Hadde aldri vært så nervøs
Skrevet av Bjørn Lyngen og Thomas Myren, 25. desember 2012, 15:25

Det er nå ti år siden karrieren til Bent Skammelsrud tok raskere slutt enn hva han sjøl ønsket. Heldigvis rakk han å rette opp feilen som hadde plaget ham.



- Det var en litt spesiell historie. Vi hadde misset noen straffer, og bestemte at to stykker heretter skulle skyte: Jeg var førstevalget mens Sigurd skulle ta en eventuell andre straffe, innleder midtbanelegenden.

I september 1998 var Rushfeldt altså blitt degradert etter å ha brent et straffespark i den høydramatiske semifinalen mot Brann. Også André Bergdølmo bommet på sitt forsøk i Bergen, men på det tidspunktet hadde "Skammelskru" i realiteten allerede sikret cupfinale med et fantastisk frispark med yttersida av venstreslegga.

Den hektiske uka fortsatte deretter med seriefinale i Molde før Juventus igjen kom på besøk. Kvartfinaletapet året før skulle revansjeres!

Filippo Inzaghi lusket som vanlig foran mål, og ga italienerne ledelsen etter en knapp halvtime. I 2. omgang tok Rosenborg over, og Bent Skammelsrud utlignet fra elleve meter da Roar Strand ble dratt ned ved bakerste stolpe.

Sto igjen alene
Noen minutter senere blåste dommeren igjen i fløyta:

- Da Mini datt, var Sigurd byttet ut, konstaterer Skammelsrud.

Så hvem skulle skyte RBK i ledelse?

- På trening vil alle ta straffespark. I treningskamp detter kanskje tre-fire av. I seriekamp er halvparten borte. Da det var et kvarter igjen mot Juventus på stillinga 1-1, sto alle borte hos Nils og drakk sportsdrikk, illustrerer Skammelsrud.

- Vi ble stående og slenge litt med armene, og visste ikke hva vi skulle gjøre. Det var vel Bergdølmo som kom bort til meg, og sa: "Ta straffen du." Dum som jeg var, så sa jeg ja. Du så hvordan det gikk ...

Rosenborg-veteranen skjøt igjen til venstre, men forsøket var dårlig plassert og Michelangelo Rampulla reddet forholdsvis enkelt.

- Straffen fikk jo litt konsekvenser: Det året endte tre lag på åtte poeng og det fjerde på seks. Det er klart at i ettertid kunne vi ha gått til kvartfinalen og slått ut Juventus. Og det husket folk, og påminte meg det.

Revansjen
- Noen år senere fikk vi nytt straffespark mot Juventus ett minutt før slutt, da Harald Brattbakk gikk i bakken. Alle lagkameratene jublet, men det var én som ikke jublet: Fordi da tenkte jeg at "misser jeg nå, så kommer den gamle historien opp igjen". Det var den gangen jeg var mest nervøs som fotballspiller.

- Folk sier at man kan trene på straffespark, og det kan man gjøre til man blir grønn. Men beina man får i en sånn situasjon, må man takle der og da. Det er mer hodet du må få på plass. Heldigvis satt den straffen. I ettertid var dermed lettere å glemme det mislykkede straffesparket, slår han fast.

Bent Skammelsrud skulle egentlig ikke ha vært Rosenborg-spiller høsten 1998. I januar hadde nemlig ferden gått til Tyskland.

- Jeg følte ikke så veldig sjøl for å bli proff. Det var liksom andre som fortalte meg at jeg burde ta sjansen fordi "nå er det snart slutt", vurderer han.

- Egentlig skulle jeg til Köln, som var et bunnlag. Jeg skulle forsterke laget. På flyplassen på vei nedover ringte en som utga seg for å være Rudi Völler. Jeg trodde det var en kompis, og skulle liksom avsløre ham. Etter et par minutter syntes jeg han lignet veldig mye på Völler, og så var det han! Jeg måtte forklare hvorfor jeg hadde snakket som en idiot.

- Så ble det Bayer Leverkusen. Der var jeg i fem måneder, men så skjedde det noe på hjemmefronten som gjorde at jeg valgte å dra hjemover igjen - jeg hadde en datter i Trondheim. Jeg har ikke angret på valget. Pengesekken ble mindre, men de opplevelsene jeg har hatt i Rosenborg både før og etterpå oppveide alt.

I mellomtida hadde Trond Sollied tatt over som Rosenborg-trener.

- Det var nok et par mann som ikke var helt fornøyde da jeg kom hjem, og det skjønner jeg jo: De hadde prøvd å konkurrere meg ut, og endelig hadde jeg dratt. Jeg kom hjem halvveis ut i sesongen, og skulle prøve å konkurrere meg inn igjen. Heldigvis for min del, så fikk jeg tilbake plassen, og fikk oppleve store ting også med Trond som trener. Han er nok den treneren jeg følte hadde samme selvtilliten som Nils Arne, forteller Skammelsrud.

Katta i sekken
I 1991 ble Sollied og Skammelsrud lagkamerater i RBK. Allerede året før hadde Skammelsrud skrevet under, men han krevde å få med en klausul på grunn av interesse fra Malmö. Skåne-klubben kom med tilbud, og dermed forsvant østfoldingen over Svinesund i stedet.

Sesongen med engelske Bob Houghton som trener ble relativt mislykket, og valget var enkelt da Rosenborg var villige til å sette norsk overgangsrekord ved å legge 550 000 kroner på bordet.

- Jeg var den dyreste spilleren den gangen. Det begynte med at jeg ble operert med en gang jeg kom. Så var jeg med på treningsleir nede i Brasil, og spilte seks kamper på åtte dager. Da røk akillesen i tillegg. Så starten var ikke all verden. Det sto vel om "katta i sekken" i avisene. Jeg kunne ha startet bedre, smiler Skammelsrud.

- Jeg var skadet helt fram til den fjerde, femte serierunden. Så kom jeg inn etter et kvarter mot Viking. Jeg tror Brattbakk hadde misset på et par sjanser, så Nils var litt utålmodig. Det var debuten. Det ble 0-0, og var ingen stor affære.

- Jeg var indreløper det året, og det er ingen tvil om at min spillestil passet bedre sentralt. Da Sverre måtte gi seg, fikk jeg en rolle som passet bedre for min måte å spille på.

Som arvtaker til Sverre Brandhaug ledet han Rosenborg til dobbeltmesterskap i den påfølgende sesongen.

- Det var stort. Vi tapte cupfinalen og ble nummer to i serien i 91, så jeg startet med to andreplasser. Dermed ville vi gjerne revansjere oss. Serien avgjorde vi i siste kamp mot Kongsvinger. De ville vinne om de slo oss 6-0, men så ble det i stedet 6-0 til oss. Så vi tok ordentlig rotta på dem.

- Etter å ha tapt cupfinalen, som var fryktelig trist, fikk jeg revansjen mot Lillestrøm. Det var stort for en liten østfolding å få med seg "the double".

Ikke skru av TV-en
Høydepunktene sto etter hvert i kø for Skammelsrud og Rosenborg. Sammenlagtseieren over Besiktas høsten 1995 åpnet porten til det aller gjeveste selskapet:



- Nå i ettertid og som jeg har lagt opp, så er det de store øyeblikkene i Champions League som henger absolutt høyest - deriblant da vi endelig klarte det i Tyrkia. Vi hadde 3-0 å gå på, og i dag hadde det vært det samme som om vi allerede var videre. Men den gang hadde vi tapt i gjennomsnitt 0-5 hver gang vi hadde vært ute og reist. Da vi måtte ha politibeskyttelse for å komme oss inn på banen, kom tankene om at "det går galt her òg".

- Men da Harald Brattbakk scoret det ene, viktige målet, så brøt vi barrieren. Det er kanskje den viktigste Rosenborg-scoringa i nyere tid.

En viss kamp mot AC Milan var også kjekk å få med seg for "Skammels":

- Vi hadde tapt 1-4 og fått ordentlig juling hjemme. Så måtte vi vinne på San Siro. Jeg husker at kompiser ringte og spurte meg om de skulle spille på 5-0 eller 6-0 på Oddsen. Og jeg syntes det hørtes fornuftig ut, smiler han.

- Da vi dro ned, håpet jeg at vi skulle være såpass med i kampen at folk gadd å se 2. omgang. Det var nesten målet. Da vi gikk til pause på 1-1, tenkte jeg faktisk: "Jeg tror folk hjemme i Trondheim sitter og ser ennå."

- Da vi gikk opp til 2-1 og det nærmet seg slutten, begynte man å bli ordentlig nervøs: Man tenkte at "Dette kan faktisk gå". Følelsen da russeren blåste av kampen, vet jeg hva jeg kan sammenligne med, men det kan jeg ikke snakke om her. Det er en følelse man bare må oppleve for i det hele tatt å skjønne. Etter klokka 12 den natta husker jeg ikke mer, blunker Bent Skammelsrud.



- Heldigvis var vi standhaftige
- Mange mente dere hadde vært for dumdristige ute i Europa.

- Vi ble jo litt tvilende sjøl òg, fordi vi fikk mye juling borte. Heldigvis var vi standhaftige, fordi det er en fantastisk artig måte å spille fotball på. Vi gledet oss til hver trening og hver kamp. Da vi så at det vi hadde trent på i så mange år, fungerte mot de aller beste, så ga det en utrolig selvfølelse.

- Da vi satt på spillermøtene på hotellet på Moholt, kom jeg aldri på tanken at vi kunne tape kampene - selv mot Real Madrid. Det var en veldig selvtillit i laget på slutten av 90-tallet.

- Vi fikk et renommé. Det vi merket etter hvert, var at hvert lag som kom på Lerkendal hadde respekt. Oppskriften var å gå ut i 100, og da merket vi at de ble forsiktige. Min erfaring er at alle som kommer på bortebane er usikre. Vi fant ut at vi utnyttet hjemmebanefordelen bedre ved å være tøffere fra starten av, og skremme dem litt mer. Man må ikke gi storguttene lillefingeren, fordi da tar de fort hele hånda.

To gullklokker
Til slutt førte suksessen med Rosenborg til at Skammelsrud etablerte seg på landslaget.

- Det var først under Semb at jeg fikk tillit. Jeg kjempet mot Kjetil Rekdal, og han var jo fast inventar. Jeg var reserve, og måtte prestere hver gang jeg fikk sjansen. Den tryggheten jeg hadde i Rosenborg passet meg kanskje litt bedre, forklarer han.

Debuten for Norge kom allerede mot Bulgaria i 1987.

- Jeg hadde brukt over ti år på å få 24 kamper, og så forandret man regelen for gullklokka til 50 kamper! De gikk senere tilbake på regelen, så jeg fikk faktisk to klokker ettersom Se & Hør først hadde gitt meg ei trøsteklokke, mimrer Skammelsrud.

- EM i 2000 sitter igjen som det største for min del. Vi slo Spania mens jeg ble kaptein. Da følte jeg at jeg hadde nådd et lite steg videre.

Nye tider
I skadefraværet til Erik Hoftun fikk Bjørn Otto Bragstad sjansen i EM. Etter mesterskapet forsvant han i likhet med André Bergdølmo og John Carew. RBK fant ikke lenger like gode erstattere i hjemmemarkedet.

- Vi begynte sesongene med en målsetting om å vinne serien og komme til Champions League - ikke bare komme dit, men også å prestere der. Det er klart at lista vi startet på 1. januar ble tyngre og tyngre å hoppe over for hvert år. Vi ville så gjerne komme til Champions League, men de vi spilte mot ble ikke dårligere. Motstanderne begynte også å bli klare over oss: Vi ble jo pepet ut på bortebane! Det viste at de hadde respekt for oss.



- Det ble tøffere for oss å komme like langt. At resultatene detter litt innimellom er naturlig. Vi strevet også et par år i serien, som tross alt er det viktigste. Men vi var i Champions League og presterte. Det ble mange tredjeplasser, men vi var jo med. Vi hadde gode stunder også etter 2000, kommenterer Bent Skammelsrud.

Sliteseiere
Den påfølgende sesongen skulle han og Rosenborg sikre det 10. strake seriemesterskapet. Til tross for seier på Lillestrøm, ga romerikingene kamp helt inn: RBK måtte vinne mot Brann i siste serierunde.

- Man husker nok best de mesterskapene man måtte slite for. Bergenserne hadde laget seg sin egen fest: Brann lå 4. eller 5. sist, men de skulle i hvert fall gjøre alt for å ødelegge for oss! Det var fullt stadion, og det var en spesiell kamp for meg: Det ville føre til mitt tiende strake mesterskap, og det var noe som lå og lurte baki der.

- Vi startet med noen straffesparker der også. Vi satte begge - jeg og Frode, og da kampen var slutt, var det kanskje tusen bergensere igjen. Det var greit at vi tok gullet der, gliser Skammelsrud.

I 2002 var dramatikken mindre til slutt, men midtveis i sesongen ledet Lyn med hele ti poeng da RBK besøkte Ullevaal.

- Det var vinn eller forsvinn for oss. Det var en kamp som var fryktelig jevn, og det var i en periode der vi avgjorde kamper helt på tampen: Vi slo også Brann og Bryne på overtid. I løpet av 14 dager hadde vi tatt igjen forspranget på ti poeng. Derfra og ut kontrollerte vi, og hadde bra tak på dem: De fikk nerver. Det er noe spesielt når man begynner å nærme seg slutten og skal avgjøre, konstaterer han.

Harde Hareide
I april hadde Åge Hareide blitt ansatt som ny trener, med tiltredelse etter sesongen.

- Han var med oss fra sommeren og utover for å lære oss å kjenne. Jeg var interessert i hva han tenkte, spesielt med kontrakter for oss som hadde kommet litt opp i åra. Han ga oss egentlig beskjed om at "alder har ingenting å si - bare du er god nok". Det ga meg inspirasjon, og jeg ville vise fram det jeg kunne. Jeg følte sjøl at den høsten var bra, kommenterer Skammelsrud.

- Men jeg hørte ikke noe mer, og ble litt usikker. Det var vel rett før Lyon-kampen at jeg ble kalt opp på kontoret. Der satt Åge Hareide, Ola By Rise og Rune Bratseth, og da jeg kom inn døra, kikket alle ned. Da skjønte jeg hva dette kom til å bli: Jeg fikk beskjed om at jeg var mer enn god nok, men at jeg var for gammel.

- Det kom henvendelser fra både Bergen og Stavanger og faktisk andre klubber. Men jeg hadde vært tolv år i Rosenborg, og det ble helt feil for meg å tre meg på en annen drakt. Og så var jeg jo 36 år.

Avskjeden
Dermed ble hjemmekampen mot Lyon hans aller siste. Æresrunden etterpå ble tatt sammen med Nils Arne Eggen.

- Det må jeg si var en utrolig opplevelse - det var nesten verdt å slutte da alle sto igjen, klappet og tok deg i mot. Nå var jeg heldig at Nils sluttet samtidig - det er ikke sikkert det hadde blitt det samme om jeg bare sluttet. Det er en opplevelse som sitter veldig - også hos andre folk, tror jeg, smiler Bent Skammelsrud.

- Fordelen med å slutte som jeg gjorde, var at mange mente at det kanskje var for tidlig. Ennå får jeg beskjed om at ga meg for tidlig. Det er godt å høre det. Om jeg hadde fortsatt og blitt sittende på benken, kunne jeg ha blitt fortere glemt. Jeg tror folk husker kvelden og omstendighetene. Jeg er kjempetakknemlig for det jeg har fått være med på.