Din mening: Manager eller sportsdirektør?
Skrevet av Daniel H. Strand, 29. juli 2014, 19:14

Kongens arving: en allmektig føydalherre?

Nå som Kong Erik tar følge med Juan Carlos I av Spania og abdiserer fra sin stilling fremtvinges det en diskusjon om Rosenborg Ballklubs organisering for fremtiden. Den tidligere så populære og elskede midtstopperen, som i beste fall kan karakteriseres som uheldig etter cirka seks år som sportslig leder, etterlater ikke en arv som gjør det naturlig å videreføre rollen. Det tas gjerne til orde for en "allmektig" hovedtrener gjennom en "manager"-stilling fremfor den velprøvde kombinasjonen med sportsdirektør og hovedtrener, hvor førstnevnte jobber med de noe mer langsiktige linjene mens treneren leder laget.

Andres suksess
Det er naturlig at en slik diskusjon kommer opp da årsaksforklaringer i fotball ikke alltid er en dyptpløyende øvelse. Har noen lag suksess med en spesifikk formasjon og spillestil får man plutselig en rekke kopier som forsøker å spille noenlunde likt, de heteste trenerne på markedet er de med nylig suksess og løsningen på et lags problemer er gjerne å skifte trener.

Sett i lys av Molde Fotballklubbs suksess med manager Ole Gunnar Solskjær, Ståle Solbakkens nye rolle som manager i FC København og den klassiske norske anglofilien er det heller ikke unaturlig at en diskusjon om en managermodell versus en sportsdirektørmodell dukker opp nå. Interessant nok er det kun i Storbritannia at managermodellen står sterkt, mens man i resten av Europa og i USA (hovedsakelig) har en eller annen sportsdirektørvariant med en hovedtrener med ansvar for a-laget.

Faktisk har sportsdirektørrollen blitt mer vanlig også i Storbritannia, hvor klubber som West Brom og nå Tottenham har en hovedtrener fremfor manager. Det virker derfor noe arkaisk å gå for en modell man også etter hvert har tatt til orde for å gå vekk i fra også i fotballens hjemland.

Men vil det fungere i Rosenborg?
Vår historikk de siste ti årene tilsier på ingen måte at en hovedtrener blir værende i lang tid. Trenere med suksess har blitt hentet til større oppgaver mens trenere med liten suksess har fått sparken. Hva tilsier at man da skal plassere enda mer makt og betydning i den rollen? Ville Åge Hareide eller Erik Hamrén blitt værende lenger i sine stillinger om de var managere fremfor hovedtrenere? Trolig ville fortsatt deres respektive nasjonale landslag lokket dem bort. Tilsvarende øvelse kan man gjøre for Per Joar Hansen, Knut Tørum, Janne Jönsson og andre trenere som ikke viste seg gode nok. Hadde disse vært bedre med enda mer makt og innflytelse? Det tror jeg neppe.

Det var nok aldri selve rollen som var problmet, men helst den som har besatt den i disse årene. Jeg ser egentlig ikke helt det store problemet med å videreføre den gitt at rett person utfører vervet. Vi må ha evne til å tenke lenger enn neste kamp i denne klubben, og det ligger nok ikke i de fleste hovedtreneres natur. Han er aldri mer enn fire-fem strake tap unna sparken og dermed vil nok kortsiktigheten rå.

Så vær så snill beslutningstakere i Trondheim! Ansett en kompetent og dyktig sportslig leder først, som forstår hva som menes med "artig og angrepsvillig fotball" og som evner å jobbe langsiktig med utvikling av hele klubben. Ansett så en fotballtrener ut fra disse forutsetningene, uavhengig av 4-2-3-1 eller 4-3-3, det viktigste er at fotballen er proaktiv og foregår på våre premisser, ikke motstanderens!

Noen kritierier denne gangen kan kanskje være at vedkommende ikke kan være en tidligere fotballspiller i klubben slik at blikket heves.

P.S! Fredrik Winesnes betraktninger om spillestil i Adressa kan for øvrig anbefales helhjertet.

Daniel H. Strand