Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 7. september 2025, 21:22
Sommeren 2020 flyttet Per Ciljan Skjelbred hjem til Trondheim. Dessverre fikk han ikke bidratt som han ville i Rosenborg.
Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto
- Jeg hadde spilt alt i Bundesliga før jeg ble skadet i den siste kampen. Jeg kom hjem skadet og stresset på grunn av situasjonen som vi var i da. Jeg hoppet på for fort, erkjenner Skjelbred.
- Du spilte mange kamper den første høsten, men du var egentlig ikke frisk?
- Nei, jeg var ikke det. Jeg fikk setback på setback på setback. Det preget spillet og treningshverdagen min veldig.
Det var den ene leggen som først plaget det tidligere vidunderbarnet, som måtte vente én måned på comebacket i RBK-drakt. I sin tredje opptreden pådro han seg lårstrekk. «Heldigvis» var det lenge igjen av serien fordi premieren i 2020 ble utsatt for å hindre smitte av koronaviruset, så Skjelbred fikk med seg 18 kamper comebackhøsten.
Dessverre var det bare et frampek på det som skulle komme: 2021 ble preget av kneskade i forsesongen og langvarig leggskade. Sesongen etter ødela etterdønninger av koronasykdom og ny leggskade.
- Det ble et mareritt med skader og setbacks hele tida. Jeg klarte aldri å komme meg. Vi kan snakke mer om det senere, men jeg ble aldri 100 prosent frisk. Det var kjedelig, for jeg hadde håpet på å få en god start, kommenterer hovedpersonen.
- Men når du ser tilbake, så var det kult å komme hjem. Livet var utrolig godt. Én ting var muligheten for å spille for Rosenborg igjen, som jeg alltid drømte om. Det var ingen selvfølge på noen måte.
- Det var også utrolig fint for familien min, for jeg hadde vært ett år uten dem. Ungene mine fikk gå på skole på Lade, der jeg vokste opp. Å se gleden de hadde med å komme hjem og trives med fotball og Trygg/Lade var bare fantastisk. Det var også fint å komme hjem til mamma og pappa, som jeg hadde vært borte fra i nesten ti år.
- Innimellom skadene var du kampklar uten å få tillit fra trenerne.
- Når blir vi eldre, så er det naturlig at ungguttene får prøve seg og vise seg fram. Men jeg tror den dag i dag at jeg fortsatt kan vise på trening at jeg har noe som ikke mange andre på laget har. Det er en del av gamet. Jeg har vært på andre sida før, der eldre spillere har måttet gi seg og tre til side for ungdommen. Sånn er det bare.
- Du var tre kamper unna å tangere Kalle Løken og komme på delt 10. plass på lista over spillerne med flest Rosenborg-kamper.
- Typisk! Det er trenerne si skyld – ha-ha!
- Du er samtidig den med flest kamper uten kongepokal. Er det surt ikke å ha fått med seg cupfinale?
- Det er surt, for det har vært veldig nær flere ganger. Vi har hatt sinnssykt bra lag og burde ha klart det. Vi har dominert i serien, men rotet det til mot helt sjuke lag. Det gjelder i Tyskland òg. Å være i semifinale etter å ha slåss i fem tunge kamper mot gode motstandere, og så har det raknet i den siste hinder. Det har aldri vært meninga med cupfinale for meg, det var noe jeg ikke skulle få oppleve. Det hadde vært en pokal å sette på hylla.
- Var det litt rart å avslutte i Rosenborg med Trond Henriksen som trener?
- Trond var jo her da jeg startet. Da var jeg 13 år gammel, hospiterte med Rosenborg fra Trygg/Lade og visste verken bak eller fram. Og han er her fortsatt. Det sier litt om hvor sta han er – og hvor sta jeg er. Eller hvor heldige vi har vært, som har fått lov til å drive på med det vi elsker mest, nemlig fotball.
- Jeg har møtt mange på veien, som har betydd mye for meg. Rune Skarsfjord var kanskje den som så mest i meg. Da jeg ikke trodde på meg sjøl, var det han som trodde mest av alle. Det var han som kickstartet proffdrømmen etter barnedrømmene, da voksendrømmene begynte å nærme seg.
- Det var han og Trond som ga meg muligheten. De spilte med meg sjøl om jeg kanskje ikke var god nok eller stor nok. Så jeg har veldig mye å takke Rune Skarsfjord og Trond Henriksen for når det gjelder starten på karrieren i Rosenborg.
- Hvordan vil du oppsummere 2005-sesongen for din del?
- Jeg ble 18 den sommeren. Jeg hadde følt siden jeg var 15 at jeg var klar for å ta en plass på laget. Det var en regel om at du måtte være 16 for å bli proff, men jeg fikk lurt meg til noen treningskamper og var med til Gran Canaria. Jeg fikk være mer og mer med A-laget. Da jeg var 16, hospiterte jeg og fikk noen kamper, men ikke nok til å få seriegull.
Skjelbred spilte seg inn på laget våren 2005.
Foto: Thomas Myren
- Jeg kom inn i en fantastisk spillerstall med mine forbilder. Mange av dem er fortsatt mine forbilder. Jeg lærte og sugde til meg informasjon. Jeg var ikke den som snakket mest, men jeg var den som stirret mest: Hva var det de gjorde? Hvorfor gjorde de sånn? Jeg var veldig nysgjerrig.
- Samtidig var jeg litt starstruck. Da tenker jeg på Roar Strand, Ørjan Berg, Brattbakk, Ståle Stensaas, Basma, Frode, Christer George og guttene der. Det var en tid der de fortsatt var veldig gode. Nils lærte meg 4-3-3, lagspill og godfot-teorien. Han var delaktig i alt vi gjorde. Og ikke minst var Odd og Harald Sunde med juniorlaget. Jeg har vært så heldig at jeg fikk oppleve den delen.
- Jeg var bare 13 år da jeg begynte å hospitere og 14 år da jeg var fast inventar på G19-laget. Jeg var en maskot i alle mulige sammenhenger – også på A-laget. Men jeg følte at jeg etter hvert klarte å hevde meg og henge med. Sjøl om jeg var lett å ta fysisk, så tror jeg at jeg etter hvert klarte å bevise at jeg ikke bare var der fordi at jeg var 15 år. Jeg ville faktisk vise meg fram.
- Det var en gjensidig respekt. Jeg var yngst av alle, for Tettey var året eldre. Det var en sinnssyk erfaring for en ung gutt å få slike treningskollegaer og forbilder – og kjenne at nivået ikke var så langt unna. Det ga mersmak. Jeg gledet meg til hver dag med ny trening og nye utfordringer.
Lekent mot Real Madrid gjennombruddshøsten.
Foto: Thomas Myren
- Samtidig var jeg «livredd»! Se for deg Azar Karadas i fire mot fire. Du er 15 år og skal mannsmarkere ham. Hvis du ikke gjorde det, så sto Jørn Jamtfall bak deg og kappet av beinene dine. Det var hverdagen for meg som siste års guttespiller. Så du ble fort voksen. Det tror jeg har mye av æren for at jeg holdt ut så mange år i Tyskland og sto i det. Jeg hadde liksom vært borti verre ting tidligere, og jeg syntes det var kult.
- I løpet av våren 2005 spilte du deg inn på laget.
- Jeg fikk mer og mer kamper og fikk være med på høstsesongen, da vi vant alt på slutten og reddet på en måte litt sesongen. Jeg var en del av slutten på Rosenborg-dynastiet i den gamle versjonen. Det var veldig spesielt. Ola hadde fått sparken, og det var nytt trenerbytte på sommeren. Jeg satt i garderoben og fikk med meg det som ble sagt og gjort. Alt var rart, men utrolig lærerikt.
- Det var en dårlig sesong, men vi kom oss inn i Champions League. At jeg fikk spille de kampene mot de lagene som vi møtte, var en litt rar tanke. Jeg husker at jeg tenkte: «Gi meg én kamp i Champions League! Da er det greit, da trenger jeg ikke mer.» Så fikk kamp ut av ingenting. Jeg visste ikke at jeg skulle starte (mot Olympiakos) før kampen nesten startet. Jeg fikk et mål og vi vant. Så ble alt snudd på hodet etterpå ...
- Du ble rammet av stygg, gresk takling i returkampen på Lerkendal.
- Det var et slag i trynet og en lærdom. Det var bare å prøve å komme seg tilbake igjen.
Tilbake etter beinbruddet som matchvinner etter 119 minutter mot Raufoss i 2006.
Foto: Thomas Myren
- Du var bare innbytter gullhøsten 2006.
- Det var likevel utrolig kult å være med på det. Etter skaden min så var det en opptur på høsten at jeg rakk å være med på det. For det var ikke sikkert at jeg skulle spille fotball igjen.
- Når begynte du å føle deg som en bærebjelke i laget?
- Det var kanskje da jeg var 20 at det var min tur å ta over – prøve i hvert fall. Vi hadde et generasjonsskifte og kom på 5. plass, og det var jeg egentlig forberedt på. Det året (2008) måtte du bevise at du skulle dra dette videre for de som hadde gjort det før deg.
- Da var det tøft å være unggutt – og trønder. Det tror jeg alle på laget kjente på. Jeg følte at vi hadde sviktet de som hadde vunnet 13 år på rad. Men sånn er det jo med historien i Rosenborg: Målet og drømmen er å være like dominant. Drømmen er der den dag i dag i hodet mitt, for jeg har vært med på litt av det – og følt på vi var mye bedre enn alle andre og at vi vinner hver kamp.
- Det var litt sånn vi opplevde de to årene med Hamrén: At uansett hva som skjedde de første ti minuttene, så kom vi til å vinne. Den dominante holdninga om vi er best. Vi vant kanskje kampene mer i hodet enn vi gjorde på banen. Folk gruet seg til at vi kom, for vi var solide.
- Hvordan var det å føre Rosenborg til topps igjen?
- Det var kult så klart. Vi tapte jo nesten ikke en kamp på to å og var bunnsolide. Det startet egentlig i pre-season på Gran Canaria og den første treningsleiren med Hamrén, der vi følte et jævla driv. Etter ei uke trodde jeg at «i år blir vi jævla gode!». Det bare kjentes rett ut. Vi hadde de rette typer og det rette laget. Vi hadde flere profiler som vi ikke trodde var profiler, men som tok plassen. Det ble jævla bra. Og vi falt mer og mer inn i det utover sesongen. Etter hvert ble vi rett og slett dominante.
Seriemesterskapet 2009 var det første med Skjelbred fast på laget.
Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto
- Det andre året gikk det egentlig litt av seg sjøl. Vi bare fortsatte flyten vi hadde fra året før. Men vi ble kanskje litt dårligere fotballmessig i det andre året med Hamrén enn i det første.
- Samtidig begynte for alvor skriveriene om interesse fra utlandet. Hvorfor ble det ingen overgang før du signerte for Hamburg sommeren 2011?
- Rosenborg hørte mer enn det jeg hørte. Det ryktes om at det var noen klubber. Jeg har fått høre i ettertid: «Hvorfor tok du ikke kontakt? Hvorfor svarte du ikke?» Jeg visste ingenting.
- Så du sa aldri sjøl nei til andre tilbud?
- Nei, jeg fikk jo ofte ikke vite noe. Eller så sa Rosenborg nei før det ble en diskusjon. Jeg hadde spilt i Rosenborg siden jeg var 13-14 år og merket etter seriegull to år på rad: «Hva er det neste? Tre seriegull? Fire seriegull? Fem seriegull?» Kompisene mine begynte å forsvinne. Og så tenkte jeg: «Hvis jeg skal ut, så må jeg gjøre det nå.» Jeg følte sjøl at jeg var litt sein med å dra ut.
- Hamburger Sport-Verein ville ha meg. Da var det bare: «Yes! Hvorfor ikke?» Jeg visste at det var en stor klubb med rik historie, men at det var så svært visste jeg ikke før jeg kom dit.
- Du skrev opprinnelig under som Bosman-spiller, men overgangen ble framskyndet for 3,5 millioner kroner. Klubben ble sittende igjen med bare en liten overgangssum, men det var noe som de altså valgte sjøl?
- Ja, det var jo det. Vi hadde jo en dialog i året før om jeg ville resignere. Da var jeg litt lunken. Jeg kjente at jeg hadde gått gradene her og ønsket å teste hvor langt jeg kunne gå. Det var alt det handlet om – pushe kroppen og pushe opplevelsene. Da ga jeg egentlig beskjed om at «det ønsker jeg ikke, så dere må gjøre noe nå». Og det ble ikke gjort. Så da var det enkelt, da ...
Bortemøtet med Schalke høsten 2007 fortsatt siste Rosenborg-opptreden i Champions League.
Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto
- Apropos «pushing» så måtte du «pushe» tålmodigheten din i Tyskland.
- I Norge er det ikke så mange som vet det, men Hamburg er en av de største klubbene historisk sett med fans, store profiler og europacup-pokaler – de er Champions League-vinnere. Og byen er utrolig vakker.
- Det er også mye skifter av trenere ut og inn, og jeg kom midt inn i det kaoset. Jeg snakket ikke tysk, men treneren og alle andre snakket tysk og ikke engelsk. Men det var det jeg ville: Jeg ville prøve nytt, så det passet meg perfekt.
- Det første året var tøft. Jeg fikk ikke spille så mye, men jeg vokste utrolig mye som person. Jeg hadde en guttunge som var åtte måneder da vi dro til et fremmed land og leilighet med gass i stedet for strøm for oppvarming. Innkjøp av mat var et problem. Det var så mange rare ting, som ikke jeg var forberedt på. Men vi klarte det. Vi som familie og jeg som pappa og spiller vokste utrolig mye på det året.
- Og så løsnet det veldig den sommeren. Jeg fikk spille på slutten der – og presterte. Da gikk det opp et lys for meg: «Dette kan jeg!»
- Deretter tok du nye steg i Berlin.
- Ja. Det var kaos da i Hamburg, så jeg fikk lånt meg ut da jeg kom tilbake til pre-season med ny manager og ny sportsdirektør. Jeg skjønte at her var det bare å komme seg unna. Så det ble først en utlånsavtale med Hertha. Jeg spilt alt som var det første året med en utrolig kul spillergruppe. Og der ble jeg!
- Hvordan var det å etablere seg i Bundesliga?
- Det var jo guttedrømmen, sjøl om det ikke ble Newcastle. Jeg visste ikke så mye om Bundesliga. Jeg hadde sett litt på NRK med pappa. Jeg syns det var kult. Bayern var jo stor.
- Dessuten mye folk på tribunen.
- Jeg hadde ikke skjønt det, men det er jo en sinnssyk fankultur i Tyskland. Det er jo 50 000 uansett hvor du drar hen. Om det er 3. divisjon, så er det full stadion med 40 000. Jeg hadde kompiser som kom og besøkte meg: «Hva i helvete er dette?» Det er jo «rockekonsert» og kaos med folk og ultras. Det er skikkelig trøkk. Det var mange fine kamper og opplevelser – både på og utenfor banen. Jeg unner alle som jobber for noe å få oppleve sånt.
- Du ble mer defensiv midtbanespiller.
- Vi spilte ofte med to sentralt i Tyskland med tanke på struktur og defensiv trygghet. Tyskerne er opptatte av det: Ikke spring! Det skal være kontroll. «Ordnung muss sein.» Det lærte jeg tidlig, og jeg ble mer og mer prentet inn i det systemet.
- Det passet meg perfekt: Jeg var kvikk og tøff i duellene og vant mange baller. Jeg ble mer og mer viktig i systemet som vi spilte i Hertha og fikk mye kamper. Jeg ble fast inventar på laget i noen år.
- Du måtte samtidig innse at du aldri ble særlig målfarlig?
- Det har aldri vært målet mitt heller. Jeg har lært at du er en lagspiller, mens pressen sier at du må score mål. I et lag er du avhengig av alle: Noen må gjøre skitjobben, noen må starte angrepene og noen må avslutte. Så enkelt er det. Min jobb var mellom 16-meterne. Det har alltid vært det.
- Føler du at det var i den posisjonen du lyktes best i karrieren?
- Både ja og nei. Styrken min var at jeg lærte det og kunne gjøre det – og ble god i det etter hvert. Jeg ble kåret til en av de beste midtbanespillerne i Tyskland. Det er en stor og gjev pris. De har børser på alt: Jeg sprang mest i Bundesliga, vant mest andreballer og satte i gang flest angrep. Det var noen år det gikk veldig bra.
- Jeg var veldig nær å dra til Dortmund. Klubben sa nei, men hadde det blitt det, hadde jeg vært Champions League-finalist. Det er tilfeldigheter i fotball, men det ble ikke sånn. Jeg var også nær andre ting. Jeg var i full blomst i midten av 20-årene, og det var en del kule klubber som var interesserte. Men jeg signerte ny fireårsavtale med Hertha.
- Føler du at du i de beste sesongene fikk ut potensialet ditt?
- Ja, jeg føler det. Og jeg fikk gjort det på et høyt nivå. Jeg har spilt gode kamper mot noen av verdens beste lag og slått Dortmund og Bayern. Jeg har fikk testet og makset det jeg kunne.
- Jeg har fått klapp på skuldra av trenere og møtt mye fine folk og stjerner. Berlin er hovedstaden, som alle kommer til for å feste og kose seg. Det har vært mange artige grillfester i hagen til en kompis av meg. Du sitter bare og måper, for der kommer den ene stjerna etter den andre. Og så er det bare helt vanlige gutter, som flirer og fniser av de samme tingene.
- Høgmo utnevnte deg til kaptein på landslaget i 2014.
- Det var en ære og kanskje høydepunktet i landslagskarrieren. Kanskje fikk jeg annerkjennelse for det jeg hadde gjort i Berlin og Hamburg. Det kom egentlig litt som et sjokk, men da jeg så på laget, var jeg den som spilte mest på høyt nivå.
Med flagget på brystet mot Island i 2013.
Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto
- Tydeligvis ville han ha den typen kaptein. Jeg snakker med alle, og jeg liker folk. Det er flere typer kapteiner, men kanskje så han at det var viktig for oss i det nye landslaget. Brede (Hangeland) og flere andre ga seg, de som hadde vært ledestjernene våre i mange år.
- Jeg hadde vært med mange år, men jeg hadde ikke fått spille like mye som jeg følte at burde ha gjort. Endelig klarte jeg å bevise at jeg var en bra spiller og kunne levere bra på landslaget. Det gjorde jeg i noen år. Jeg fikk lov til å være kaptein, og jeg ble anerkjent for å være en fin gutt også – ikke bare som spiller. Det betyr nesten mer for meg.
- Hvordan vil du oppsummere landslagskarrieren din?
- Jeg hadde alltid drømt om å komme til et EM eller VM. Vi var veldig nær mot Ungarn og mot Italia før der igjen. Det ble litt tomt etterpå, for det var lenge til neste gang. Da var det tøft etterpå.
- Det var en av grunnene til at du valgte å gi deg på landslaget vinteren 2017?
- Det var det. Vi bodde alene i Tyskland, og jeg var mye borte fra før av. Jeg brukte veldig mye tid på fotball og enda mer tid på landslaget. Det var litt sånn: «Nå har vi prøvd med gjengen min. Det lyktes ikke.» Jeg så at det kom flere og flere unggutter opp, og det var trenerskifte. Da var min tid over.
Skjelbred rundet av RBK-karrieren mot Strømsgodse i 2023..
Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto
- Hva er den kuleste enkeltopplevelsen med Rosenborg?
- Champions League med Rosenborg er kult, så klart. Det ble en kickstart å score mål foran gale grekere og vinne 3-1. Etterpå fikk jeg spille mot Real Madrid, Chelsea, Lyon og Valencia. Første tur med A-laget til Philips Stadion, der jeg delte rom med Bjørn Tore Kvarme, var også helt spesiell for en som ikke skulle bli proff.
- Så det har blitt mange fine opplevelser og mange dårlige opplevelser. Det går jo hånd i hånd hele veien når du driver med idrett. Det har vært tøft og kult.
- Hva har RBK betydd for deg?
- Det har vært oppveksten min og hele livet mitt. Jeg kom hit som hospitant da jeg var 13-14 år. Jeg hospiterte med A-laget og fikk spille kamper da jeg var 15. Når jeg sitter her nå, så er jeg ganske stolt av det jeg har opplevd og av det jeg har gitt til klubben. Jeg har alltid prøvd å representere klubben. Sjøl da jeg var i Berlin, så var jeg en rosenborger og trondhjemmer i Berlin. Og det var viktig for meg. Jeg snakket alltid varmt om Rosenborg.
Kamper og mål for Rosenborg:
| Sesong | Serie | NM | E-cup | Royal L. | Totalt | |||||
| 2004 | 2 | 2 | 4 | |||||||
| 2005 | 13 | 3 | 3 | 1 | 5 | 1 | 2 | 23 | 5 | |
| 2006 | 20 | 6 | 2 | 6 | 32 | 2 | ||||
| 2007 | 25 | 2 | 4 | 8 | 37 | 2 | ||||
| 2008 | 25 | 1 | 2 | 1 | 14 | 3 | 41 | 5 | ||
| 2009 | 27 | 1 | 4 | 4 | 35 | 1 | ||||
| 2010 | 29 | 1 | 6 | 2 | 11 | 46 | 3 | |||
| 2011 | 15 | 1 | 3 | 2 | 3 | 1 | 21 | 4 | ||
| 2020 | 15 | 1 | 3 | 18 | 1 | |||||
| 2021 | 17 | 1 | 1 | 18 | 1 | |||||
| 2022 | 19 | 1 | 20 | |||||||
| 2023 | 17 | 1 | 3 | 21 | ||||||
| Totalt | 224 | 11 | 33 | 8 | 51 | 5 | 8 | 316 | 24 | |