Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 25. september 2009, 08:11
1998 var den store sesongen til Roar Strand. Høydepunktet kom 26. september da han senket tidligere lagkamerater i Molde og sikret seriemesterskapet.
Lørdagskampen på nyåpnede Røkkeløkka kom halvveis ut i ei uke, som begynte med den høydramatiske semifinalen i Bergen, der Bent Skammelsrud ble helten med sitt herlige frispark med yttersida av foten, og som sluttet med at samme Skammelsrud misset på sitt andre straffespark i den glimrende 1-1-kampen mot Juventus på Lerkendal.
Ubeseirede Molde hadde ledet serien stort sett hele sesongen, og det første tapet kom først uka før seriefinalen. Kjell Inge Røkke hadde spandert reise for 900 romsdalinger i 19 busser til Bislett, og Molde så lenge ut til å få ett poeng. Men oppildnet av frelseren Drillo slo Vålerenga tilbake med Bjørn Viljugrein-straffe i det 87. minutt. Rørosing og tidligere RBK-junior Jon Eirik Ødegaard økte deretter til 3-1.
Rosenborg møtte samme dag Kongsvinger på Lerkendal. Ti dager tidligere hadde RBK vunnet hele 8-2 i en utsatt kamp på Gjemselund, men denne kvelden nøyde Rosenborg med 4-0-seier over hedmarkingene, som kjempet mot nettopp Vålerenga for å unngå nedrykk. Mini noterte seg ikke på scoringslista, men var desto mer fornøyd med resultatet fra Oslo, som førte RBK opp i serieledelse med to poeng foran Molde. Jakobsen «takket for følget», og fikk romsdalske drapstrusler i retur.
- Det er tydelig at mine uttalelser har vært vonde å fordøye, og satt sinnene i Molde i kok, men jeg lar meg slett ikke skremme av de halvfete, øldrikkende, såkalte supporterne som utbasunerer sine meninger. Hvorfor skal jeg det? svarte Mini.
Måljeger og landslagsspiller
Venstrevingen som vanlig var størst i kjeften, men det var Roar Strand som kom i fokus da serien ble avgjort. Kampen mot Molde var kronen på verket i en sesong der han imponerte både for klubb og fedreland.
Strand hadde debutert på landslaget som innbytter allerede i VM-oppkjøringskampen mot Sverige i juni 1994, og fikk være med i troppen til USA. Han kom likevel aldri nærmere spilletid enn at han ble satt til å varme opp mot Irland. Deretter hørte ikke Strand noe mer fra Drillo på hele fire år.
TV-seerne kåret Strand til banens beste
i 5-2-seieren over Mexico i VM-oppkjøringa.
En stor sesong var i emning også med flagget på brystet. Den tidligere feierlærlingen etablerte seg på landslaget, og var trolig den eneste av de 704 VM-spillerne som var som amatør å regne på grunn av halvtidsstillinga som vekter i sikkerhetsfirmaet Syncron. Han startet kampene mot Skottland og Brasil i gruppespillet, men på grunn av et taktisk bytte med Erik Mykland spilte han bare første omgang mot brassene. Han gjorde seg likevel bemerket.
«Roar var sterkt delaktig. Han var den som utfordret og fikk brasilianerne til å rygge i 1. omgang. Vant dueller og satte fart,» oppsummerte VG etter 2-1-seieren.
I åttendedelsfinalen mot Italia ble Myggen foretrukket fra start, men Strand erstattet en skadet Øyvind Leonhardsen allerede etter 13 minutter. Det ble et smertehelvete. Allerede under oppvarminga hadde Strand fått et hardt skudd fra Håvard Flo i bakhodet, og han følte seg snart svimmel og kvalm etter innhoppet i varmen midt på dagen i Marseille. Situasjonen ble ikke bedre av at Francesco Moriero plantet knottene midt i trynet på løpsmaskinen, som ble båret av banen på båre etter 39 minutter. Det ble påvist hjernerystelse, og etterpå kranglet RBK og landslagsledelsen om skaden hadde oppstått i den første eller andre smellen.
Strand var like fullt tilbake da serien fortsatte etter VM-sluttspillet, og var sterkt delaktig i at Rosenborg kjempet om gull i både serie og cup samt avansement fra gruppespillet i Champions League.
Etter salget av Harald Brattbakk til Celtic hadde Eggen-vikar Trond Sollied krevet at midtbanespillerne kommende sesong måtte trå til med ti mål hver. Strand svarte med hele tolv mål på de 23 seriekampene han spilte. Hans tidligere rekord var ni mål for Molde i 1993. Det tolvte og siste seriemålet i 1998 kom på Molde stadion.
Feberheit seriefinale
Rosenborg hadde vært ubeseiret etter det ulykksalige tapet på Åråsen i 2. serierunde året før. Det første tapet i serien på 14 måneder kom bare dager etter at VM-spillerne hadde kommet hjem fra Frankrike. Hjemmemøtet med Molde 1. juli ble en trøndersk nedtur mens romsdalingene bygget videre på sin rekke som endte med 21 kamper uten tap.
Nå var det altså tid for revansje.
Det var bare på hengende håret at Strand kunne spille den TV2-sendte seriefinalen. På grunn av feber ga han seg allerede under oppvarminga på treninga dagen før, og det var først i timene før kamp at han ble friskmeldt. Da hadde han og André Bergdølmo med damer faktisk tilbrakt kvelden og natta på besøk hos Dennis Schiller; kona til Strand var venninne med samboeren til Molde-backen.
Minst 2500 Rosenborg-patrioter fra Trøndelag og Nordmøre tok turen. Nøyaktig antall er vanskelig å slå fast rett og slett fordi svært mange kjøpte billett til andre felt enn bak det østre målet. 13 308 tilskuere totalt gjorde uansett at stadion var smekkfullt.
Det ble en fartsfylt og spennende 1. omgang, der begge lag hadde store sjanser. Sigurd Rushfeldt med 27 seriemål var derimot bleik, og det var Strand og indreløperkollega Runar Berg som måtte ta ansvar. Begge prøvde å skru ballen inn i lengste kryss før lillebror Berg klinket et langskudd i tverrliggeren på volley fra 30 meter!
Like etter pause burde Mini ha stoppet pipekonserten for en stakket stund, da Molde-innbytter Petter Christian Singsaas nærmest i duell med egen keeper klarerte en ball rett i panna på ham. Den plutselige headinga mot tomt mål strøk utenfor lengste stolpe.
I stedet ble altså Roar Strand helten etter 67 minutter. Han ble stående alene på femmeteren og heade i mål et innlegg fra den andre overnattingsgjesten, Bergdølmo.
Strand stuper inn 0-1 forbi Morten Bakke.
- Molde-spillerne trodde vel at jeg er ubrukelig på hodet og lot meg gå, smilte Strand.
- Jeg har slitt med en begynnende influensa og var tung i kroppen til å begynne med. Men i andre omgang gikk det bedre for både meg og laget. Da hadde vi ganske god kontroll, oppsummerte han.
Like før slutt fastsatte innbytter Totto Dahlum sluttresultatet til 0-2 da han ble spilt fri av Børge Hernes og deretter fintet seg forbi Molde-keeper Morten Bakke.
«Den perfekte Rosenborg-spiller»
VG kåret 0-2-seieren til «tiårets beste norske fotballkamp», og kommentator Truls Dæhli fulgte opp: «I sum er det en idrettsbragd av sjeldent kaliber, og i rekken av enkeltvise glansnummer var kampen i går kveld en av de beste. For Rosenborg ble presset til det ytterste av et meget godt Molde-lag, jeg har aldri sett en norsk eliteseriekamp med tilsvarende tempo, og det setter Rosenborgs prestasjon i perspektiv.»
Strand ble kåret til banens beste både av VG og Adresseavisen. I sistnevnte avis skreiv Kjetil Kroksæter følgende:
«Roar Strand er en gjennomsnittsmann helt til han knytter på seg fotballstøvlene. Roar har alt en Rosenborg-spiller skal ha. Han har lokal tilknytning, han har lang erfaring, han jobber steinhardt, han er en dyktig målscorer, og han er den som mer enn noen andre setter standard for de andre på trening og i kamp. Kort og godt: Roar er den perfekte Rosenborg-spiller.»
Hernes jubler for målscoreren, mens Berg Hestad står igjen som et spørsmålstegn.
Molde kjempet med Rosenborg om seriegull også i 1995 og delvis i 2002, men nærmere et seriemesterskap hadde de ikke vært siden 1987, da Moss og trener Nils Arne Eggen vant 0-2 i seriefinalen på gamle Molde stadion. Skuffelsen var igjen stor mens jubelen var desto større blant de tilreisende trønderne både ute på banen og på tribunen.
- Det var vanvittig artig å score, springe bort til RBK-supporterne i svingen og bare kauke. Men det var nok mer synging i garderoben da vi vant de første seriemesterskapene. Vi er jo blitt ganske vant til dette, sa Strand, som fikk støtte av Mini, som hadde blitt byttet ut på stillinga 0-0:
- I 1988 var det «ut på bankett, spis og vær glad». Nå får jeg bare med meg unggutta på byen. Det er ikke lett å være sosialminister i et lag som bare vinner.
I den andre garderoben var stemninga noe dystrere:
Strand jubler sammen med
trønderhordene bak målet.
Kjell Magne Bondevik var sykmeldt på grunn av «depressiv reaksjon som følge av overbelastning», og humøret ble ikke bedre der han satt i TV-stolen.
- Jeg legger ikke skjul på at jeg er skuffet, men det er bare å ta av seg hatten for det Rosenborg gjør. De har en egen evne til å avgjøre slike kamper, og er Norges beste lag, sa statsministeren.
Familien stoppet utenlandskarrieren
Egentlig skulle Roar Strand aldri ha vært i Rosenborg da seriefinalen ble spilt. Etter det gode VM-sluttspillet i Frankrike hadde nemlig Nottingham Forest lagt inn bud på ti millioner kroner. Personlig ble midtbanespilleren tilbudt en lukrativ femårskontrakt med den daværende Premier League-klubben. RBK syntes budet var for lavt, men Strand var sikker på at partene ville ha blitt enige om han sjøl hadde ønsket en overgang.
- Jeg vet at de var villige til å heve budet til 20 millioner. Etter sesongen hadde det garantert blitt noe, for de var villige til å vente. Og den personlige avtalen var så godt som klar, konstaterte Roar Strand.
Det hele endte derimot med at han i samråd med familien valgte å bli boende på Melhus. Datteren Nina (2) sleit med dårlig immunforsvar og hadde vært mye syk.
- Vi er avhengige av å ha familie og venner rundt oss hele tiden slik hun har hatt det, spesielt jeg. En periode ble hun konstant syk når Roar var ute og reiste. Det gjorde at jeg fikk meg en smell også, fortalte kona Hege og la til:
- Men jeg er ikke helt negativ hvis Roar får muligheten i utlandet igjen.
Et nytt, like konkret tilbud fra utlandet kom aldri. I stedet lokket Rosenborg med høyere lønn.
- Vi vil prøve å overtale Roar til å glemme utlandet og bli i Rosenborg ut karrieren, sa Rune Bratseth.
Strand skreiv under den nye kontrakten, sa opp vekterjobben og ble fotballspiller på fulltid. RBK ble til slutt overlegen seriemester med ni poeng ned til Molde, som raknet med nye tap for Strømsgodset og Viking. Resten er Strand-saga i form av over 600 Rosenborg-kamper og 42 landskamper.
PS! Seriefinalen preget altså VG-forsida, men i sportsseksjonen var det først viet dobbeltsider til både Ole Klemetsen, som ble knocket av Peter Oboh, og Steffen Iversen, som scoret for Tottenham mot Leeds etter ni måneder ute med skade.
Kilder:
Dagbladet, 26.09.98 og 27.09.98
Aftenposten, 27.09.98
Verdens Gang, 16.06.98, 24.06.98, 18.09.98 og 27.09.98
«Roar Strand», Tor Kise Karlsen, 2007