Din mening: Sesongevaluering: for store forventninger?
Skrevet av Mads Skauge, 11. november 2018, 14:40

Det er turbulens i Rosenborg både på og utenfor banen. Et trenerteam har gått og et nytt trenerskifte virker å være nært forestående. Likevel ser det ut til at det gjøres rent bord med serie- og cupgull - igjen. I Europaligaen har hver eneste kamp blitt en brutal påminnelse om at det er (for) langt opp til de nest beste, muligens lenger enn noen gang før. Hvilke kriterier bør ligge til grunn når man skal gjøre opp status for sesongen? Har styret, Kjernen og andre RBK-sympatisører for store forventninger?

Foto: Thomas Karlsen, Karlsen Foto

Det er dagen før nest siste serierunde, mot Start. Jeg er ikke alltid enig med meg selv i om jeg skal bejuble eller kritisere prestasjonene denne sesongen. Det er ikke lett å ta standpunkt til RBK om dagen. Hva kan vi egentlig forvente av en tross alt (i europeisk målestokk) liten klubb som RBK? I denne teksten deler jeg mine betraktninger rundt dette.

Man kan gjerne påstå at spillet kunne vært bedre. Fra mitt ståsted er det vel bare hjemmekampen mot Molde hvor jeg har sittet med følelsen av å være oppriktig imponert over det som har vært levert. De resterende kampene har i det store og hele artet seg som tette slitekamper hvor RBK som oftest har dratt det lengste strået. Det ser ut til å bli et nytt seriegull og mulighetene for en seier over Godset i cupfinalen må også sies å være rimelig gode. Er et eventuelt serie- og cupgull bra nok?

Styret virker å mene nei. For alle andre norske klubber hadde ‘en dobbel’ vært å regne som en fantastisk sesong. Men ikke for RBK. De vil noe mer enn som så. Triumf i hjemlig serie og cup er ikke i seg selv godt nok.

For det andre (i tillegg til serie- og cupgull) vil man vinne på en bestemt måte, på sin måte. Dette innebærer såkalt "publikumsvennlig fotball" (hva nå som egentlig ligger i dette) og mange scoringer.

For det tredje – og i sammenheng med det overnevnte – vil styret se nærmest kontinuerlig sportslig fremgang, noe som virker å implisere bedre resultater og spill fra sesong til sesong.

For det fjerde kreves det Europa-spill, helst Champions League, men Europaliga virker også (fra styrets perspektiv) å være godt nok. Dette er, slik jeg kan se det, de sportslige kravene som styret eksplisitt stiller.

Klubben ser altså ut til å innfri på det første punktet. Det blir etter alle solemerker to av to titler på RBK i år. I så fall så vinner klubben de to pokalene det for RBK faktisk er mulig å vinne. Full pott. At RBK vinner den norske serien må også være det viktigste kriteriet det sportslige apparatet må innfri på, fordi seriegull også gir Champions League-kvalifisering.

Hvis vi ser bort fra resultater og tabellposisjon – hvordan har spillet vært og har vi sett noen fremgang? Jeg sitter med en følelse av at styret på dette punktet ikke kan godkjenne sesongen. Dette gjelder ikke bare denne sesongen. Slik jeg har forstått det var manglende utvikling og tidvis spillemessig tilbakegang, hovedgrunnen til at Kåre og Erik måtte pakke sine kofferter og forlate Brakka. Jeg følger styret på at spillet ikke har vært spesielt bra, i hvert fall ikke så godt som ønsket. Jeg er videre usikker på om det i seg selv skulle være grunn nok til avsette trenerteamet (Kåre og Erik). Men la gå.

Merk at når det gjelder RBKs eksplisitte mål for Europa så har det, slik jeg leser det, vært at de skal kvalifisere seg til et europeisk gruppespill hvert eneste år. Jeg kan ikke finne noe uttrykte målsetninger som går på prestasjonene i selve gruppespillet, altså spesifikke poengmål eller krav til avansement.

Med disse kriteriene til grunn (vinne serie og cup, spille "underholdende fotball", utvikling over tid og deltakelse i et europeisk gruppespill), så er det for meg vanskelig å være spesielt kritisk til det som har vært prestert denne sesongen. Kritikk kan riktignok rettes mot at spillet har vært så som så og det har ikke vært noen spesiell utvikling å snakke om. Når det gjelder spillet i Europa, så er det først og fremst det tilsynelatende gapet opp til lag på de nest øverste nivået som er skremmende stor. Men kan denne kritikken i sum definere sesongen som mislykket?

Jeg mener nei. Misforstå meg rett, jeg er også bekymret over det tidvis pinlige spillet i Europa. Vi kunne nok ha håpet på noen bedre prestasjoner her, faktisk til og med noen poeng. Men prestasjonene i Europa må faktisk betraktes som sekundære i RBKs tilfelle. Dersom RBK hadde gått videre fra et gruppespill, ville det vært å betrakte som nokså overraskende. Jeg hadde håpet at en del kamper i denne turneringen de siste årene skulle medføre at laget var nærmere et avansement i år, men jeg hadde innerst inne ikke tro på at de skulle avansere.

På dette grunnlaget synes jeg altså at det er vanskelig å slakte prestasjonene denne sesongen. De gjør det som forventes og som minimum kreves, men ikke noe mer. De har innfridd, men aldri overgått seg selv og levert noe ekstraordinært – slik alle supportere drømmer om.

Derfor går man som supporter rundt med en følelse av skuffelse, selv om man innerst inne vet at denne skuffelsen egentlig er uttrykk for et mer eller mindre realistisk håp om oppsiktsvekkende gode prestasjoner, særlig når vi snakker om Europa. Bare i mine villeste drømmer hadde jeg tro på avansement til utslagsrundene. For min del er det i hvert fall først og fremst denne følelsen av at laget ikke har potensial til å innfri mine drømmer som supporter, som ligger til grunn for følelsen av skuffelse. Men drømmer er nettopp ønsker som sjelden går i oppfyllelse – i hvert fall ikke årlig.

Denne tankerekken leder meg til selve essensen av debatten. Hva kan man egentlig forvente av RBK? Ikke håpe på, ønske eller drømme om, men faktisk forvente. Hvis vi for eksempel sammenligner RBKs forutsetninger med våre motstandere i Europaligaen denne sesongen, så går det faktisk an å argumentere for at det hadde vært særdeles overraskende om RBK kunne stelt i stand noe særlig i denne gruppa. Vi er økonomisk underlegne våre motstandere. Dette trenger nødvendigvis ikke bety at vi alltid også skal være sportslig underlegne, noe Eggen-epoken var bevis for. Men når for eksempel RB Leipzig henter spillere for 2000 millioner, og vi for 10, så gir det et bilde av de forskjellige utgangspunktene klubbene imellom.

En klubb av RBKs størrelsesorden er en miniputt å regne i det europeiske selskapet. Det er mulig å hevde seg, men nok ikke hvert år. Siden RBK generelt sett ligger på et lavere nivå enn gjennomsnittet av våre motstandere i Europa League, og har mindre økonomiske muskler, så er RBK også mer utsatt for prestasjonssvingninger mellom sesonger. Skal RBK hevde seg i Europa er jeg av den oppfatning at de må ha en uvanlig god generasjon eller et lag med betydelig x-faktor som har fått bygd seg opp over tid. Slike prosjekter gir ikke suksess hvert eneste år. Vi må bygge opp profiler, og helst flere samtidig, om vi skal ha noen sjans mot de beste. 2007-laget med Tettey, Skjelbred, Iversen og Sapara (for å nevne noen), var et sånt lag. 2016-laget med Selnæs, Svensson og Midtsjø etc., det samme. Men selv ikke disse årgangene gikk videre fra et europeisk gruppespill.

Dagens mannskap trenger likevel ikke å være så langt unna disse tidligere årgangene som det tidvis kan virke som. Vi har i hvert fall en viss x-faktor i laget som er helt nødvendig for å hevde seg i Europa. Jeg mener at en god del av problemet denne sesongen har vært at de fremste eksponentene for denne x-faktoren, Bendtner, Adegbenro og Jebali, alle har vært skadeutsatt. De har enda ikke spilt en eneste kamp sammen, og jeg tror dette er et underkommunisert poeng i rekken av kritiske røster denne høsten. Skal RBK true motstanderforsvar i Europa trengs nok alle disse tre spillerne på banen samtidig, samspilte og i form. Da er vi kanskje litt nærmere de nest beste.

Det er ikke umiddelbart gitt hvordan RBK skal komme nærmere det europeiske nivået klubben stadig streber etter. Toppfotballen er blitt så gjennomsyret kommersialisert at fotballens logikk og darwinisme, medfører at de beste spillerne (på et eller annet tidspunkt) ender opp i det beste klubbene hvor de også får best betalt. Fra et supporter-ståsted er det en forbannelsens logikk. Når RBK først har noe spennende på gang med flere profiler som er på vei opp og frem, så blir de hentet av klubber på neste nivå. Vi har sett det gang etter gang. Så lenge kjøpende klubb legger nok penger på bordet, er også RBK mer eller mindre nødt til å akseptere bud. Denne logikken gjør at RBK svært ofte blir stående på stedet hvil. Så fort vi ser konturene av noe godt, må det startes forfra igjen fordi laget mister sine beste spillere. Vi kommer oss ikke unna klubbens plass i den internasjonale næringskjeden.

Dette må tas hensyn til prestasjonene skal vurderes. Fotballens logikk gjør det svært vanskelig for RBK å ta neste steg. Det er med andre ord nærmest utenkelig med kontinuerlig utvikling, slik styret virker å kreve. Og hvis manglende innfrielse på dette punkt medfører trenersparkinger også i fremtiden, blir klubben fort sin egen verste fiende.

Dersom RBK skal ha realistiske mål om å gå videre fra gruppespill i Europa, må det drastiske endringer til. Det må vi forstå. Det virker på styreleder Koteng som at det fra og med neste sesong skal foretas en vesentlig satsing med dette som siktemål. Det er spennende. En ny trener med bedre forutsetninger enn Kåre (slik styret vurderer det) skal hentes, spillere med den nødvendige klassen skal beholdes og forsterkninger skal komme inn. Styret skal ha ros for disse ambisjonene. Det gjør det mer spennende å være supporter, og det er godt å kjenne at det i det minste forsøkes å ta helt nødvendige grep og gi det et skikkelig forsøk. Det er naturlig å sette seg nye mål og for RBKs del vil dette være og hevde seg i Europa, ikke bare å delta. Tiden vil vise hvordan det går, men inntil videre skal jeg avslutningsvis vende tilbake til å evaluere denne sesongen som jo var utgangspunkt for min kronikk.

Det kan virke som at, selv om det ikke er eksplisitt formulert, foreligger en viss underliggende forventning om at RBK skal ta nye steg hele tiden og at vi skal hevde oss i det gode selskap i Europa – i hvert fall i det nest gjevest selskapet. Det er lite som indikerer at dette er spesielt realistisk per i dag. Norsk fotball er generelt akterutseilt på alle parameter. Jeg er selv født på starten av 90-tallet og er dermed en del av en generasjon som bare hvis vi virkelige anstrenger oss, har vage minner om at det fantes en tid hvor landslaget var i mesterskap og RBK gikk videre fra gruppespill i Europa. Slike prestasjoner må altså for all del betraktes som unntakstilstand snarere enn normalen.

Før klubben har bedre forutsetninger for å sloss med de store i Europa, så synes jeg vi skal være godt fornøyde med at vi igjen ser ut til å vinne det som vinnes kan her hjemme. Supportere skal aldri være helt fornøyde, og det er vel og bra. Selv håper jeg også på mer overbevisende spill neste sesong. Men skulle vi også i 2019 ende opp med serie- og cupgull, uavhengig av måten vi gjør det på, vil jeg uansett applaudere og være takknemlig for det.

PS! Jeg er klar over at kjernen i kritikken denne sesongen har gått på spillet, ikke resultatene som sådan. Det er forøvrig godt å observere at engasjementet rundt RBK virker å ha tatt seg opp de siste årene, mens det i en periode før det var i en bølgedal i tråd med resultatene på banen. I fotballkommersialiseringens tidsalder og med rystende Football Leaks-avsløringer, så er det deilig å kunne engasjere seg rundt RBK - et engasjement som er ekte, nært og viktig. Trollan på topp!

Mads Skauge, Bodø