- Dommeren var like ufin
Skrevet av Thomas Myren, 30. november 2018, 21:28

I 1973 håpet Odd Iversen på å runde av en lovende comebackhøst med å heve kongepokalen for første gang. Han endte opp med å få cupfinalen mot Strømsgodset ødelagt av hjernerystelse, et bittert tap og karantene på seks måneder.


KRANGEL: Odd Iversen var misfornøyd med dømminga til Svein-Inge Thime.

- Jeg er skuffet og lei meg over forbundets behandling og dommerens oppførsel i denne saken, sa Iversen etter utestengelsen.

Spisslegenden hadde blitt kjøpt tilbake fra Racing Mechelen for 100 000 kroner noen måneder tidligere. Også franske Nantes var på banen, men Ivers var allerede fast bestemt på å flytte hjem til Trondheim, da belgisk politi troppet opp i leiligheten og ba ham forlate landet innen 24 timer fordi arbeidstillatelsen var gått ut!

- Jeg har senere forsøkt å finne ut hvorfor Racing ikke skaffet meg arbeidstillatelse ut sesongen. Den mest sannsynlige årsaken var noe muffens med skatten. Mine inntekter skulle ifølge kontrakten være skattefrie. Det vil si, det var klubben som skulle betale skatt. Hvis det ikke ble søkt arbeidstillatelse, slapp Racing sikkert den utgiften, spekulerte hovedpersonen senere.

Kvestet i Kristiansand
Det var en skadeplaget helt som vendte hjem. Forsommeren 1971 hadde Racing Mechelen dratt på turné i Norge. I den første kampen mot Start ble Iversen taklet stygt av Reidar Flaa.

- Jeg ble kraftig trampet på hælen mens jeg lå med foten i forkjær stilling. Jeg skjønte ikke hvor alvorlig det var, til tross for at jeg foran den påfølgende kampen mot HamKam hadde så vondt at jeg måtte stå over. Da vi med få dagers mellomrom skulle møte Rosenborg, Brann og Lyn, satt smertene fremdeles i. Men jeg tok sjansen på å spille, selv om det ble mye hinking, fortalte Ivers.

- Senere på sommeren spilte jeg dessuten et par landskamper. I kampen mot Bulgaria skjønte jeg at noe var galt. Jeg oppsøkte en spesialist i Oslo.

Diagnosen var ødelagt korsbånd, leddbånd og menisk. Racing krevde å velge kirurg. Pasienten konstaterte skeptisk at «den belgiske legen var minst 90 år og hadde glassaua».

- Det skulle vise seg at operasjonen ikke ble vellykket. Jeg ante uråd, stusset over at kneet ble tappet for væske hver uke etter inngrepet.

- I august begynte jeg å trene på ny. Jeg kjente at kneet ikke var godt. Like fullt ble jeg legeklarert og sendt på banen. Jeg spilte tre-fire kamper, da streiket kneet igjen.

- Heldigvis ble jeg sendt til Tyskland for å opereres for annen gang, nå av en fremragende spesialist. Han tok ingen sjanser. Under operasjonen ble det avslørt ytterst slett kirurgisk arbeid første gangen. Rester av menisken satt igjen. For å sikre mot at det skulle gå betennelse i det nye såret, måtte jeg gå med foten i gips i tre uker.

- Heldigvis var denne operasjonen vellykket, og jeg kunne begynne å trene igjen for fullt. Men etter to operasjoner i løpet av et halvt år, måtte jeg ta tiden til hjelp for å gjenvinne full førlighet.

Piker, vin og sang
30. juli 1973 fikk publikum på Lerkendal sitt etterlengtede gjensyn med Odd Iversen, som like godt slo til hat-trick i 5-0-seieren over Brann. Han fulgte opp med ytterligere fem mål i de påfølgende fire kampene. Etter bare fem kamper var han plutselig på tredjeplass på toppscorerlista!



Dessverre skulle det vise seg å være umulig for Rosenborg å ta igjen Viking, som ledet serien forholdsvis komfortabelt hele høsten. Håpet om norgesmesterskap levde derimot i beste velgående. I kvartfinalen mot Molde vartet Ivers opp med to mål, men han pådro seg samtidig hjernerystelse:

- I en duell med keeper fikk jeg hans kne i hodet. Store smerter, som ikke ville gi seg. Til slutt var det ingen vei utenom en grundig undersøkelse på sykehus. Heldigvis ingenting alvorlig, konstaterte hardhausen.

- Jeg fikk delvis spilleforbud, men klarsignal for å spille noen få minutter mot Start i Kristiansand for å få sølvmedaljen. I løpet av de fire-fem minuttene jeg oppholdt meg på banen, kom jeg i skade for å score et mål, blunket han.

Kampreferatet tilsier riktignok at Iversen spilte de første tolv minuttene av kampen før han ble byttet ut.

- I garderoben ble jeg spurt om hva jeg skulle gjøre, mens jeg ventet på å bli legeklarert. Jeg liker å fleipe, og bli fleipet med. Så jeg svarte med en fleip, som ikke var til å misforstå: «Jo, nå skal jeg kose meg med piker, vin og sang fram til cupfinalen!»

- Journalisten som spurte, tok det for det det var - en ren spøk. Men en av de andre, som overhørte fleipen, slo replikken stort opp i neste dags avis. Jeg trodde ikke mine egne øyne! Jeg fikk en masse tull og bråk med familie, klubbledelse og ellers i mine nærmeste omgivelser. Og hva trodde folk flest?

- Delvis kan jeg takke meg selv for slike episoder. Jeg hadde jo beviselig sagt det som ble skrevet, selv om det var ment som spøk. Tre av fire journalister forsto det, men altså ikke den fjerde. Hadde han visst hvilke forviklinger for meg personlig han dermed skapte, ville vel neppe han heller ha referert fleipen som ramme alvor.

- Avgjørelsen var helt og holdent min
Påfølgende søndag ventet tittelkampen mot Strømsgodset i norgesmesterskapet. Inge Thun sto som en levende vegg på Ullevaal, og Rosenborg-spillerne begynte å bli frustrerte.

Tolv minutter før slutt fikk i stedet høyreback Erling Meirik et billig straffespark mot seg etter en løpsduell med en drammenser. Dommer Svein-Inge Thime var omtrent dårligst plassert på banen til å vurdere situasjonen. Steinar Pettersen benyttet gavepakken til å gi Strømsgodset ledelsen.



Plutselig kom Odd Iversen på banen – stikk i strid med hva trener Tor Røste Fossen hadde bestemt:

- Det var ikke meningen at Odd skulle spille denne finalen. Jeg var borte ved buret og så på skadede Geir Karlsen, da Odd fikk slippe til. Legene har sagt at han kan få varige mén av sin hodeskade hvis han spiller mer enn fem-seks minutter, og dermed var det ingen hensikt å bruke ham, sa Fossen oppgitt.

- Hvis vi hadde ledet, ville han kanskje fått en sjanse i sluttminuttene for å fikse NM-medaljen, men situasjonen var jo ikke slik i dag.

Problemet var dessuten at Iversen ikke kunne – i hvert fall ikke burde – ha spilt eventuelle ekstraomganger. Og fordi det bare var lov å bytte to spillere på den tida, kunne RBK heller ikke ha erstattet ham.

- Jeg hadde tenkt å rusle ut på vingen hvis det ble ekstraomganger. Det hadde sikkert gått bra, kommenterte Iversen, som hadde følgende forklaring på hvorfor han kom innpå:

- Jeg spurte om å få spille sluttminuttene og fikk lov. Det kriblet i beina mine, særlig fordi legene hadde gitt grønt lys for meg på forhånd. Avgjørelsen var helt og holdent min.

- Forbannet idiot
Etter bare to minutter på banen fikk innbytteren gult kort for kjeftbruk.

- Situasjonen oppstod etter at jeg dømte en offside like over midtstreken. Jeg husker ikke nøyaktig hvilke ord Odd brukte til meg, men det var lite sportslig det som ble sagt. Og slikt finner jeg meg ikke i som kampleder. Det kvalifiserte til gult kort, sa Svein-Inge Thime.

Rosenborg maktet aldri å utligne. Mens Strømsgodset jublet som norgesmestere, gikk Iversen bort til dommeren igjen.

- Det var atskillig grovere det som skjedde etter at jeg hadde blåst av forestillingen. Det så kanskje ikke publikum, men jeg ble tiltalt på en meget usaklig måte, syntes dommer Thime.

- Jeg kan ikke gi ham rødt kort etter at kampen er slutt, men jeg kommer til å rapportere forseelsen til dommerkomiteen i forbundet, og så får de behandle saken. Det får være grenser for hva man skal finne seg i.

En snau måned senere kom avgjørelsen: Odd Iversen ble utstengt fram til 21. april 1974. Sjøl om lengden på karantene innebar at han rakk seriestart uka etter, reagerte han kraftig:

- Dommeren var like ufin som tente på alle pluggene. Den ukorrekte offside-avblåsingen førte altså til seks måneder karantene for meg. Jeg innrømmer at jeg brukte uttrykket «forbannet idiot», men dommeren har sagt mye annet om meg etter kampen, hevdet Ivers.

- Tidligere var jeg en fotballspiller og pøbel, nå var jeg bare pøbel, hadde dommeren Svein-Inge Thime sagt etter kampen, og det syns jeg er lite representativt av en dommer.

- Jeg synes også det er merkelig at jeg ikke kan få komme til stede og avgi min forklaring til domsmennene. Det er ikke bare dommerens forklaring som skal telle når det gjelder saker som dette. I England blir også spillerne innkalt hvis det er disiplinærforseelser på gang. Da får de anledning til å forklare seg som man gjør ved en vanlig straffesak.

Ville ikke spille mer på landslaget
Seinhøsten 1969 hadde spissen blitt utestengt fra landslaget etter festing på samling i Mexico. Etter den nye straffen trakk Iversen seg sjøl.


LEGENDER: Odd Iversen og Tom Lund etter landskampen mot Sveits i 1976.

Først i august 1976 var han som Vålerengen-spiller tilbake i landskamp mot Danmark. Han avviste at det hadde vært snakk om boikott.

- Store deler av Fotball-Norge trodde vel at arrogansen helt hadde løpt av med meg, da jeg gjorde det klart at jeg ikke var interessert i landslagsspill. Men årsaken var kort og godt at jeg var så hemmet av skaden (i kneet), og dermed også så utrent at jeg ikke hadde noe på landslaget å bestille, forklarte Iversen.

- Det kunne gå bra i en klubbkamp eller to. Likevel var det bare unntaksvis jeg maktet å yte full innsats i to hele omganger. Når det er situasjonen, skal man holde seg unna landslaget.

Kampfakta

ROSENBORG	0-1	Strømsgodset
		Steinar Pettersen str. 78

Søndag 21. oktober 1973
23 299 tilskuere

Rosenborg [4-3-3]
Geir Karlsen - Erling Meirik, Kåre Rønnes, Bjørn Rime, Knut Jenssen - Jan Christiansen, Anders Farstad, Erling Næss - Harald Sunde (Bjørn Wirkola 77), Kjell Myrenget (Odd Iversen 86), Eivind Garberg

Gult kort RBK: Odd Iversen

Kilder:
«Odd Iversen: Fotball er mitt liv», Odd Vanebo, 1975
«I Rosenborgs hus», Geir Svardal, 1997
VG, 22.10.1973 og 23.11.1973