Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 15. november 2025, 18:40
Gjennombruddet til Erling Næss kom likevel som Nidelv-spiller.
I KJELLERSTUA: Erling Næss har eget eksemplar av det legendariske bildet av drømmemålet til Arne Hanssen i cupfinalen mot Fredrikstad i 1971.
Foto: Thomas Myren
- Flere av Nidelv-spillerne, som noe senere dominerte juniorfotballen i Norge, gikk på Berg skole. Der gikk også jeg. «Storongan» så at jeg utmerket meg og ordnet med et tilbud. Jeg skulle få en stor bunke med Donald-blader om jeg meldte meg ut av Strinda IL og inn i Nidelv. Først da jeg startet på Strinda realskole og gymnas, meldte jeg overgang, forteller Næss.
- Det morsomme med «overgangssummen» var at bunken med Donald-blader inneholdt verdens aller første Donald-blad. Jeg har det ennå. En Adressa-journalist ville skrive om det for noen år siden. Han hadde med seg en «forståsegpåer», som konstaterte at bladet er det aller første og at andre førsteutgaver var solgt på auksjon for 30-40.000 kroner!
- Det var med andre ord en solid signeringsbonus?
- Ja, første «sign-on-fee» i Norge, tenker jeg! Jeg er i grunnen veldig glad for at jeg spilte småguttefotball på Strinda IL. Medspillerne mine var fullstendig uinteresserte og helt udugelige. Det gjorde at jeg ikke så noen vits i å sentre til dem. Jeg driblet dermed helt til jeg mistet ballen eller scoret! Derfor ble jeg naturlig nok skikkelig god til å drible.
- Vi var nok det dårligste småguttelaget i hele Trondheim. Derfor vi gledet vi oss veldig til å dra til Hommelvik, de kunne vi kanskje slå. Jeg scoret på straffe i siste minutt, og vi feiret med bruspulver på Rampa, i påvente av toget til Trondheim. Da gikk døra opp, og inn kom de eldre juniorspillerne fra Hommelvik. «Kor e' han som skåra på staffen!?» ropte han største gutten i front. Det ble pekt på meg, og dermed fikk jeg skikkelig juling rett og slett. Den voksne lederen vår hadde for lengst kjørt hjem på motorsykkelen sin. Jeg hater fremdeles Hommelvik.
- Hvor gammel var du da du ble med på A-laget til Nidelv?
- Jeg var vel kanskje 15 da. Vi var Norges beste juniorlag, og det var stort sett juniorspillerne som også spilte på seniorlaget til Nidelv. Vi rykket opp fra 5. til 2. divisjon, altså tilsvarende OBOS-ligaen i dag. Da vi var i 3. divisjon, kom jeg inn. Så det gikk veldig fort fra guttelaget og rett inn på A-laget.
- Forbildet mitt der var Harald Sunde. Han var bare så god. Da vi trente i gymsalen på Nidarvoll skole, sa treneren på juniorlaget til meg: «Følg med på ham!» Det gjorde jeg, og jeg lærte fort å ta etter. Dernest tenkte jeg at jeg var litt høyere, litt sterkere og litt hurtigere enn Harald, så «det må da gå an å bli like god som ham!».
- Harald hadde kanskje den ypperste teknikken i Norge. Det var jo bare å skyte pasninger til Harald, som fikk lagt ballen i ro. Harde pasninger til de andre spratt jo ofte unna. Harald var alltid spillbar, og alltid fikk han tak i ballen når du spilte til ham. Det var vidunderlig! Da jeg scoret mot Brann i Bergen på et langskudd, skrev Bergens Tidende: «Junioren Erling Næss bør bli like god som Harald Sunde.» Da fikk jeg frysninger! For vi målte jo oss opp mot Harald, alle mann.
- Du var likevel Rosenborg-supporter?
- Ja, jeg var helt betatt fra slutten av 50-tallet, da jeg fikk være med min far på «Store stå». Jeg skrøt på skolen, fordi Rosenborg-spillerne løp innom barndomshjemmet mitt på Tyholt og drakk vann av hageslangen vår, før de fortsatte treningsrunden sin opp mot Lohove.
- Jeg dro alene til cupfinalen i 1960. Jeg var 13 år og fikk sove i sovevogn for første gang. Richard Darell, som var den store oppmannen i gamle dager, var barndomsvenn av mora mi. Han skulle ta i mot meg. Mens han ordnet med avreisen for spillerne fra Hotel Viking, kom jeg gående fra togstasjonen like ved. «E' du som er gutten te 'a Gerd? Bli med her! Ta veskene og bær ned i bussen, for vi skal kjør te Ullevaal no snart.» Det var ei lang og bratt steintrapp ned til fortauet og bussen. Midt i trappa glapp jeg taket på kofferten, som spratt opp. Alle cupfinaledraktene flagret ned på fortauet. Det var det flaueste jeg noen gang hadde opplevd! Men spillerne bare lo og hjalp meg med å plukke opp draktene.
- Så kom vi til Ullevaal, og det var smekkfullt. Da sa oppmann Darell, smilende som alltid, til portvakta,: «Han gutungen e' med oss!» Så fikk jeg plass på benken sammen med reservene! Da den berømte «Filmavisen» senere kom på Verdensteateret kino med klipp fra cupfinalen mellom, var jeg filmet i svart duffelcoat og hvitt skjerf idet jeg spretter opp fra benken og kaster mine peanøtter til himmels. Mitt kjære fotballag hadde scoret og tatt ledelsen!
- Det var derfor spesielt for deg å spille for Nidelv mot Rosenborg i 2. divisjon?
- Ja, veldig spesielt! Nå skulle «lille jeg» spille mot de spillerne jeg hadde sett så opp til siden barndommen! Rosenborg var laget mitt, og nå skulle jeg gjøre det jeg kunne for å ødelegge for dem.
- Og vi slo jo Rosenborg «lett» i 1964. Nidelv var veldig nær å rykke opp til eliteserien det året. Men med Kåre Rønnes i spissen klarte Rosenborg å bli cupmestre igjen samme høst. Dermed ble Nidelv satt i skyggen av Rosenborg. Det kunne altså vært Nidelv som hadde bygd flotte tribuner på Tempebanen, kanskje med tilbud om gratis laksefiske før og etter kampene! Hadde det vært en Kåre Rønnes i Nidelv, som hadde samlet troppene i de avgjørende øyeblikkene, år etter år, så kunne det faktisk vært slik. Totalt sett så tror jeg at Kåre Rønnes er Rosenborgs viktigste person gjennom tidene. Nils Arne inklusive.
- Kåre hadde sett at jeg dominerte litt på Nidelv og scoret fine mål. Da vi skulle spille mot Rosenborg på Lerkendal var jeg ikke nervøs, men jeg gledet meg som en unge til julaften. Jeg visste jo at jeg kunne prestere. Da begge lagene sjekket gressmatta før kampen, kom Kåre bort til meg: «Du Erling, ikke vær så jævla god i dag, da!» Jeg minner ham fortsatt på dette «smarte» forsøket på å psyke meg ut. Kåre bommet stygt på den kommentaren. Jeg tok det som et kompliment og skulle jammen vise ham! Jeg ble «BB» i alle avisene.
- Nidelv prøvde å hente Odd Iversen på midten av 60-tallet?
- Tja, flere som havnet i RBK, var innom Tempebanen, men der var det vanskelig å få innpass i kameratgjengen. Odd var jo på reservebenken da RBK vant cupen i 1964, og så sto militæret for tur.
- Nidelv lå som sagt an til å rykke opp, men vi tapte for Steinkjer nedpå Tempebanen. Arne Kotte – suveren, tynn og elegant – scoret på frispark, og Steinkjer rykket opp. Så nære var det kanskje at Nidelv ble «Rosenborg».
- I stedet endte Sunde i RBK i 1967, og du fulgte etter i 1968.
- Jeg sto jo på tribunen hver gang Harald og RBK spilte. Jeg fikk noen forespørsler om å følge Harald, men jeg nølte. Faren min ble ringt opp om å «få gutten over». Jeg husker det avgjørende øyeblikket, da den berømte formannen i Rosenborg, Eilif Pettersen, kom bort til meg på Torvet. Vi pratet ei lang stund. «Harald kom i fjor, og se hvordan det gikk med ham. Nå må du komme over du òg!» Eilif overbeviste meg om at det var ikke var liv laga for Nidelv etter at Harald dro.
- Det var en litt frustrerende overgang. Selv om formann Eilif hadde bedt meg komme, så var det litt skummelt. Det var for øvrig et par andre Nidelv-spillere som også dukket opp til første RBK-trening etter jul, midt i januar 1968. Så kom Kåre Rønnes inn garderobedøra på Lerkendal. Han stoppet ved døra og kikket først på oss Nidelv-spillere. Så løftet han blikket mot RBK-gjengen og sa høyt: «Dæven, gutta, i år får vi jammen bra B-lag!»
- Etter bare ei uke på trening skulle troppen til treningsleir på Mallorca tas ut. Vi var ca. 40 håpefulle spillere på treningene, men kun 18 skulle få være med på treningsleiren. Jeg husker at jeg akkurat var ferdig med å dusje da jeg overhørte oppmann Olav Wang og trener Knut Næss diskutere uttaket i badstuen. Jeg var inne! Etter hvert ble det bare meg og Harald igjen fra Nidelv.
- Allerede den første vinteren ble du skadet i treningskamp mot nettopp Nidelv.
- Å bytte klubb – og lykkes med det, var ikke populært i Trondheim i gamle dager. Både Harald og jeg opplevde dessverre ufine meldinger fra tidligere lagkamerater.
- Noen overgangssum var det ikke, men Rosenborg lovet å spille treningskamp mot Nidelv på Tempebanen som en kompensasjon. Da opplevde jeg at gamleklubben skulle hevne seg. Jeg hadde satt inn 1-0 til Rosenborg, og deretter fikk vi corner. Nidelvs keeper hadde tydeligvis bestemt seg for å ta meg. Ballen var i hvert fall ikke i nærheten av oss da han med full kraft og tyngde kastet seg sprellende over meg. Jeg fikk foten under meg, og jeg brakk ankelen og tre tær samtidig som leddbånd og akillessenen ble avrevet.
- Da jeg ble båret inn i ambulansen, hørte jeg et tilrop fra Nidelvs keeper til Nidelv-fansen bak hans mål, som jeg aldri klarer å glemme: «Æ klart itj å dræp 'n, men æ klart å få 'n ut!» Oppmann Olav Wang, som fulgte meg i sykebilen, var tydelig rystet over hendelsen.
- Siden da, våren 1968, har ankelen plaget meg hver eneste dag og natt. I ettertid er det lett å si at jeg burde sluttet med fotball der og da. Men jeg var så glad i dette fotballivet at jeg aksepterte å bli stablet på beina, via behandlinger og smertestillende medisiner av ulike slag før trening og kamper. Det hadde ikke gått i dag. «Den verste fotballskaden jeg har sett!» sa kirurgen på det daværende Regionsykehuset. For om lag ti år siden var jeg en av de første som fikk innsatt en ny type ankelprotese som heter saltopolaris.
- Det ble først seriedebut i 7-1-seieren over Brann i september.
- Ja, og jeg scoret! Jeg satt først mye i rullestol med gipsen. Etter hvert fikk jeg lov å gå med krykker i tre måneder. Men jeg møtte på trening hver dag! Jeg sto med krykker og slo ballen mot garderobedøra med foten uten gips sånn at alle skulle se at jeg var der! Jeg turte ikke noe annet, for det gikk ikke an å være helt borte i flere måneder.
- Det skjedde mye uforglemmelig i nettopp den kampen. Vår venstreback, agronomen Knut Jenssen, klarerte ved midtstreken ved bare å dra til mot Brann-målet. Så snudde han seg og jogget mot eget mål. Det han ikke fikk med seg, var at ballen havnet i Brann-målet! Det han derimot fikk med seg, var at Odd løp mot ham, tok tak i trøya hans og sa: «Ka e' det du held på med, Knut!? På det laget her e' det æ som skåre målan!» Odd scoret tre, og det endte med at Brann-keeperen til slutt sto i sitt eget mål og applauderte til Odd etter hans flotte scoringer.
- Også må jeg få nevne den fineste opplevelsen av alle: Det var første bortekamp for meg. Alle spillerne sto i resepsjonen på hotellet, for å få nøkkelen til tomannsrommet. Alle hadde jo sin faste romkamerat, jeg hadde ingen. To og to forsvant de opp trappen og inn i heisen. Plutselig kjente jeg en hånd på skuldra: «Har du noen å dele rom med, Erling? Nei? Vil du dele rom med meg da?» Det var kaptein Kåre Rønnes – selvsagt. Deretter delte Kåre og jeg rom i sju år før han la opp, som den mestspillende noensinne. Vi ble – og fortsatt er – bestevenner.
- 1969 ble din første hele sesong. Hvordan var det å få George Curtis om ny trener?
- Det var helt fantastisk! George var et fotballgeni og en enestående hyggelig mann. Han kom med blanke ark, og visste ikke at jeg var forholdvis nykommer og at jeg nylig hadde brukket ankelen. Jeg husker spesielt da han kom bort til meg midt i treningsøkten og sa på sin lune engelsk: «Ørling, you have a delicate left foot». Jeg er sikker på jeg lærte like mye på ei uke av ham, som jeg hadde gjort fra alle trenerne jeg hadde hatt til da! All trening var så systematisk gjennomtenkt og pedagogisk at jeg hadde aha-opplevelser flere ganger i uka.
- Han innførte "flat firer" i forsvarsrekken, noe som var en forballfaglig revolusjon. Det er artig å tenke på at Nils Arne, som da spilte både sideback og midtstopper, nektet å være med på det Curtis instruerte. Nils gikk rett og slett av treningsfeltet, før han etter en stund kom smilende tilbake og aksepterte alt!
- George lærte oss mellomromsdekking: «Hold him! Hold him!» i stedet for å gå inn med full fart og takle, som alle praktiserte fram til da. Det betydde at du skulle trekke deg sakte, helt til du hadde motstanderen i fella. Da smeller du til. Han revolusjonerte ikke bare Rosenborg, men hele norsk fotball.
- Det var drømmen å vinne sammen med Kåre, som da hadde blitt relativt gammel! Vi spilte også e-cup mot Southampton og var nær på å slå dem ut. Jeg deltok for noen år siden i en radiodiskusjon om RBK sammen med Nils, som sa at 1969-laget var det beste Rosenborg-laget gjennom tidene!
- Året etter dro dessverre Odd og Harald til belgisk 2. divisjon. Fikk vi frispark utenfor 16-meteren, sto Odd bare med hoftefeste og ventet til muren var ferdigstilt. Da valgte han bare ganske enkelt å skyte med den foten som var gunstigst i forhold til muren. Pang, så satt den!
- Ble også resten på laget litt stjerner sjøl om Iversen og Sunde fikk mest oppmerksomhet?
- Da vi tok «The double» i 1971, så var det ingen klubb i Norge som hadde gjort det før. Så da vi kom hjem etter å ha slått Fredrikstad i cupen var vi naturlig nok litt «konger».
- Hjemkomsten ble samtidig et av de sureste minnene jeg har. Vi hadde det festlig på Fornebu først, og gledet oss voldsomt til å komme hjem til en kokende by. Jeg tenkte tilbake til da jeg i 1960 var som «maskot» på Torvet. Men Eldar Hansen hadde bygd seg hus oppå Byåsen, og noen fant på at jeg absolutt skulle inn i en taxi som skulle kjøre direkte opp dit! Hvordan kunne jeg gå med på det!?
- Da vi kom opp dit, ble vi sittende på noen benker med en øl. Huset var knapt innflyttet. Feiringen vår ble fullendt med at Rolf Wesenlund kom og tok litt av «Bør Børson», som han fremførte nedpå teatret. Faen! Jeg angrer ennå!
- Du jobbet som lærer og fikk ikke være med til Skottland og spille europacup mot Hibernian i 1974?
- Det ble nesten sånn at jeg sa opp! Jeg jobbet på økonomisk gymnas, og det var noen viktige prøver, som helst burde gjennomføres av meg. Jeg kjente på et press fra rektor. Men samtidig følte jeg at jeg sviktet laget. Det var ikke enkelt.
- Men jeg hadde en vond ankel da, som antagelig ikke tålte en tøff e-cupkamp mot en veldig villstyrende motstander. Sjøl om jeg hadde lyst til å revansjere meg mot den ene midtbanespilleren, som hadde sparket meg ned bakfra på Lerkendal!
- Det var etter hvert ganske typisk at du trengte pause midt i sesongen på grunn av foten?
- Ja, oppmann og laguttaksjef Olav Wang nektet meg derfor å være med på landslaget, for jeg spilte meg inn der. Jeg husket at jeg i en kamp på Lerkendal mot Skeid, fintet den faste midtbanespilleren på landslaget, Trygve Bornø, «langt ut på løpebanen». Deretter ble jeg tatt ut på A-landslaget mot Tsjekkoslovakia.
- Men jeg hadde jeg vondt i foten igjen – selv om Rosenborg hadde ordnet med en spesialsydd og polstret venstre fotballstøvel, som gikk langt oppover skarpleggen. Olav Wang sa: «Erling, det er kamp igjen på søndagen. Du kan ikke dra og spille landskamp, for da kan du ikke være med om søndagen.» Jeg husker at jeg gikk ned på plena i hagen vår og prøvde ankelen med nyskoen: «Må jeg virkelig gjøre som Olav sier?» For det var jo på den samme plena jeg som guttunge lekte at jeg spilte på landslaget sammen Per Bredesen.
Foto: Tradfilm
- Etter tre-fire lignende skadeforfall til landslaget, kom Harald og Odd hjem fra landskamp og fortalte meg at jeg antakelig ikke kom til å bli uttatt mer. «De tror ikke du har interesse i å være med», hadde de hørt fra landslagsledelsen. Bohemen liksom! Nei, det var slett ikke tilfelle, for jeg hadde så lyst!
- Jeg spilte én U-kamp i Danmark og én A-landskamp mot «Presselaget». Men også da måtte jeg hinke av før slutt. Så jeg har nok mistet veldig mye på grunn av taklingen fra Nidelv på Tempebanen.
- Du avsluttet spillerkarrieren i 2. divisjon i 1978.
- Jeg var kaptein på den tiden, og jeg mener nedrykket kom av at mange fra «The Double»-laget la opp én etter én. Jeg varslet også etter sesongen at det var slutt. Foten min var kaputt. Nils Arne ville allikevel ha et møte med meg sammen med styremedlem, kasserer og tidligere back, Tor Haugan. Der insisterte Nils Arne på at jeg kunne ikke gi meg nå!
- Da jeg viste til at jeg knapt nok klarte å løpe lenger, sa han ganske enkelt at jeg måtte kunne klare å spille i venstrebackposisjon. For da slapp jeg å løpe mye og takle hardt på midtbanen, slik min spillestil var. «Du må være med. Basta!» Senere i bøkene sine kom han inn på denne «redningsaksjonen». Jeg er stolt og glad for den betydningen jeg fikk.
- Hvordan var det å avslutte med å gjenreise RBK?
- Jeg følte at jeg hadde vært med på en stor og helt avgjørende prestasjon for Rosenborg Ballklub. Det var en bragd. Gode spillere, gode ledere, et godt miljø, kameratskap, glede og «stå på»-vilje gjorde at Rosenborg ikke havnet der klubber som Nidelv, Freidig, Brage, Kvik, Falken og Steinkjer befinner seg i dag. Men akkurat for meg ble prisen høy.
- Når og hvordan oppsto Rosenborg-kanalen?
- Det var litt tilfeldig. Jeg har jo hatt alle tillitsverv i RBK, og i 1991 ble jeg valgt som leder av kontrollkomiteen. Jeg måtte sette meg godt inn i alle dokumenter angående klubben, og jeg fant da at formann Eldar Hansen hadde søkt om og fått TV-konsesjon. «Hæ!? Har vi en konsesjon som ikke blir brukt?» Jeg ringte Eldar, som svarte: «Har vi fått konsesjon!? Ja, jeg var i Tønsberg en tur, hvor nemnda for lokal-TV-konsesjoner holder til, så jeg var innom og leverte en søknad.» Sånn var Eldar, oftest ett skritt foran!
- «Jeg kan godt tenke meg å bidra», sa jeg og sendte ham en skriftlig søknad. Siden møttes vi ofte hjemme hos meg på Tyholt og hos Eldar på Singsaker. Med min utdanning med mastergrad i markedsføring og forbrukerspørsmål hadde jeg fort planene klare for markedsføring av Rosenborg på lokal-TV.
- Raskt kom vi fram til at vi måtte ha en sending før kampen, for å løfte fram begivenheten på Lerkendal. Det ble til «Før kampen» med «Hjemme hos» en spiller og «På benken» med en tidligere spiller, som det skulles «tørkes støv av». Nils Arne var med med prat, spøk, diktlesning og så videre!
- «Etter kampen» med Nils Arne og spillere måtte også slå jo an! Etter kampene satt jeg i den gamle filmbua på «Store stå» og plukket ut høydepunkter. Jeg fant på «Kampens øyeblikk», som ofte ble en «het potet» for Nils Arne under direktesendingene fra Mediahuset på Rosten litt senere på kvelden.
- Rosenborg-kanalen ble det mest sette programmet i Trondheim og omegn i nesten ti år. Ifølge seerundersøkelser som Nordfakta foretok, hadde vi ti prosent større oppslutning enn gode gamle «Dagsrevyen». At dette var en suksess uten like – med Nils Arne som rosinen i pølsa – gjenspeiles jo i dagens fotballprogrammer, der konseptene fra Rosenborg-kanalen er lett gjenkjennelige. Til og med navnene på programmene er identiske.
- Jeg dro også rundt og fikk tegnet reklamekontrakter. Jeg fikk etter hvert med de største bedriftene i byen. Én fra hver bransje var tanken. Da turte ikke den første som jeg henvendte meg til å si nei. Slik fikk vi dekket produksjonskostnadene.
- Hva fokuserte du på i sendingene?
- Hygge og moro og det å få fram det typisk rosenborgske, som jeg jo var oppvokst med. Artig og angrepsvillig – «spill til nærmeste mann». Så langt som mulig fra datidens NRK og en oppramsende Arne Scheie med andre ord!
- Også hadde jeg jo trygghet og styrke i å kunne alt om Rosenborg og nesten alt om de lagene som kom til Lerkendal. Jeg hadde den samme fotballaktive og fotballfaglige utdannelsen som Nils Arne hadde. Det har dessverre ikke alle «fotballekspertene» på TV i dag.
- Har du noe favorittminne fra Rosenborg-kanalen?
- Det er mange! Et favorittminne kan være «Etter kampen» mot Brann, som da nettopp hadde slått Rosenborg. Nils ankom studio litt seint. Jeg sa til kameramannen: «Sett i gang og film!» Jeg og spillerne hadde planlagt å synge Brann-sangen da Nils kom. Da ble han så paff og irritert at han snudde og gikk ut igjen. Etter den vanlige «Nils Arne-pausen» kom han inn igjen, mens kameraet fortsatt gikk. Jeg snudde meg mot ham og sa blidt: «Neimen Nils, er du der igjen da?» Da svarte han spontant: «Æ skull bare ut og piss!»
- En annen gang kranglet vi om offside. «Vi spoler én gang til», sa jeg. Det var klart at jeg hadde rett. Da reiste Nils seg og sa: «Kjøss mæ!», før han forsvant ut. Spillerne satt og kikket ned. «Ser deg i «Før kampen» på fredagen, Nils!?» ropte jeg etter ham.
- En del har hengt seg opp i at du spiste mange sjokoladebananer hjemme hos Karl-Oskar Fjørtoft.
- Ja, kan du skjønne det!? Er det egentlig så morsomt da? At jeg er veldig glad i sjokoladebananer er imidlertid helt korrekt. Jeg og mine to brødre fikk jeg ei krone hver av mora vår på en nyttårsaften. Vi gikk sporenstreks til godteributikken midt i Tyholtveien for å handle. Brødrene mine kjøpte to esker PP-pastiller, mens jeg kjøpte hele ti sjokoladebananer for ei krone!
- Hva tenkte du da fikk henvendelse fra Sven Arild Storberget, som ville lage dokumentarfilm om deg og Rosenborg-kanalen i 2017?
- Jeg ble selvsagt smigret da han tok kontakt per telefon fra Oslo, og jeg ville gjerne snakke med ham. Han hadde jo vært med på å lage dokumentaren om Roar Strand, og den ble veldig fin. Da han dagen etter sto på trappa til huset mitt på Tyholt etter å ha reist fra Oslo uten forvarsel, skjønte jeg at han var virkelig var interessert i det jeg hadde bedrevet med opp igjennom årene. Det var jo godt å se også for meg at det han fant i alle arkiver og gjennom mange intervjuobjekter var veldig severdig – informativt, morsomt, sjeldent og litt trist.
- Men jeg hadde akkurat vært i Oslo og operert ankelen for niende gang. I tillegg hadde jeg skrevet en søknad til Rosenborg om kompensasjon av kostnader til reise- og sykehusopphold opp gjennom årene. Søknaden, som var på ett beløp i størrelse med en månedslønn for dagens spillere, ble uvennlig avslått per brev fra Rosenborgs advokat Kristian Nordheim. Styret og daglig leder toet sine hender da jeg i Forliksrådet spurte dem åpent om de var innforstått med at advokaten, som representerer Rosenborg, var usaklig. Jeg var på randen av å melde meg ut av RBK, men tenkte heldigvis at «dårlige ledere kommer og går, det er Rosenborg som er laget mitt».
- Jeg hadde derfor ikke noe i mot å fortelle sannheten. Slike holdninger som de jeg opplevde, må aldri mer gjentas fra ledelsen i Rosenborg Ballklub.
- Jeg syns filmen om meg, livet og Rosenborg ble veldig fin. Den måtte jo bli mangfoldig, men den har likevel en rød tråd. Jeg er glad for at den ble dønn ærlig, fullstendig usminket og ekte. Rettferdighet betyr mye for meg.
- Etter filmen fikk du ei formell unnskyldning fra Rosenborg.
- Rune Bratseth ringte meg en vakker dag. Han sa at han daglig snakker med mange mennesker, og at han var klar over at noen i Rosenborg hadde behandlet meg uverdig. Kort fortalt ønsket han og møte meg sammen Jørn Ødegaard, for å finne ei løsning jeg kunne leve med. Jeg møtte de to først, og senere Rune og daværende styreleder Ivar Koteng. Jeg fikk forståelse og aksept for at Rosenborg hadde behandlet meg dårlig, og de lovet å gå ut med en offentlig unnskyldning på kommende medlemsmøte i RBK, på nettet og i Adresseavisen. Slikt gjør livet godt å leve.
- Du er dessuten kjent for sangen «Rosenborg e' laget mitt» fra 1992.
- Det er en fin historie: Jeg sto og fisket i Espedalen, ved hytta til kona mi og familien hennes. «Rosenborg e' laget mitt, et eventyr i svart og hvitt!» kom plutselig som rekende på ei fjøl bortetter småbølgene. «Wow! Dette er da et flott refreng» tenkte jeg med en gang. Melodien kom også på samme underlige måte.
- Dette må jeg få ned på papiret, tenkte jeg. Men jeg kan jo glemme melodien, for det hadde jeg gjort før! Kasettspilleren på hytta manglet batterier, så jeg hinket meg av gårde til nærmeste bondegård. Da jeg ankom sto ei gammel bondekjerring på tunet. Jeg presenterte meg mens jeg nynnet på melodien, og spurte om hun hadde en kassettspiller til låns. Då åpnet hun stabburet, og snart sto hun og jeg og sang høyt sammen! Selve kassetten har hedersplassen på peishylla!
- Så ble det cupfinale, og jeg hadde fem vers. Jeg tenkte at jeg måtte få ut sangen på Rosenborg-kanalen før cupfinalen. Jeg traff tilfeldigvis Petter Wavold på Bajazzo og fremførte et par vers og refrenget. Han ble begeistret og kom hjem til meg med gitaren sin dagen etter. Da ble han enda mer begeistret og ville gjerne synge den inn til bruk i cupfinalen. Noen dager senere sto det i Adresseavisen at Petter Wavold hadde skrevet en ny Rosenborg-sang til cupfinalen. Jeg var ikke nevnt engang!
- I 2015 ga du ut din egen versjon.
- Ja, og der er alle fem versene med, som omhandler alle typer RBK-supportere!
- Du laget også sang til 100-årsjubileet.
- I den forteller jeg om hvor og hvordan Rosenborg oppto. For jeg vet akkurat hvor Rosenborg ble stiftet av tolv gutter fra Møllenberg. Mellom heter og kyr ved der gamle lærerhøyskolen lå, samlet de seg på jordet etter å ha spilt på løkka. Den eksakte plassen hvor det skjedde, viste den gamle formannen Asbjørn Hamstad meg for 40 år siden. Han pekte også ut hybelen på Møllenberg, hvor de tolv guttene deretter satte seg ned og skrev ned RBKs første vedtekter.
- Samtidig laget jeg «Trollmannen fra Orkdal», som er en hyllest til Nils Arne! Han ble veldig rørt og glad da jeg overrakte ham en personlig CD på bursdagen hans. Jeg ringte før sangen ble laget til sønnen til Otto Nielsen og spurte om han synes det var greit at jeg brukte melodien til «Litjvisa mi» i en hyllest-sang til Nils Arne Eggen. Han syntes at det var stor stas.
- Du følger fortsatt ivrig med på Rosenborg?
- Jeg følger med som bare det, men dessverre mest på TV-en. Men storkampene prøver jeg å komme meg på. Det fins ikke så mye som er artigere enn å møte på ekte Rosenborg-supportere!