tottenham i FA-cupen nylig, har en antatt samlet verdi p̴ 2,6 milliarder kroner. De 14 spillerne fra Italias vinnerlag i VM-finalen sist sommer, er bare verdt 2,1 milliarder kroner Р82 prosent av Chelseas verdi.
Barcelona-spillerne som vant Champions League-finalen 2006, hadde en antatt gjennomsnittsverdi på 162 millioner kroner. Frankrikes lag i VM-finalen (minus Zidane og Barthez, som la opp) har en gjennomsnittsverdi på 129 millioner kroner.
En slik undersøkelse har flere svakheter – blant annet fordi markedsverdi ikke er noe eksakt mÃ¥l pÃ¥ en spillers kvalitet, og fordi alder ogsÃ¥ spiller inn i prisberegningene. Konklusjonen er likevel klar: De beste landslagene er ikke bare mindre samspilte, de har trolig ogsÃ¥ dÃ¥rligere spillere.

Den tause revolusjonen. På dette punktet kan vi dra paralleller utenfor fotballen. I boken The Silent Takeover (Den tause revolusjonen i norsk utgave) fra 2001, beskriver forfatter Noreena Hertz hvordan multinasjonale selskaper (les: "fotballklubber") i det stille har tatt over makt og oppgaver fra nasjonalstatene. Der storselskapene dro nytte av globaliseringen, endret produksjonen og la press på nasjonalstatene, sto statene på stedet hvil. Slik ble maktbalansen mellom dem også endret.

Kosmopolitiske produksjonsfellesskap. Men mens Hertz' tese er entydig negativ – folkevalgte organer, og dermed demokratiet, taper – er fotballens tause revolusjon flertydig. Fotballen hadde i mange Ã¥r vært et redskap for nasjonalismen. Erkeeksemplet var krigen mellom Honduras og El Salvador i 1969, som ble startet pÃ¥ en bølge av fotballnasjonalisme etter en landskamp. I dag er klubbfotballen en dørÃ¥pner for en kosmopolitisk verden.
Mens europeere og deres politikere vil stenge grensene og rendyrke nasjonale fellesskap, tvinger fotballklubbene frem en verden der fotballferdigheter – ikke rase eller nasjonal tilhørighet – er avgjørende. De skaper en annen type patriotisme, der fans møtes over landegrensene.
Selv Norge har "aksjer" i toppfotballen, gjennom spillere som Liverpools John Arne Riise og Manchester Uniteds Ole Gunnar Solskjær. Norske Liverpool- og Manchester United-fans kan dermed feire sine global-lags seire sammen med brødre fra Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Og der EU mislykkes i å skape europeiske offentlige rom, lykkes Champions League å samle Europa rundt fotballoffentligheten på tirsdags- og onsdagskveldene.

Nasjonene slår tilbake. I dag står en maktkamp mellom nasjonalstatene, organisert i Uefa, og de store klubbene, organisert i grupperingen G14.
Klubbene i G14 ønsker å frigjøre seg helt fra nasjonene, og spille i en heleuropeisk liga. De hevder med tyngde at spillerne har sin jobb hos dem, og ikke kan avspasere til enhver ubetydelig landskamp mot Malta eller San Marino. En rettssak vil nå avgjøre om klubbene har krav på erstatning hvis spillerne deres blir skadet på landslaget.
Mot dette stÃ¥r fotballens tradisjonalister – nasjonalstatenes sammenslutninger Fifa og Uefa. I et harmdirrende innlegg i Financial Times, lanserte Fifas president Joseph Blatter i 2003 et frontalangrep pÃ¥ klubbene, som han kalte "grÃ¥dige nykolonialister". "Billionærklubbenes enkle ... raison d'être er Ã¥ maksimere sine egne inntekter," skrev Blatter. Uefa har nÃ¥ presset frem regler om at et visst antall spillere pÃ¥ hvert lag mÃ¥ være trent opp i egen klubb.
– Mange engelske klubber fortjener ikke lenger Ã¥ bli kalt engelske, fordi de er dominert av "fremmedlegionærer", skrev Blatter. – I lengden tror jeg ikke at elleve utlendinger i en engelsk klubb vil kunne fengsle og mobilisere fans hvis inntekt er lavere enn spillernes ukelønn. Til sammenligning vil ethvert landslag glede tilskueren, mente Fifa-presidenten.

Nasjon eller klubb? Er fotballens sjel nasjonal eller kosmopolitisk?
I disse dager kan du gjøre deg opp en egen mening. Gleder du deg mest over den nasjonale dimensjonen, kunne du kose deg med det norske landslagets kamper mot Bosnia og Tyrkia sist uke. Foretrekker du derimot klubbfotballen, byr muligheten seg i påsken og i uken etter, når toppklubbene slipper seg løs i Champions Leagues kvartfinaler.

[2mas]

Bland oljemiljarder & fotbollstokiga shejker

[Jon Irenicus]

Vil unnskylde for at jeg poster hele tekster her inne, men det er fordi det jeg legger inn er såkalt "eksklusivt materiale" som bare er tilgjengelig for betalende.

[Haugen]

St. Einar, prest i en eller annen kirke i Trondheim, med Sakrale skråblikk i dagens kampprogram:

[Haugen]

Stabæk Satyren: Aldri har så mange sett fotball i Norge

[2mas]

Koblinga Sverige og Liberia

[2mas]

Numera spelar det spanska fotbollslandslaget matcher över nästan hela landet, men håller sig fortfarande borta från Katalonien och Baskien.

Numera känner de allra flesta spanska idrottare stolthet inför att tävla för sin flagga, men om de vinner medaljer har de ändå ingenting att sjunga vid prisceremonin.

Nationalsången har inte haft någon text sedan diktatorn Franco föll för över 30 år sedan.

Läs mera: Resmål: Madrid

[2mas]

Jo har reist Europa rundt foran EM:

[1r9b1k7]

Vil anbefale det svenske fotballmagasinet Stopper.
Helt fritt for siste nytt om de engelske toppklubbene. I utgave nr 2 har de for eksempel en bildereportasje av færøyske fotballbaner.
Til og med papiret står i stil, ikke noe glinsende tynt, men nesten litt kraftig matt papir.

[SunsetSalami]

Den beste fotballreportasjen jeg har lest noen gang:
George Switzer, hvor ble det av deg i alt mylderet?

[Brady]

Bra og interessant reportasje om Switzer. Det kan nok ikke være enkelt å gå fra å være blant de store til å være ingenting. Det mest ekstreme tilfellet er kanskje Paul Vaessen, som scorte for Arsenal borte mot Juventus i en europacupsemifinale i 1980, for så å havne helt på kjøret helt til han døde for noen år siden.

The tragedy of Paul Vaessen

[2mas]

Den ena föraktades av sina egna fans och den andra blev utträngd av sin manager.

Den tredje var fast i helvetet och den fjärde flydde sitt krigshärjade hemland. Nu är de Europas skyttekungar.

Läs mera: De ratades revansch