Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 18. april 2014, 12:10
Harald Sunde ble fotballstjerne som 2. divisjonsspiller.
- Jeg debuterte på A-landslaget mens jeg spilte på Nidelv. Jeg var ganske ung til å være landslagspiller: Jeg debuterte som 20-åring mot Finland på Lerkendal i 64, mimrer Sunde.
- Forhistorien var ganske spesiell?
- Jeg var faktisk på vei til Finland med ungdomslandslaget. En annen liten kjapping - Kniksen - meldte forfall, og ble jeg flyttet fra flyet på Fornebu og over til Trondheimsflyet.
- Det var altså mulig å etablere seg på landslaget som 2. divisjonsspiller?
- Ja, om du gjorde det bra på junior- og ungdomslandslaget, så var det klart at du hadde muligheten. Det var ikke verre enn at om du gjorde det bra, så ble du med, konstaterer den elegante angrepsspilleren.
Nidelv var faktisk nyopprykket i 2. divisjon, noe som gjorde prestasjonen til Sunde enda større. Utover 60-tallet kjempet de med Rosenborg om å være best i byen.
- Vi hadde et veldig godt juniorlag, som vokste opp sammen. Vi fikk også til et bra A-lag: Vi spilte mot Rosenborg, og slo dem både i 63 og 64. Så det var et veldig godt lag i Nidelv på den tida.
Lei av påpassinga
- Kunne du ha forlatt Nidelv tidligere enn det du gjorde?
- Lyn var frampå en periode, og det var noen svenske lag som var interesserte.
- Hvordan var konkurransen på spillermarkedet i Trondheim?
- Det var nesten gatelag. Vi var på Tempe, Kvik var på Lademoen, Brage på Øya, Falken litt over alt og Fredig på Tyholt. Vi holdte oss egentlig der vi bodde.
- Reaksjonene var derfor kraftige da du valgte RBK?
- Det ble vel litt styr med Nidelv, men da jeg først hadde bestemt meg, så gikk det for så vidt greit. Etterpå kom flere fra Nidelv til Rosenborg.
- Klubbvalget var naturlig ettersom Rosenborg rykket opp til 1. divisjon?
- Ja, og jeg spilte på landslaget sammen med både Odd og Nils. Vi var tre stykker fra Trondheim, og pratet litt om det høsten 66. Byttet gjorde det lettere for meg å fortsette på landslaget.
- Jeg var dessuten lei etter stort sett å ha spilt med "frimerke" på meg de to siste årene. Så da jeg fikk tilbud om å spille for Rosenborg, gikk jeg dit.
Radarparet
Der ble han rekkekamerat med Odd Iversen.
- Jeg hadde spilt sammen med Odd allerede på ungdomslandslaget, så vi begynte å kjenne hverandre og hvordan vi oppførte oss på banen. Vi spilte en del privatkamper våren 67, og det ble veldig mange mål.
- Når forstod du at du og Odd hadde funnet hverandre?
- Det skjønte vi ganske tidlig. Lyn var et topplag året før, og vi skulle møte dem på Ullevaal 14 dager før seriestart. Jeg tror vi vant 4-1, og da skjønte vi at vi hadde et bra lag.
- Hvorfor fungerte det så bra med deg og Odd?
- Vi hadde et godt komponert lag, og vi passet veldig godt sammen. Det er vanskelig å forklare, men det kommer av seg sjøl når man har en mann som Odd, som scoret 30 mål på 18 kamper. Hadde han spilt i dag, nå som man spiller 30 kamper, så hadde han sluttet på 45-50 mål!
- Du var tilrettelegger på mange av målene hans.
- Vi delte først litt på det: I 67 da han scoret 17, scoret jeg ti. Jeg laget noen straffespark da jeg snublet litt billig - som Odd tok. Etter hvert ble vi enda mer kjent som et "radarpar". Da ble det Odd som skulle score målene.
Gjennombruddet
Rosenborg hadde spilt to sesonger i hovedserien tidlig på 60-tallet, men 1967 var debuten i nye 1. divisjon. Nykommerne innledet med fire seiere og én uavgjort.
- Det gikk bra hele året. I og med at vi scoret så mange mål og slapp inn såpass få, var vi hele tida oppe i toppen, kommenterer Harald Sunde.
- Hva gjorde dere så gode?
- Vi hadde et veldig homogent lag. Det var rutinerte spillere i forsvar med Kåre (Rønnes) og Nils Arne. Pluss at vi scoret mange mål.
- Når forsto du at dere gikk mot gull?
- Vi fikk ikke gullet før i nest siste runde på hjemmebane etter å ha slått Vålerenga 4-0, men vi ledet stort sett hele tida. Vi fryktet egentlig ikke noen.
- Hvordan var det å bli seriemester i debutsesongen din?
- Det var jo topp. Det er jo det som teller; å bli seriemester etter så og så mange kamper. Så det feiret vi bra.
- Fortell litt om festen.
- Jeg husker ikke noe!
- Så ventet cupfinale mot Lyn.
- Vi gledet oss selvfølgelig også til den kampen, men treningsforholdene her hjemme begynte å bli så dårlige at vi måtte nøye oss med å springe oppå Strinda ...
- Var Lyn så mye bedre enn dere at de fortjent vant 4-1 i finalen?
- Lyn hadde et veldig bra lag på den tida. Vi slo dem i serien, men året etter spilte de europacup mot Barcelona. Begge kampene ble spilt i Spania, og det ble 5-6 sammenlagt.
- Dine to andre cupfinaler i 72 og 73 ble heller ingen høydepunkter.
- Det er jo egentlig et cupgull som mangler. Jeg tror det er litt for seint nå ...
- Hvordan vurderte dere seriemesterskap kontra norgesmesterskap?
- For oss spillere er seriemesterskapet viktigst fordi kampene går over en såpass lang periode. Men det er selvfølgelig stort å vinne cupen foran så mye folk. En cupfinale er en ordentlig fest for fansen.
- Uansett ble det et godt RBK-år?
- I og med at vi var nyopprykket fra 2. divisjon, og ble seriemestere og kom til cupfinalen, så mente vi at det var en stor prestasjon.
Etablert i toppen
- Følte dere press foran oppfølgersesongen?
- Nei, vi gjorde for så vidt ikke det. Vi hadde stort sett samme laget, men Lyn hadde et kjempelag - det forsto vi tidlig. Det var dem vi kjempet mot, og vi fikk sølv.
To kamper i Buskerud på ei uke ødela alt: Tap for Strømsgodset i serien og semifinaletap mot Mjøndalen i cupen.
- Mjøndalen var et mareritt for oss. Vi tapte både en kvartfinale og en semifinale i Mjøndalen - det var 1-2 i begge kampene, forteller Sunde.
- 1968 ble bare en nesten-sesong.
- Ja, det blir håpløst når man taper for bruntrøyer!
- Så fikk dere en engelsk trener.
- Vi syntes det var veldig artig å spille som vi hadde holdt på før: Vi scoret tre-fire-fem mål i hver kamp. Vi hadde spilt med to vinger pluss meg og Odd i midten. Det sa seg sjøl at det ble mange mål. Vi slapp riktignok inn ofte to mål, men det var jo feil av Kåre og Nils Arne!
- Da Curtis kom, vant vi den første treningskampen på Sunndalsøra med 5-2. Curtis var likevel sur og grinete etter kampen. Etterpå trakk han tilbake kantspillerne, og vi spilte 4-4-1-1. Det er moderne i dag, men vi gjorde det faktisk allerede i 69. Odd scoret likevel 26 mål.
- Men dere ble plutselig veldig avhengige av én enkelt spiller?
- Tidligere hadde det vært mer åpent for alle sammen. Da vi trakk tilbake vingene, og spilte bare med meg og Odd på topp, så er det klart det ble mer fokusert på én spiller. Motstanderne prøvde seg med "frimerke", men det gikk ikke mot Odd.
- Det ble uansett nytt gull: Hvordan vil du sammenligne det å vinne i 69 mot 67?
- Det første gullet var artigst - naturligvis. Da hadde ikke Rosenborg vunnet før. Vi hadde vunnet cupfinalen i 60 og 64, men å vinne serien var stort.
Byer i Belgia
- Ivers fikk tilbud både fra Ajax, PSV Eindhoven og Glasgow Rangers. Var han nær å dra tidligere enn det han gjorde?
- Han hadde tilbud, men jeg vet ikke om han hadde den rette innstillinga til å dra ut. Jeg tror det ble lettere for ham da vi fikk tilbud begge to. Vi kom til en klubb som ville satse og spille seg opp til 1. divisjon.
- Hvordan havnet dere i Racing Mechelen våren 70?
- Det var den norske landslagstreneren, Willy Kment, som anbefalte oss.
- Var dere i tvil?
- Nei, vi ble gira på å dra. Det var ikke så mange norske proffer. Vi fikk dra ut og få betalt for det vi spilte gratis for hjemme. Det var liksom drømmen.
- Hvordan ble den nye hverdagen?
- Vi gjorde ikke annet enn å spille og trene, og var vel i vår beste form i den perioden. Det som var synd, var at vi ikke fikk spille på landslaget fordi vi var proffer.
- Men amatørpåbudet forsvant ganske fort?
- Forbundet gjorde om regelen ettersom det også var to spillere i Nederland og to i Skottland.
- Mechelen var nær opprykk den første sesongen.
- Vi satset livet for å spille oss opp. KV Mechelen var det store laget, og vi ville utkonkurrere dem. De ble nummer to og rykket opp mens vi ble nummer tre.
- Noen uker senere ødela Reidar Flaa kneet til Ivers i en treningskamp mot Start.
- Da var mye ødelagt for oss.
- Det ødela også for deg?
- Den andre toppscoreren på laget, som spilte på det belgiske landslaget, skulle også ha plass på laget. Så da ble det ikke så enkelt.
Annerledes
- Du dro like godt hjem.
- Ganske enkelt fordi sønnen min skulle begynne på skolen. Jeg hadde signert bare for to år.
- Hvordan var det å komme tilbake til Rosenborg?
- Det var jo annerledes. Laget var ikke like bra som da vi dro, og vi sleit. Jeg sluttet i 74, og i 77 rykket vi ned i 2. divisjon.
- Nils var da trener for Orkdal mens jeg var trener for Orkanger. Nils ringte meg og sa: "Nå må vi steppe inn!" "Javel", sa jeg, og regnet med at vi begge skulle trene laget. "Jeg er trener mens du er kaptein og spiller!" slo han fast.
- 78 ble et skjebneår.
- Det var et veldig viktig år for Rosenborg. Vi klarte å spille oss opp i 1. divisjon igjen allerede det første året. Hadde vi ikke klart det, tror jeg kanskje - jeg vet ikke ...
- Du ble med litt også i 79.
- Jeg var med våren 79 fordi da hadde Ola By Rise, Knut Torbjørn Eggen og Øivind Husby kommet, og jeg ble med i en overgangsperiode.
- Hva gjorde du deretter?
- Jeg ble engasjert som ungdomstrener. Jeg holdt på i Rosenborg til slutten av 80-årene. Da hadde jeg en pause fram til 2001 ettersom jeg jobbet i et Oslo-firma i tolv år. Så kom jeg tilbake og jobbet for klubben igjen, konstaterer 70-åringen, som også som pensjonist har bidratt i støtteapparatet til ungdomsavdelinga.