Din mening: Arven etter Eggen
Skrevet av Asle André Orseth, 27. februar 2013, 23:51

Alle vi med kjærlighet til Rosenborg bærer på en ekstra spenning for tiden. Seriestarten er nemlig like rundt hjørnet. Det som derimot gjør denne våren spesielt interessant er klubbens selverklærte mål om å finne tilbake til røttene. Alle i og rundt Rosenborg vet nemlig hva det innebærer.

Selv om Rosenborgs tre ble plantet allerede i 1917 og grodde godt videre utover hundreåret, var det først på 90-tallet at røttene ble så dype at treet kunne vokse inn i himmelen. Mannen som har det meste av æren for denne utviklinga er selvsagt Nils Arne Eggen. Når vi nå søker tilbake til fremtiden, hva er vel mer naturlig enn å prøve å lære av han som engang gjorde oss til en fotballstormakt? Jeg har børstet støv av Godfoten.

Mannen som for alltid vil ha sitt navn skrevet med gullskrift i Rosenborg-historien, skrev på toppen av sin karriere en bok der han tar for seg de viktigste tankene rundt sin fotballfilosofi. Boka er et interessant dypdykk i Rosenborgs indre og Eggen er ganske konkret i sin formulering av styringsprinsippene som ligger til grunn for det som han kaller Godfotteorien. Det handler om klare retningslinjer og et inkluderende samhandlingsmiljø. Dessverre gir den ingen presis beskrivelse av dagens Rosenborg, men bidrar derimot til å forklare hvorfor det ikke har gått like bra de seneste årene. Det er trist å se at mange av verdiene ser ut til å ha forsvunnet med den store treneren. Mye av det han trekker fram som suksessfaktorer står nemlig i sterk kontrast til det vi har sett i ”post-Eggen”-perioden. Klubben har på enkelte områder nærmet seg fotballkapitalistene som Eggen skriver at han avskyr så sterkt i starten av boka. Bruk og kast-metoden har vært mer framtredende enn utviklingsmetoden, i hvert fall på ledersiden. Det er på tide å gjøre en viktig erkjennelse: Rosenborg har ingen sjanse om vi skal konkurrere med samme metoder som de med mye større lommebok. David hadde ingen sjanse mot Goliat om han skulle satset på muskelkraft. Skal vi igjen spise kirsebær med de store må vi gjøre som David: vi må bruke kløkt. I Eggens Rosenborg har vi et eksempel på hvordan et lag med begrensede ressurser i europeisk målestokk likevel kan konkurrere mot, og slå, de fleste av verdens beste lag. Hvordan har vi så tatt vare på denne arven?

Kontinuiteten er av mange trukket fram som et nøkkelbegrep og en viktig suksessfaktor i utviklingen av et godt fotballag. Paradoksalt nok ser vi gang på gang at dette er et begrep det er veldig lett å forlate når det butter i mot. Når laget gjør det dårlig er det treneren som får skylda. Det er selvsagt naturlig å peke på mannen som til syvende og sist står ansvarlig som leder for prestasjonsgruppa. I årene etter Eggen kom treneravsettelsene nesten like hyppig som seriegullene ble innkassert i storhetstida. Riktignok var det også noen som gikk både på grunn av, og på tross av, gode resultater. Like fullt mistet Rosenborg en viktig ressurs hver gang treneren måtte erstattes, og man startet ofte på nytt med nye tanker og ideer. I en tid der forandring fryder, der alle skal realisere seg selv, og alt helst skal være gjort én gang, er det ikke rart trenere og spillere søker nye utfordringer når de oppnår suksess og tilbudet byr seg. Verden, og fotballverdenen med, har forandret seg. Kanskje er det en utopi å tro på at spillere tilbringer hele karrieren i en og sammen klubb? Kan hende Rosenborgs rolle i fotballverdenen er å utvikle gode norske spillere slik at de er klar til å ta steget ut av landet der større utfordringer venter? Faktum i dag er at i løpet av 3 overgangsvinduer er så og si hele Rosenborgs lag byttet ut. Når kontinuitet er nøkkelen til suksess, hvordan skal man gjenskape suksess i en slik omskiftelig virkelighet?

Svaret tror jeg ligger i kulturen. Som Eggen selv skriver:

”Alle kan vinne én gang. Alle kan ha en god årgang (…) Den virkelige prestasjonen består i å gjenskape dyktighet god nok til å vinne sesong etter sesong, med stadig nye og uerfarne spillere. i Rosenborg mista vi seks spillere fra laget som slo Milan i perioden fram til CL starta høsten 1997. For å klare å gjenskape prestasjonen år etter år, med stadig nye spillere, må vi erstatte årgangstilfeldigheten med varige og mer djuptgående verdier som er nedfelt i en dynamisk filosofi som igjen skaper en dynamisk kultur- en vinnerkultur.”

Det er lett å ta Eggen for å være en karismatiker. Når ledere har suksess blir deres framganger ofte tilskrevet deres karismatiske væremåte. Det er heller ingen tvil om at Eggen er en framtredende personlighet. Hans ivrige gestikulering, kjefting og til tider autoritære lederstil der han pisket spillerne framover på banen er legendarisk. Hans humørfylte kommentarer og jordnære væremåte likeså. Eggen er kanskje en karismatiker. Jeg tror likevel hans rolle som lag- og kulturbygger er kraftig undervurdert.

I Godfoten forteller han om hvordan detaljer i spillemønsteret til Rosenborg har forandret seg opp gjennom årene, men at de grunnleggende ideene fremdeles har vært de samme (med unntak av noen famleår på slutten av 70 og starten av 80-årene). Etter hans syn ble spillermønsteret ”født av 1960-laget, døpt i 1967 og på en måte konfirmert i 1978.” Det handler om offensiv fotball med hurtig spill i lengderetningen. Eggens begrunnelse for å spille offensiv fotball er enkel: Den er motiverende for spillerne og underholdende for publikum. Nå ble det slik at lysten til å vinne var viktigere enn måten det ble gjort på, og klubben gikk vekk fra sine grunnleggende verdier ved ansettelsen av Hamrén og etterfølgeren Jønsson. Derfor var det ikke rart at det var litt murring selv da RBK vant to år på rad under Hamrén. Derfor fikk Jønsson sparken etter resultater som ikke var strålende, men tross alt var i tråd med målsetninga ”alltid Europa”. Og derfor er spenninga så stor når vi nå skal prøve å finne oss sjøl igjen. Det ligger nemlig i ryggmargen til trøndere og skaptrøndere landet over at Rosenborg skal spille attraktiv, angrepsvillig fotball.

Det er beundringsverdig at ledelsen forsøker å finne tilbake til røttene. Samtidig må man spørre seg: hva skjer om resultatene uteblir? En kultur består av mer enn bare en bestemt spillestil: Den er en felles tanke om hvordan man forholder seg til omgivelsene, hvordan man tar beslutninger og hvilke områder som er viktige for ballklubben. Har man en etablert filosofi som ligger til grunn for treneransettelsene? Har man en kultur som gjenskaper suksess selv om spillere og trenere kommer og går? Har man vaktbikkjer som Nils Arne, såkalte voktere over kulturen, som sier i fra når ting bryter med denne? Neppe. Det hele virker for tilfeldig. Som før jul i fjor da eiendomsutvikling var det nye store, men som endte i salg av tomta det skulle bygges på noen måneder senere. Eller omleggingen til 4-4-2 og mer ballbesittende fotball som til slutt endte i erkjennelsen av at vi må ”finne oss sjøl igjen”. Derfor håper jeg ekstra hardere enn jeg pleier på at vi får en god seriestart. På denne måten får Perry opparbeida seg pondus og tillit slik at en ny vinnerkultur kan etableres. Perry virker å ha de samme tankene rundt hvordan fotball skal spilles og at klubbens viktigste, om ikke eneste, oppgave er å legge til rette for at laget blir best mulig. Jeg frykter imidlertid at starten blir dårlig slik som den også ble med Eggen i Moss i 88:

”Vi starta elendig. Det blir ofte slik når en trener starter med bevisst å strukturere et lag. De taktiske momentene som bærer det kollektive samhandlingsmønsteret, vil i begynnelsen blokkere den spontane og individuelle situasjonsoppfatninga til spillerne. Resultatene uteblir- presset blir større. Her falmer ofte trenere. I slike situasjoner må man være tålmodig, uredd og sta.”

Det tar tid å bygge et lag. Spesielt når man ikke får noe gratis i form av et kjent spillemønster og en ideologi som gjennomsyrer alle ledd i klubben. Jeg tror dessverre Eggen var skremmende presis i sine betraktninger da han i 1999 formulerte dette:

(...) en klassisk kontrovers som er meget vanlig i fotballsammenheng: En dyktig ny trener uten pondus på bakgrunn av allerede oppnådde resultater, blir offer for enkeltspilleres behov for å dekke over mangel på ferdigheter ved å markere individuell misnøye med treneren. Når så treneren søker støtte hos en ledelse uten fotballfaglig innsikt, og uten forankring i en kontinuitetsbærende filosofi, tar denne nesten alltid parti for spillerne. Resultatet blir at treneren går.

Har styret i Rosenborg i dag tilstrekkelig fotballfaglig innsikt til å bedømme hvorvidt treneren gjør en god jobb? Eller blir deres beslutninger i for stor grad tatt på bakgrunn av resultater og trykk utenfra? Hvis man erkjenner at det tar tid å bygge et lag, må man samtidig være villig til å akseptere dårlige resultater en periode. Selvsagt skal man ikke akseptere dårlige resultater hvis dette ikke fører til noe bedre senere. Men da er det essensielt at man har en langsiktig plan og at man har evne til å se hvorvidt treneren faktisk gjør en god jobb i henhold til denne planen. Man må ha evne til å se bak resultatene.

I Perry har Rosenborg tatt et valg. Man har gått tilbake til røttene. Nå håper jeg Perry er den dyktige treneren klubben behøver, og at ledelsen av den grunn med rette står ved dette valget selv om resultatene skulle utebli i starten. Og om det skulle gå med Perry som med de fleste andre trenere- ansett en ny som deler klubbens verdier og offensive spillestil. Har man en overhengende plan og ideologi som styrer handling er det lettere å gjenskape suksess over tid. Da trenger man bare å foreta små justeringer når spillere og trenere forsvinner. Man starter ikke på nytt hver gang. På den måten blir klubben viktigere enn enkeltpersoner. På den måten oppnår man kontinuitet uten at den faktisk synes.

Asle André Orseth, Trondheim