Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 29. desember 2014, 20:08
Odd Iversen imponerte lenge før debuten i 1. divisjon i 1967.
Etter 4-1-seier i generalprøven mot Lyn på Ullevaal 16. april ble Iversen hyllet av VG på forsida:
Midtspissen hadde scoret tre mål i snitt i de foregående treningskampene, og han fulgte opp med to nye mål på nasjonalanlegget. Noe virkelig stort var i emning – både for spiller og klubb.
Iversen hadde debutert i 2. divisjon to år tidligere i bortekamp mot Kvik – på Lerkendal – og scoret hattrick i 8-0-overkjøringa. «Belønninga» var innkalling til førstegangstjeneste i hæren.
- Jeg fikk ypperlige treningsmuligheter i militæret, først på Haslemoen og de siste ni månedene på Setermoen i Troms. Jeg trente som besatt hele høsten og vinteren. Nå måtte det gjøres hvis jeg skulle henge med. Plutselig begynte jeg også å skyte i været. Ja, i løpet av vinteren vokste jeg hele 14 centimeter! Fysikken som tidligere hadde vært så ynkelig, var med ett ikke noe handikap i fotballsammenheng. Jeg fikk fornyet sjøltillit.
Den staute soldaten måtte vente helt til femte serierunde våren 1966 før han fikk innvilget idrettspermisjon. Rosenborg hadde i mellomtida ristet av seg den enorme skuffelsen fra Bergen høsten før, og laget innledet sesongen med fire strake seiere.
- Jeg fikk sjansen mot Nidelv. Vi vant 3-2, og jeg takket for tilliten med å score to mål. Mot Viking fikk jeg på ny sjansen. Nå skulle jeg erobre plassen som senterløper for godt! Nok en gang tegnet jeg meg på scoringslista, og jeg følte det begynte å løsne.
«Helten fra Setubal»
Samme kveld dro han tilbake til militærleiren i indre Troms. Vel framme neste morgen kunne kompanisjefen gratulere ham med uttak på U21-landslaget. Portugal hadde nominert 22 spillere til VM i England og kunne dermed mønstre to hele lag. Det norske A-landslaget skulle møte det ene laget, mens Iversen og ungguttene skulle få bryne seg på det andre laget.
- Altså var det ikke noe ungdomslag vi skulle møte. Det fikk bære eller briste. Vi visste at før resultatet skulle loggføres, måtte i alle fall kampen spilles, kommenterte debutanten senere.
Rosenborg-spissen scoret like godt alle tre målene da Norge sensasjonelt snudde 0-2 til 3-2-seier. «Helten fra Setubal» ble et begrep over natta.
- Heldigvis skulle jeg reise tilbake til militærleiren og ikke hjem til Trondheim. Da vi kom til Fornebu, var det fullt oppstyr med presse og andre som skulle ha intervju. På togturen ble jeg gjenkjent og folk skulle prate. Jeg fikk for første gang smake kjendislivet. Det var smigrende, men det kunne bli for mye av det gode. Jeg skjønte at det gjaldt å holde bakkekontakten.
0-9
Noen måneder senere sikret ubeseirede rosenborgere seg plass i 1. divisjon. Bortetap for nærmeste konkurrent Viking i siste kamp ødela statistikken, men slett ikke gleden over endelig å være tilbake i eliten. Likevel var det mange tvilere, og tvilen fikk ny næring da Lyn ble invitert til Lerkendal og opprykksfest i november.
«Laget hadde flust med landslagsspillere, som kom direkte fra oppdrag i Sofia og Glasgow – men jeg tier klokelig om resultatene. Det ble fest på Lerkendal, men med negativt fortegn for trønderne. På en hardfrosset matte lekte lettbeinte og pasningssikre Lyn-spillere seg med de nytente opprykksstjernene til ni mot null. Riktignok hadde de rutinerte revene fra hovedstaden lært seg knepet med å rive av det ytterste laget på lærknottene, slik at spikerne ga godt grep i isen mellom grastustene på Lerkendal. Likevel ble opplevelsen en kraftig lærepenge. Og vi brukte vinteren til å lære», beskriver Nils Arne Eggen.
Han var tilbake i RBK etter studier i Oslo og fotballeksil i Vålerengen. Etter juleferien begynte forberedelsene til debutsesongen i 1. divisjon. Det ble flere og bedre treninger, og de var flyttet fra kveld til ettermiddag.
Kometen
Den ultimate formtesten ventet på Ullevaal, og forventningene var store: «Endelig skal vi få se senterkometen fra Trondheim», utbasunerte VG på forsida dagen før generalprøven mot Lyn.
«Hvem er så denne Odd Iversen, som vi i Oslo praktisk talt nesten ikke har sett siden ungdomslandskampene gikk i alle andre verdenshjørner enn nettopp her, og Rosenborg som kjent spilte i 2. divisjon hvor vi i Oslo ikke er representert?» spurte journalist Gunnar Kroge som gjenfortalte hva ryktene sa:
«Iversen er 21 år gammel og en merkelig fotballtype. Lang og hengslete er han, og smått går det faktisk, men godt. Han har en eventyrlig ballfølelse og et glimrende blikk for spillet. Han ser alle luker og vandrer stadig i gode posisjoner, posisjoner som ofte gir mål altså.»
Både «Ivers» og Rosenborg innfridde forventningene i hovedstaden. Det ydmykende tapet på Lerkendal var hevnet.
Radarparet
Etter 4-1-seieren over Lyn fikk også en helt fersk spiller stor oppmerksomhet. Harald Sunde hadde etter opprykket blitt hentet fra naboklubben Nidelv. Han var fast på A-landslaget på tross av at han hadde spilt i 2. divisjon, og han fant umiddelbart tonen med Iversen.
«Trønderne har skapt et publikumslag eller skal vi si det finnes to mann i rekken som vil gjøre laget til et festlig innslag i årets serie. (...) Som typer finnes det vel neppe to spillere som er mer forskjellige, men man skal nok få oppleve mye fint samspill mellom disse to utover sommeren», spådde VG.
- Vi fant hverandre fort. Vi bodde ved siden av hverandre på Moholt, og fikk jobb sammen på oppmålingskontoret i Trondheim kommune. Ja, vi holdt sammen både på fotballbanen, på jobben og i fritida. Snakket og diskuterte fotball nær sagt døgnet rundt, fortalte Iversen.
KOMMUNALT RADAPAR: Oppmålingsassistent Iversen og tegner Sunde på oppdrag for byplankontoret i Trondheim i august 1967.
- Jeg hadde spilt sammen med Odd allerede på ungdomslandslaget, så vi begynte å kjenne hverandre og hvordan vi oppførte oss på banen. Vi spilte en del privatkamper den våren, og det ble veldig mange mål, kommenterer Sunde.
Den lille teknikeren ble hoffleverandør med lure pasninger, innlegg og frispillinger til sin storvokste angrepskollega.
- Vi delte først litt på det: I 67 da han scoret 17, scoret jeg ti. Jeg laget noen straffespark da jeg snublet litt billig – og som Odd tok. Etter hvert ble vi enda mer kjent som et «radarpar». Da ble det Odd som skulle score målene, forteller Harald Sunde.
Seiersmarsjen
Den oppsiktsvekkende seieren over Lyn gjorde at hele 11 500 møtte fram på Lerkendal to uker senere. Det var ny tilskuerrekord på en norsk seriepremiere. Fredrikstad hadde tatt sølv året før og var regjerende norgesmestere, men de maktet ikke å stå imot. Iversen sørget alene for 2-1-seier med to kjappe mål – det andre målet nettopp på en straffe som Sunde hadde skaffet.
Måljegeren fortsatte med tre nettkjenninger mot Skeid på Bislett, og standarden for en utrolig flott sesong var satt. Som første nyopprykkede lag ble Rosenborg seriemester.
- Det gikk bra hele året. I og med at vi scoret så mange mål og slapp inn såpass få, var vi hele tida oppe i toppen, kommenterer Sunde.
I juni fikk han selskap av rekkekamerat Iversen også på A-landslaget. Etter 2-0-seier i debuten i Finland ventet gjensyn med Portugal. Verdensstjernen Eusebio ga gjestene oppskriftsmessig ledelsen på Ullevaal, men «Ivers» skremte igjen søreuropeerne med sitt første landslagsmål. Eusebio slo tilbake etter pause.
- Vinnermålet kom etter hands. I straffefeltet la han ned ballen med hånda, før han puttet den i mål. Scoringa ble til alles forbauselse godkjent. Norge spilte en meget god kamp for en gangs skyld, og vi hadde fortjent minst uavgjort, syntes hjemmedebutanten.
Avviste Ajax
Plutselig var ikke Odd Iversen bare et kjent navn i Trondheim og Norge. Nå dukket også det første profftilbudet opp – fra Nederland.
- Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg ha akseptert tilbudet fra Ajax. Ajax var den gang ikke det storlaget det er i dag, men det var en klubb som tok godt vare på sine stjerner. Dessuten var overgangssummen ikke til å blåse av – 250 000 kroner, hvis jeg ikke husker feil. En fantastisk sum den gangen, sa han, vel vitende om at de daværende amatørbestemmelsene i Norge tilsa at spillerne sjøl ville få hele beløpet i egen lomme.
I stedet ønsket han og lagkameratene å runde av jubelsesongen med norgesmesterskap. I kvartfinalen kom Fredrikstad på nytt besøk til Trondheim. Iversen slo til med hele fire mål i fantastisk 7-2-seier:
I semifinalen mot Brann ble det satt ny rekord med 26 000 tilskuere på Lerkendal, og nå ventet Lyn i deres egen hule. Kraftig høstregn hadde imidlertid gjort Ullevaal til ei hengemyr.
- Kampen skulle aldri ha vært spilt, men på grunn av at landslaget skulle spille uka etter, ble kampen satt i gang, forklarte «Ivers».
Finalen endte bokstavlig talt i gjørmebryting – og vel så dét:
- Jeg ble slått ned av Lyns keeper (Svein Bjørn) Olsen. Etter kampen innrømmet han det, men skyldte på at det var en refleks i kampens hete, forteller Harald Sunde.
Rosenborg mente seg også snytt for enda et straffespark. I stedet fikk Lyn score to ganger fra ellevemeteren og vant hele 4-1. Nils Arne Eggen var sterkt innblandet i situasjonene som ledet til flere av målene i mot.
- «The double» ville bare gitt oss kolossale forpliktelser neste år, trøstet landslagsbacken seg med.
- Hadde vi vunnet i dag, hadde vi ikke hatt noe å gå inn for neste år, hevdet Iversen.
Hentet fra "Historiene om kampene" (Falck forlag, 2013).
Kilder:
Nils Arne Eggen: Godfoten (Aschehoug forlag, 1999)
RBKweb:Ballkunstneren fra Tempe
Rosenborg Ballklub: Sesongen 1967
Odd Vanebo: Odd Iversen: Fotball er mitt liv (Gyldendal forlag, 1975)
VG