Norsk Fotballs Arroganse

[jarln]

Det er på tide jeg blåser ut en liten irritasjon..

Norsk Fotball og dens omgivelser er utrolig arrogant..

Punkt 1: Lars Tjærnås irriterer seg over norsk fotballs nivå om dagen.

Leste kommentaren han kom med i adressa (aller var det en annen avis?) her om dagen angående at fotball må inn i SFO

Herlig, her setter vi ting i perspektiv. Det aller viktigste for barn og det norske samfunnet er selvsagt at de lærer Fotball.. Alt annet er selvsagt uvesentlig..

Punkt2: En spiller som har en sesong i eliteserien, hele 9 mål, samt noen sesonger i 1. og 2. div på seniornivå sier nei takk til å bekrefte at han er mannen United vil ha, ved å takke nei til prøvespill for å utvikle seg videre i norges største destruksjonsfabrikk..

PS! OK, dette er kanskje ikke så sort hvitt, men det virker snart som om fotballnorge må beskyttes mot seg selv!

[Keenoir]

Jeg er enig at norsk fotball tror for godt om seg selv og er allt for lite flink til å se utover og ta innover seg at mange andre er mye bedre enn oss i fotball og istedenfor for å beundre oss selv burde vi la oss inspirere av disse flinke fotballkulturene. Da snakker jeg i hovedsak ifra andre land enn England.

Når det gjelder Moa så klandrer jeg ikke han, hvem vet hvilke grunn at han ikke vil spille for Manchester United. Kanskje innser han sin egen begrensning og ser at han ikke er god nok for å få spille på et så godt lag enda. Det vil jeg kalle ydmykt og ikke arrogant. Kanskje vil han ikke som Liverpool supporter spille for Manchester United og vil velge andre alternativ. Ser ikke noe grunn til å klandre han og han må få velge selv hva han tror er den beste løsningen for hans videre karriere.

[RBKalle]

Det er rart...

Norsk fotballverden er utrolig tvetydig og motstridende.

Storhetstida under Drillo kom etter mange mange år av skikkelig juling rundt Europa, og det var sikkert en herlig periode, men greia er: det var ikke Norges nivå.

Synd at mediene og supporterne sjøl ikke ville resignere seg til den triste virkeligheten, som viste seg frem da 90-tallet stjerner sa takk og farvel... Norge er igjen et lilleputtlag i Europa, selv om de fortsatt har et par spillere som kan (knapt) holde sitt i store ligaer.

Men disse få halv-gode spillere kan ikke snu en middelmådig scene, som forresten er på vei ned.

Av og til trenger "vi" det som på engels kalles "reality check": et par småstjerner i England er ikke i stand til å holde Norge opp blant Europas beste, og det at "Englandsproffer" er færre og på mindre lag er ikke et bra tegn heller.

Dette skjønner vi godt, men når kampdags nærmer seg, later mange som om det er 1996 igjen, og det er store press og forventninger på gutta. Som, stakkars, gir det de kan... dessverre er det ikke nok. Dessuten håper jeg at di IKKE gir sitt beste, for det er veldig veldig middels, om det er alt de kan bidra med.

SÃ¥ er norsk fotball i krise, men optimisme/illusjon dukker bestandig opp.

-----------------------------------

PÃ¥ den andre sida har vi den typiske "mindreverdighetskompleks"...

Alle lagene vi spiller mot plutselig blir 2x farligere og dyktigere, ifølge pressen, og trenere/spillere selve snakker høyt om hvem som helst og.

Hver eneste seier blir velkommet som en halv mirakel eller som historiens største kamp.

Norge og norske lag er ofte presentert som Askeladden, på den klassiske David mot Goliat måten.

Skal vi snakke om spillere som var eller skal bli "proff i utlandet"? Hvem bryr om de ikke er bakere eller rørleggere på Singsaker eller på Kjelsås mens de spiller i Tippeliga for noen hundre tusen kroner?
Og så lenge det var Solskjærs sin generasjon som fikk verdifull spilletid i Premier League, var det greit å kalle dem "proffer i utland", men nå at troppen er tynn og rollen sin er marginal, er det virkelig "bedre" å bli benkevarmer på Craven Cottage enn stjernen på Ullevål?

Norske lag foretrekker å hente inn 10 ukjente afrikanere enn å spiede/trene/oppfostre norske unggutter, som ender opp i B-lag eller i lokale småklubber.

Sist, men ikke minst... det skumle galskapet om Englesk Fotball, og om utenlandsk fotball generelt sett.

Spør du en nordmann hvilket lag han/hun heier på, mange kommer til å svare ManU eller Arsenal eller Liverpool...
TV'en gir masse rom til EPL, CL kamper med engelske lag er ALLTID på TV, ungdom går rundt med ManU lue eller med Liverpool drakt på...

Fotballshop butikk har EPL sengesett, men lykke til med å finne Tippeliga drakter... (ikke engang Oslo lagene...)

Jeg skjønner Norge har en lang og historisk forbindelse med engelsk fotball, men det gjør meg litt kvalm da jeg ser at så mange gir blaffen i "sin" fotball og er så kåte på utenlandsk fotball.


Bottom line er: jeg synes det er særlig rart med norsk fotball... en merkelig blanding av Stormannsgalskap og Mindreverdighetskompleks... Det kommer bare an på omstendigheter. og om resultater.

Min mening er alle burde være litt mer ærlige når de vurderer norsk fotball.

Uten å late som om vi kan slå hvem som helst, men uten å gi oss før kampen har engang begynt.



P.S. Ja, jeg vet det er temmelig ironisk at jeg snakker mot de som heier på et utenlandsk lag...