Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 2. februar 2006, 15:59
Alejandro Lago og Sebastián Eguren fikk bare et halvt år på seg før RBK stemplet duoen som bomkjøp. Hvorfor er utålmodigheten så stor med utlendingene på Lerkendal?
I TIDSKLEMMA: Lago og Eguren fikk ikke tida de fortjente.
Foto: Thomas Myren
Lago og Eguren til Brann (31.01.06)
Nye spillere i RBK trenger vanligvis god tid på å bli kjent med spillemønster og sine individuelle roller i laget. Ta Jan Gunnar Solli som et eksempel. Han var bare innbytter det første året, men sakte, men sikkert spilte han seg inn på førstelaget. Skikkelig etablert var han først våren 2005. Øyvind Storflor er ikke et like godt eksempel, men også han brukte en hel sesong på å sikre seg fast plass.
De fikk med andre ord tid og rom til å prøve og feile. Ingen forventet at de skulle slå til umiddelbart, og dermed slapp de også å føle prestasjonspress. Kort og godt en drøm for nykommere på Lerkendal.
Lago og Eguren kom til et helt ukjent kultur og levestil samtidig som de hadde med problemer med å gjøre seg forstått. Om det er noen som burde ha fått god tid til innkjøring, så er det dem.
Likevel velger RBK nå å gjøre opp status etter bare et halvår. Det er urettferdig overfor spillerne, som tilsynelatende blir mye strengere bedømt enn sine norske lagkamerater.
«Sett i ettertid var det ikke optimalt å gå til Rosenborg. Ingen fra utenfor Skandinavia har noen gang lyktes der, og da kan du spørre om det har med spillere eller klubb å gjøre,» sier agent Terje Liverød til Bergens Tidende.
Det kan man sagtens spørre seg om! Legger RBK forholdene godt nok til rette for spillere fra den sørlige halvkule? Klubber som Sogndal og Tromsø har i årevis lyktes med afrikanske spillere, men i trivelige Trondheim er det tydeligvis problematisk.
Avstanden hjemmefra forverrer som kjent ofte problemer, og det har sjølsagt en viktig faktor også tilfellet Rosenborg. Går det sportslig sett dårlig med mye benkesliting, er det vanskelig for de nye spillerne å holde humøret oppe. Likevel kan løsninga umulig være å gi opp hver eneste gang slik som med Robert Boateng, MacBeth Sibaya, Lago og Eguren!
I både idrett og privatliv må man ofte komme seg over mer eller mindre bokstavlige kneiker. Når skal RBK gi sine gjestearbeidere tid nok til å forsere disse motbakkene?
PS! Jeg har ikke noe grunnlag til å påstå at uruguayanerne ville ha blitt faste førstelagsspillere om de hadde fått seks eller tolv måneder ekstra, men sjansen for det hadde uansett vært mye større!