- Jeg er stolt over å kunne representere Rosenborg og Trondheim
Skrevet av Thomas Myren, 4. september 2025, 19:27

Åge Aleksandersen er klar for den store finalen med Sambandet på Lerkendal.

Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto

- Jeg liker å snakke med folk, og over alt hvor jeg reiser, treffer jeg folk som er glad i Rosenborg. Jeg blir forbundet med Rosenborg, og jeg er stolt over å kunne representere Rosenborg og Trondheim, smiler nestoren innen trønderrock.

- Det er likevel ikke alle som er like glade i Rosenborg. Da jeg var i Tromsø for noen år siden, kom det bort en kar, som sa: «Det går ikke så bra med fotballen for tida, Åge.» «Vi skal da snart spille cupfinale!» svarte jeg – og siktet naturligvis til damelaget.

- Hvordan begynte forholdet ditt til Rosenborg?

- Da jeg fikk beskjed om at jeg ikke kom inn på musikkskolen i Namsos, bestemte jeg meg for å satse på idrett. Det var to idretter som man var opptatt av i Namsos den gangen: fotball og skihopp. Jeg ble kretsmester i begge deler!

- Men å reise til Trondheim for å se fotballkamp var altfor langt. Så mitt forhold til fotball som mer enn leik begynte på Steinkjer. Arne Kotte og Jens Rosenlund var de første stjernene for min del.

- Forholdet mitt til Rosenborg begynte da jeg kom ut av turnébussen til Prudence, som var langt unna fotball, og flyttet til Trondheim i 1976. Etterpå har jeg brukt å gå på Lerkendal med unntak for en periode der jeg var uønsket: Jeg var aktiv i boikotten av Shell på grunn av raseskillet i Sør-Afrika, og det falt ikke i god jord i Rosenborg, som var sponset av dem. Men det gikk seg heldigvis til.

- Hvor lenge har du hatt fast plass rett over spillertunnelen?

- Jeg er litt usikker, men jeg mener at det var Endre Storholt som ordnet med det. Det viktigste for meg er at det er langt unna VIP-tribunen! Dessuten kan jeg ta med meg en gjest eller to. Jeg har til og med hatt med folk fra Molde! Da kan de sitte og spørre meg om «Hva er det de (Kjernen) synger?».

- Hvor ofte er du på kamp?

- Jeg prøver å få med meg hver kamp! Reiseplanene på turneene er lagt opp sånn at jeg skal rekke hjem, og de fleste gangene går det bra. Jeg er ofte sliten når jeg kommer hjem fra konsert, men i stedet for å legge meg på sofaen, drar jeg til Lerkendal.

- Det er på en måte fristedet mitt. Jeg som sangskriver liker å sitte og observere, så jeg ser på mer enn bare spillet. Jeg kikker på kroppsspråket til spillerne og er opptatt av hvordan de oppfører seg overfor hverandre.

- Hva tenker du om sesongen hittil?

- Jeg er veldig glad for at publikum ser ut til å ha tålmodighet med treneren. Jeg syns det ser ut som om laget har framgang, og de arbeider hardt.



- Hvordan ble du en del av Trøndershowinistan, som framførte Rosenborgsangen i 1988?

- Det var gjennom Gunnar Hordvik i Plateselskapet. Det var et sånt engasjement på den tida at alle stilte opp – til og med Hans Rotmo, som vel aldri så en fotballkamp i hele sitt liv! Jeg er egentlig ingen stor fan av typiske fotballsanger, men akkurat den har blitt en klassiker.

Det samme kan sies om flere av Åge Aleksandersen sine egne sanger som handler mer eller mindre om RBK:

«Fotbaill» (Ramp, 1980)



- Den kom til etter at jeg flyttet til byen. Den handler nettopp om det å sitte og observere på Lerkendal. Det er egen synd at vi aldri spiller den mer.

- Mange yngre har kanskje oppdaget den som tittelmelodi til podkasten «Rotsekk»?

- Ja, og det er flott!

«Bilde tå'n Ivers» (Trondhjæmsvisan 1, 1992)



- Det er en sang som har flyttet inn på Lerkendal helt uten min hjelp. Jeg skrev den egentlig til det som skulle bli en plateserie med nye Trondheims-viser til tusenårsjubileet. Jeg er vant til å høre folk synge sangene mine på konserter, men at 15-20 000 synger den på kamp er noe helt annerledes. Det gjør meg stolt.

- Det var Kjernen som begynte å synge den på tribunen rundt årtusenskiftet, men ble du forespurt før Rosenborg innførte sangen som fast innslag før kampstart?

- Ikke utover at jeg sa at det var helt i orden. Jeg har aldri krevd noe i retur. Men jeg hjalp til med å lage en forbedret versjon for avspilling av bare to versjon og refreng.

Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto

- Du har laget to spesialutgaver. Den ene var til Erik Hamrén i 2010.

- Det er en flott mann! Jeg likte hvordan han innførte «attityd» som begrep. At noen ikke syntes Rosenborg vant på rett måte, kan jeg ikke forstå.

- Dessuten laget du en versjon til 100-årsjubileet i 2017.

- Det var stort! Alle vet hvor mye Rosenborg betyr for Arve Tellefsen, og i tillegg fikk vi med Trondheimsolistene og Svartlamon Hardkor. Innspillinga i studio var så enkel – det var som å drikke et glass vann!

- I 2015 spilte du sangen i bisettelsen til Odd Iversen.

- Det føltes rart. Det er på en måte noe du ikke ønsker å gjøre. Samtidig hadde jeg kjent Odd i mange år – også i de tøffe periodene i livet hans. Jeg hadde dessuten samme fastlege som Odd på Risvollan, så jeg traff ham også mot slutten. Så det var på mange måter som å spille for en kompis.

«Lykkelig» (Gamle ørn, 2000)



- Det er en sang som jeg nesten har glemt! Jeg må sette meg ned og høre på den etterpå. Jeg har spilt inn over 350 sanger på plate, og mange handler om hverdagslivet. En del av hverdagslivet i Trondheim er å forberede seg til kamp på Lerkendal. Med fare for å få hele Golfforbundet etter meg, så hadde jeg nok aldri kommet til å skrive en sang om det å reise til Sommersetra for å spille golf.

«Erik, Bent og Roar» - med Tre små kinesere (Spæll mæ! 2001)



- Den syns jeg sjøl er veldig fin. Det er en hyllest til tre hederskarer, som arbeidet hardt og aldri kjeftet. Også i Sambandet har vi en regel om at vi ikke skal kjefte på hverandre. Ulf Risnes produserte samleplata og bidro med en smak av Tre små kinesere blant annet med koringa.

- Hvorfor har det ikke blitt flere sanger om Rosenborg?

- Nei, si det! Jeg har vel nå blitt for gammel. Sjøl om jeg ikke liker typiske fotballsanger, så syns jeg for eksempel at «You'll never walk alone» er veldig fin. At «Bilde tå'n Ivers» befinner seg lengre ned på samme liste, er jeg stolt av.

- Hvordan kom avslutningskonsertene på Lerkendal i stand?

- Det var Stein Vanebo i Trondheim Stage som kom til oss og foreslo det. Vi hadde ingen planer om noe sånt. Det var egentlig bare snakk om én konsert (på lørdag), men så ble det to ekstrakonserter (i kveld og i morgen).

Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto

- Hvordan blir det å avslutte epoken med Sambandet på denne måten?

- Det føles naturlig. Jeg kjenner at jeg begynner å bli gammel, og konsertene på Sambandet er slitsomme. Sist spilte vi i to timer og 40 minutter! Det blir stas å ta med seg sitt eget lag på Lerkendal. Sentrallinja i Sambandet er Steinar Krokstad, Morten Skaget og meg. Gunnar Pedersen liker å slå pasninger til Skjalg Raaen, som kommer på løp!

- Er det likevel sånn at du håper at det blir enda større høydepunkt på Lerkendal senere i høst?

- Absolutt! Dessuten må jeg påpeke at jeg ikke har tenkt å gi meg som artist. Jeg har for eksempel fortsatt prosjektet mitt med Gunnar. Kanskje jeg skal komme tilbake på Lerkendal som soloartist!?