Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 9. juni 2011, 00:16
28 år gammel var Roar Strand på høyden av karrieren. Skuffelsene kom brått.
ZIDANE: Ka faen ska vi med hainn!?
- Hva gjorde dere så gode i toppsesongene på slutten av 90-tallet?
- Det hadde selvfølgelig litt med spillermaterialet å gjøre. Vi hadde en gjeng som hadde vært sammen ei stund, og vi var fortsatt også en del trøndere. Vi hadde vært sammen i par-tre år, og da får man en trygghet: Når jeg spilte høyre indreløper, og fikk ballen fra enten venstresida eller sentralt, så trengte jeg ikke å se på motsatt side. Jeg kunne motta ballen og flikke den videre fordi jeg visste at det ville komme en lagkamerat der. Vi fikk en jævla flyt.
- 99-sesongen ble en desto større nedtur for deg personlig?
- Jeg sleit med akillesene, og ble til slutt operert i den ene. Da jeg skulle begynne å trene igjen, fikk jeg skikkelig betennelse i den. Så jeg måtte inn og opereres på nytt. Da gikk det fort to-tre måneder.
- Fredrik Winsnes og senere Odd Inge Olsen tok over plassen på midtbanen mens du måtte spille høyreback. Senere spilte du også venstreving.
- Jeg var veldig godt fornøyd med bare å få være her og gjort en jobb for laget. Så lenge jeg spiller, har det ikke noe å si hvor treneren vil ha meg hen.
Nesten nedrykk
- Den sportslige nedturen begynte ved årtusenskiftet?
- Stigninga vår stoppet kanskje ikke så mye, men de andre lagene tok oss igjen.
- Men mangelen på generasjonsskifte førte brått til nedrykksstrid i 2005.
- Det var en tøff periode. Det verste var at om vi ikke hadde gjort en god jobb og vunnet plenty av kamper på slutten, hadde vi rykket ned. Alle lagene rundt oss vant nemlig også mange kamper.
- Hvordan var stemninga etter tapet i Molde, som var det niende på elleve seriekamper, da dere lå på kvalikplass, bare poenget fra nedrykk?
- Vi hadde troa på at vi skulle snu det, og jobbet også veldig godt. Men folk begynte å spille med høye skuldre og tanken på at "nå må vi vinne!". Det hjalp å få tankene over til å tenke "prestasjon først, så kommer resultatene etter hvert". Det syns jeg vi klarte veldig bra. Vi var en bra sammensveisa gjeng som jobbet godt.
- Hva tenker du om at gullrekka nesten ble etterfulgt av 1. divisjon?
- Vi hadde marginene i mot oss til å begynne med. Vi spilte bra i vårsesongen, men scoret ikke mål. Det var stang ut i en lang periode i stedet for stang inn.
- 13 bom på 18 straffespark i denne perioden illustrerer godt?
- Ja, vi bommet på alt. Men sånn kunne det faktisk ha vært i flere år før også. Det var ikke alle sesongene vi dominerte. Vi spilte veldig mange jevne kamper, men vi vant. Hadde vi tapt slike, hadde vi ligget på 10. plass. Vi har vært dyktige til å avgjøre jevne kamper. Det er det som har gjort oss så gode egentlig.
- Mange av de 13 gullsesongene var langt mer spennende enn hva mange skal ha det til i ettertid?
- Et av de artigste seriemesterskapene må ha vært da vi kom til i Bergen i 2001, der de skulle ødelegge gullfesten vår. Men vi knuste dem og fikk utdelt medaljene. Det hadde vært artigere å slå dem hjemme, men det var en spesiell opplevelse. Sånn var det også i 2006, da Brann lenge ledet før vi knuste dem på bortebane og egentlig avgjorde gullet med tanke på målforskjellen.
- Det har vært en del artige hendelser. Ikke minst da vi slo Vålerenga på flere scora mål. Vi har vært gode når vi har måttet være gode.
Supermann
- Du vurderte å legge opp allerede etter den sesongen, i 2004?
- Jeg sleit veldig med akillesene, og i mange år fikk jeg det tilbake. Jeg sleit også litt med strekkskader. Det begynte å bli nok i en periode. Men så gikk det seg til. Jeg syntes fotball fortsatt var artig, og jeg ble egentlig bare friskere og friskere.
- De siste sesongene fikk du likevel ikke spille særlig med kamper før om høsten?
- Det skal ikke være sånn at man venter til i august før man begynner å springe. Grunnen til at det har blitt sånn, vet jeg ikke. Det er trenerne som må svare for laguttakene. Men jeg føler jeg har fått spille mye hele veien.
- Du tok én sesong av gangen?
- Det har vært veldig mange ettårskontrakter. Jeg har tatt én sesong av gangen for å se.
- Fikk du sjøl ta avgjørelsene om å forlenge?
Foto: Thomas Karlsen
- Hva motiverte deg til å fortsette?
- Jeg syns rett og slett at fotball er artig. Ingenting er bedre enn å komme ut på Lerkendal når det er fullt stadion! Det er en drømmejobb.
- Pleide du å sette deg personlige mål de siste sesongene?
- Nei, jeg har ikke gjort det. Men de siste to årene har jeg tenkt at jeg skal gjøre mitt beste på treningsfeltet, og så får de bruke meg når de føler de trenger meg. Jeg skal være en støttespiller for alle, og gjøre mitt beste på hver trening og i hver kamp.
- Det har du oppnådd?
- Det syns jeg absolutt. Jeg har fått spille ganske mye.
- Du ble flinkere til å holde kroppen vedlike?
- Jeg syns styrkeøktene er veldig kjedelige, men de er veldig viktige. Du ser på hele laget at det nå er veldig få skader. De siste fire-fem årene har vi jobbet godt med dette.
- Du har dessuten fått en "personlig trener" i samboer Siri Marte Hollekim?
- Jeg fikk en god del tips til å begynne med. Siri Marte var veldig flink til å hjelpe meg med noen ekstra styrkeøkter, og vise hva som er bra. Vi har trent mye sammen. Man må ha noen økter med egentrening. Noen dager orker ikke jeg, og andre dager orker ikke hun. Da gjelder å si fra: "Kom igjen!" Det har fungert bra.
- Hva står igjen som det største Rosenborg-minnet?
- Uff, det er så mange. Fy faen, jeg har vært heldig og privilegert. Det var fantastisk å slå Milan borte i en så viktig kamp. Vi slo dem rett og slett ut, og gikk til kvartfinalen i Champions League. Det tror jeg ikke kommer til å skje igjen, men jeg håper selvfølgelig. Den henger høyt. Det var vel ingen som hadde troa på det? Vi gikk på banen for å vinne selvfølgelig, men innerst inne trodde vi ikke at vi skulle klare det. Jeg trodde det i hvert fall ikke den gangen. Selvfølgelig må du gå på banen og tro det, du prøver jo. Vi trodde på en artig og fin opplevelse, og så gikk vi og slo dem. Det er helt…
- Med ni trøndere på banen.
- Enda artigere! Det har også vært mange fine opplevelser på Lerkendal. Å slå Real Madrid og knuse Olympiakos; det er mange store lag.