Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 23. desember 2005, 13:08
Egentlig skulle ikke Bjørn Hansen ha vært avisstoff i år, men den tro Rosenborg-tjeneren tok i høst i et siste tak for klubben sin. Nå lar 67-åringen yngre krefter ta over.
SNUDDE SKEPSISEN: Per-Mathias Høgmo og Bjørn Hansen i sin første hjemmekamp i august. Det ble 7-1-seier mot Ranheim, og etter en treg start gikk det bedre.
Foto: Thomas Myren
- Med sitt verdigrunnlag, sine holdninger, sin tunge faglige ballast og sine mange erfaringer fra norsk toppfotball har han vært en meget dyktig fotballfaglig og pedagogisk formidler til mange unge talenter i norsk fotball, skryter utviklingssjef Andreas Morisbak i Norges Fotballforbund.
Én fot i begge leire
I en tid da det for mange utenforstående så ut til å være en liten maktkamp mellom Nils Arne Eggen og Egil "Drillo" Olsen i toppen av norsk fotball, fungerte Bjørn Hansen som diplomat. Fra og med høsten 1994 var trondhjemmeren assistenttrener både i RBK og på A-landslaget.
- Da vi på A-landslaget kvalifiserte oss for VM i 98, var jeg assistenttrener for Egil Olsen. Det syntes jeg var stort. Vi slo Brasil to ganger. Først slo vi dem i 97 i en privatkamp, og så tok vi dem i en helt avgjørende kamp i puljespillet. Det var et høydepunkt i landslagssammenheng, forteller Hansen til NRK Trøndelag.
For mange er trenerveteranen først og fremst knyttet til RBK, men han har arbeidet like mye "i kulissene" i NFF. Hans siste bidrag som landslagstrener var i 2002 da han ledet G19-landslaget i EM-sluttspillet på hjemmebane i Norge.
| Bjørn Hansen | |
|
Spilleren Hansen
Bjørn Hansen er en av få Rosenborg-veteraner som sjøl aldri spilte fotball i klubben. Han hørte nemlig til naborivalen Kvik, og spilte mot RBK på 60-tallet.
- Det var artig å kvalifisere seg med moderklubben Kvik, da vi rykket opp i den nest høyeste divisjonen i Norge og holdte oss der i et par år. Jeg spilte også på Trondheim bylag, som stort sett bestod av Rosenborg-spillere og et par utenfra. Jeg tror faktisk jeg var på høyde med mange av spillerne fra RBK, men det begynner å bli ei stund siden, smiler han.
Hansen fikk også med seg to kamper i hovedserien for Sandefjord Ballklubb i 1965.
- Det å få spille i datidens Tippeliga med Sandefjord er nok høydepunktet i karrieren min. Jeg fikk spille sammen med Thorbjørn Svenssen. Han har 104 landskamper, og er den største spilleren Norge har fostret - i alle fall målt etter antall landskamper. Han var faktisk 43 år gammel da jeg spilte sammen med ham i 1965. Han var godt voksen, mens jeg var noe yngre.
Nedtur som hovedtrener
Sandefjord rykket ned den sesongen, og først nå er de tilbake i toppen av norsk fotball igjen. Bjørn Hansen tok også et lengre avbrekk fra toppfotballen, men etter å ha trent lag som Stjørdals-Blink og Strindheim var han i 1984 tilbake i rampelyset som hovedtrener på Lerkendal.
Debutsesongen endte med 6. plass i serien og kvartfinale i cupen, noe som var helt greit i disse magre RBK-årene. 1985 ble derimot det store comebacket til Rosenborg med heftig gullfeiring etter den dramatiske seriefinalen mot Lillestrøm på et smekkfullt Lerkendal.
Men akkurat det fikk Bjørn Hansen bare med seg som tilskuer. Han valgte å si opp jobben som hovedtrener 21. august, til tross for at RBK lå på sølvplass og knivet med LSK.
- Jeg så stor kapasitet i laget, men jeg syntes ikke jeg fikk med meg alle spillerne. Skulle vi ha noen mulighet til å vinne seriemesterskapet, var det viktig at samtlige spillere tok ansvar. Det var mange spillere som tok ansvar, men det var noen som hang etter, forklarer Hansen.
- Det er det tyngste jeg har vært med på innen idretten. Jeg angrer ikke på det jeg tok initiativ til den gangen, men det var litt trasig i etterkant. Det var tøft, men det gikk over.
RBK-direktør Arne Dokken fungerte som trenervikar resten av høstsesongen, og fikk dermed æren for det etterlengtede seriegullet.
- Jeg kan heller ikke i dag se annet enn at det var et riktig valg av meg. Jeg ville ikke være med på det der lenger. Det meste var OK også den gangen, men det var disse små marginene som måtte til for å vinne serien. Tilfeldighetene gjorde at det var akkurat i den siste kampen at det hele ble avgjort, da Trond Sollied headet inn den avgjørende scoringa mot Lillestrøm.
- Jeg skal ikke kalle det en personlig triumf, men følte at jeg hadde gjort rett. Vi ble seriemestere. Det er mulig vi hadde blitt det også uten at jeg hadde tatt det grepet, men jeg tror fortsatt det jeg gjorde var det lille som skulle til for at spillerne tok det grepet som måtte til, slår Bjørn Hansen fast.
Opptur som hjelpetrener
Etter den triste avskjeden ble det noen år uten arbeid for RBK, men Nils Arne Eggen hentet ham tilbake foran 1988-sesongen, som ble begynnelsen på gullalderen.
ELEV OG LÆRER: Innbytter Storflor får instrukser fra Hansen.
Foto: Thomas Myren
Med unntak for en pause i 90 og 91, var Hansen og Eggen fast trenerduo på Lerkendal fram til og med 96. De to utfylte hverandre perfekt. Hissige Eggen tok seg av angrepsspillet og kjeftinga, mens rolige og avbalanserte Hansen brukte tid på å bygge opp et vaklende forsvar.
Det absolutte høydepunktet kom i den siste kampen til parhestene 4. desember 1996: AC Milan - Rosenborg 1-2.
- Nei, jeg kommer ikke utenom kampen på "San Silo". Stadion heter visst San Siro offisielt, men det luktet silo. Vi slo AC Milan i deres egen hule. Milan hadde toppspillere fra hele verden, mens vi kom med ni trøndere på laget. Det var ikke så verst, nei.
Deretter konsentrerte Bjørn Hansen seg om A-landslaget i to år. Etter å ha takket av sammen med Drillo etter VM-sluttspillet sommeren 1998, tok han over som U21-landslagssjef. Han kombinerte jobben med en stilling som spillerutvikler i RBK.
Verdikommisjonen
Bjørn Hansen var samtidig aktiv på områder som strekker seg langt utover 105 x 70 meter gressplen. I perioden 1998-2001 satt han i den regjeringsoppnevnte Verdikommisjonen, som skulle "bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering, for å styrke positive fellesskapsverdier i samfunnet".
- Jeg personlig lærte veldig mye. Jeg trodde jeg visste hva verdier var for noe, men verdier er ikke alt som er bra for meg. Verdi-begrepet går mye lengre. Alle forhold som har betydning for at vi skal ha et godt mellom-mennskelig fellesskap er verdier. Verdiene er så forskjellige fra menneske til menneske.
- Idretten har gått foran. Allerede i 98 satte idretten navn på de verdiene som skal prege idretten: Helse, fellesskap og ærlighet. Verdi-begrepet har etter hvert blitt veldig viktig for meg. Jeg sier ikke at jeg er flink på dette, men jeg er bevisst på det.
Pensjonisttilværelsen
Høsten 2003 bestemte Bjørn Hansen seg for å trappe ned. Allerede i 1997 hadde han blitt operert etter et hjerteinfarkt, og lillejulaften 2002 fikk han diagnosen kreft. Han kjempet seg gjennom begge sykdommene, men følte altså at tida var inne for å si stopp.
Derfor var det overraskende at han allerede ett år senere sa ja til å bli medkonsulent sammen med Eggen under ledelse av Per Joar Hansen og Rune Skarsfjord. Eggen trakk seg tidlig vekk, men Bjørn fungerte som spillerutvikler gjennom hele vårsesongen 2005 inntil han i august ble forfremmet til assistenttrener under Per-Mathias Høgmo.
Etter en treg start fikk det nykomponerte trenerparet etter hvert RBK-skuta på rett kjøl igjen, og velvitende om at RBK nå er kvalifisert for 3. runde i UEFA-cupen takker Bjørn Hansen nå altså av.
- Jeg har jobbet 14 år i Fotballforbundet, 22 år i Rosenborg og 27 år i skoleverket. Det blir 63 år om jeg summerer, så jeg håper folk forstår at det har vært en del overlappinger underveis. Det å jobbe både i skoleverket og på toppnivå innen fotballen - enten i NFF eller i Rosenborg, ja faktisk i alle tre i perioder - var ikke bra for noen. Sjøl om det var kjempegode kollegaer på skolen som hjalp til, samtidig som både Rosenborg og NFF var forståelsesfulle, tæret det litt på kreftene. Det var i 93 at jeg sluttet for godt i skoleverket, og det angrer jeg ikke på.
- Likevel må jeg understreke at jeg hadde ei fantastisk tid innen skoleverket, spesielt på Sverresborg ungdomsskole der jeg jobbet som rådgiver, samt på Idrettshøgskolen og i administrasjonen i Trondheim kommune. Det var ei fantastisk tid, men jeg fant ut at det var idretten jeg ville holde på med. Det var den samme ungdommen på fotballbanen og på skolebenken, så overgangen var ikke så stor.
Så for tida vise om overgangen fra innbytterbenken på Lerkendal til fulltidspensjonist hjemme på Flatåsen blir større.
- Jeg har ikke tenkt å legge meg på sofaen. Jeg skal være opptatt av idrett og en del andre ting. Jeg har stor familie med sju barnebarn, som jeg håper krever sitt etter hvert, avslutter Bjørn Hansen.
Tusen takk for alt arbeidet du har lagt ned, Bjørn!