English version 
Rosenborg Web
SESONGEN 2017
 NYHETER
 KAMPER
 SPILLERE
 STATISTIKK
KLUBBEN
 HISTORIE
 KLUBBFAKTA
 MERITTER
 REKORDER
 LERKENDAL STADION
EKSKLUSIVT
 LESESTOFF
 I GAMLE DAGER
 LEGENDER
 BILDESPESIAL
 LERKENDAL360°
MENINGER
 DEBATTFORUM
 KOMMENTAR
 DIN MENING
RBKweb
 OM RBKweb
 ANNONSEINFORMASJON
 RSS-KANAL
 ARKIV
 TA KONTAKT
SØK I ARTIKLER
Skulle gjerne hatt rekorden
Skrevet av Thomas Myren, 25. juli 2011, 19:02

Per Ciljan Skjelbred er nest yngste Rosenborg-spiller i en seriekamp. Det får han aldri omgjort.


MAI 2005: Mot Start var Skjelbred i lagoppstillinga for aller første gang.

Foto: Thomas Myren

- Jeg fikk tidlig være med i noen privatkamper. Den første kampen var mot Otta, da jeg var 15 år, innleder Skjelbred overfor rbkweb.no.

Grunnet mange fravær gjorde Ola By Rise et oppsiktsvekkende comeback i den nevnte kampen. Den daværende assistenttreneren innehar fortsatt rekorden som yngstemann på RBK med sine 16 år og 262 dager i 1977.

Den offisielle debuten til Skjelbred kom nemlig først ett år senere. I sin første seriekamp mot Bodø/Glimt var han 96 dager eldre enn keeperlegenden.

- Jeg følte at jeg hevdet meg og gjorde det bra. Det er stor forskjell fra å være god på trening og til å gjøre det i kamp, men sjøl følte jeg at jeg kunne ha fått muligheten tidligere. Når jeg tenker i ettertid, hadde jeg vært voksen nok til å få spille enda tidligere. Men gjort er gjort, og spilt er spilt, kommenterer Skjelbred.

Drømmen som ble oppfylt
Midtbanespilleren ble landskjent allerede i 2002 som deltaker i "Proffdrømmen" på TV3.

- Jeg ble med via ei samling i Porsgrunn, der det var uttak til G15-landslaget. 120 gutter fra hele landet spilte turnering, der vi ble delt inn i regioner: Nordland og Trøndelag på et lag og så videre. Vi gjorde det ganske bra, og jeg ble plukket ut som en av de tolv antatt beste spillerne i Norge fra 86- og 87-kullet, forklarer Skjelbred.

- Hvordan var det å delta i TV-serien?

- Det var uvirkelig. Jeg kommer fra en liten plass i Trondheim, og det var spesielt å komme til storbyen Oslo - jeg hadde ikke vært der veldig mye før - for å møte "storguttene" og trenerne. Det var ikke måte på hvor profesjonelt det skulle være med alle kameraene. Alt var surrealistisk for meg!

- Du vant like godt hele konkurransen.

- Ja, jeg gjorde det bra. Jeg syntes ikke sjøl jeg gjorde det så bra, men trenerne syntes talentet var der. Det gjorde sitt til at jeg fikk ta turen til Liverpool, og fikk se hvordan de hadde det der. Det var veldig lærerikt.

- Du avslo likevel tilbudet om Liverpool-kontrakt.

- Det var Liverpool eller Rosenborg, og jeg valgte Rosenborg. Jeg hadde spilt fotball mot ungene til både Rune Bratseth og Ola By Rise, så de var vel klar over hvem jeg var. Men man vet aldri hvor tidlig man skal hente en unggutt til et junior- eller A-lag. Jeg var veldig kortvokst av meg da jeg var 13 og 14 år, og folk var bekymret for om jeg skulle klare det eller bli "ødelagt". Men det gikk bra.

Lov til å feile
- Hvordan var læretida som Rosenborg-junior?

- Det var tungt! De første fire månedene var et helvete. Det var så mange treninger, og folk var så jævlig seriøse! Det var uvant for meg, som kom fra Lade og bare hadde holdt på med løkkefotball. Plutselig var det kjefting, hyling og skriking. Jeg var bare småguttespiller, og det tok fire-fem måneder: Jeg fikk vinteren på meg, og da begynte det å skje ting...


MAI 2005: Allerede i sin andre kamp fra start ble han utvist mot Molde.
Foto: Thomas Myren

- Hvilke trenere vil du gi æren for at du begynte å ta steg?

- Rune Skarsfjord og Trond Henriksen vil jeg si er de som har formet som fotballspiller i Rosenborg-tida. De satset på meg, og jeg fikk ta steg så fort som mulig - eller "så fort som faen", som de sjøl ville ha sagt. De var ikke redde for at jeg skulle drite meg ut. Gjorde jeg en dårlig kamp, så var det bare å starte på nytt neste uke. Det ga erfaring og rask vekst som fotballspiller og person.

- Jeg har oppveksten min her, og hele ungdomstida mi har vært fotball og Rosenborg. Trond har vært med hele tida, og har vært min andre far. Jeg vet ikke hvor mange dager vi sammen har vært borte i løpet av livet mitt, men det har formet meg som spiller og person.

- I 2005 fikk du starte en del seriekamper på våren.

- Det var en naturlig årsak; at jeg gjorde det bra på trening. Som sagt følte jeg at jeg hadde vært god nok lenge, og burde få muligheten. Da vi begynte å få litt skader samtidig som vi sleit, bød det seg en mulighet for meg. Jeg gjorde det greit: Noen dårlige og noen bra kamper. Så gikk det slag i slag.

- Det var likevel en periode sommeren 2005 du igjen var benket?

- Det var på grunn av dårlige trenere! Nei, da! Men vi skiftet trener. Jeg var 17 år, og spilte på lag med Ørjan Berg og Roar Strand - navn som står høyt historisk sett. Jeg så veldig mye opp til dem, og det var så klart vanskelig å sette innpå meg som heter Per Ciljan Skjelbred.

- Men jeg fikk muligheten igjen, og det setter jeg veldig stor pris på. En stor takk til dem, og så er det absolutt en stor takk til meg sjøl òg - som hadde fortjent det.

Drøm og mareritt
- Det store gjennombruddet ditt kom da du plutselig var tilbake på laget og scoret i åpningskampen mot Olympiakos i Champions League samme høst?

- Gjennombruddet for min del var på juniorlaget. Folk som har fulgt med meg lenge, sier også det. Da gikk jeg fra å være en småguttespiller til faktisk å vise at her hadde jeg noe å gjøre. Potensialet lå der, og det var bare opp til meg sjøl om jeg ville bruke det eller ikke.

- Men å gjenvinne plassen på laget og lykkes i Champions League var en milepæl?

- Det var en milepæl i forhold til internasjonal fotball. Det var en sinnssyk opplevelse å få være med på det. Også Per-Mathias var en trener som var uredd, og jeg fikk muligheten.


NOVEMBER 2005: Skjelbred tidvis lekte seg i hjemmekampen mot Real Madrid.
Foto: Thomas Myren

- Høgmo lot deg også spille i den offensive rollen sentralt på midtbanen.

- Det var nok drømmerollen. Vi hadde et lag som var jævlig bra, og jeg fikk på en måte litt frie tøyler til å springe der de andre ikke sprang. Det var en bra kombinasjon det året, og vi gjorde det bra. Vi vant mange kamper på rad, og det var viktig for oss å gjøre en bra avslutning på sesongen.

- Ble utviklinga di deretter hindret av at du måtte bytte mellom forskjellige midtbaneroller?

- Det som hindret utviklinga mi var det jævla beinbruddet. Det er ikke noen tvil om det. Det tok lang tid for meg å komme tilbake der jeg ville være. Fysisk sett burde jeg sjøl ha bremset litt ned, og tatt meg bedre tid.

- Hvordan syntes du opptreninga gikk?

- Opptreninga var genial: Jeg ble frisk med en gang! Men det er forskjell på å være frisk og å være en god nok spiller for Rosenborg.

- I 2006 opplevde du lenge å være ute laget.

- Jeg var jo vraket på høsten. Jeg var ikke fysisk bra nok - eller klar. Det tar tid etter et sånt beinbrudd, og det har jeg lært utrolig mye av.

- Personen som hjalp meg mest, var (fysioterapeut) Sigbjørn Hammer, som holdte motet oppe. Jeg visste aldri helt hvordan det skulle bli. Jeg møtte jo folk på sykehuset, som sliter med å gå den dag i dag. Så han og Rosenborg skal ha mye av æren for at jeg i hele tatt kunne spille fotball igjen og deretter hevde meg på både høyt norsk og internasjonalt nivå.


JULI 2006: En sjelden matchvinner da RBK som vanlig sleit i cupen mot et smålag.
Foto: Thomas Myren

Uenig, men lojal
- Du fikk debutere på landslaget vinteren 2007 før du egentlig var fast tilbake for RBK?

- Jeg hadde blitt i fin form igjen, så vidt jeg husker. 2007 ble et fint år - i alle fall på høsten. Trond og Kåre (Ingebrigtsen) var trenere, og det var en jævlig artig høst. De to sammen var som Knoll og Tott, og det smittet over på oss andre også.

- Er bortekampen i Valencia din mest perfekte fotballkamp?

- Jeg tror det er få kamper som kan slå den, ja. Det ble nesten flaut: Vi var bedre enn Valencia på deres hjemmebane i en Champions League-kamp foran 40 000 tilskuere. Vi var bedre på alt - rett og slett. Laget vi hadde da var sterkt.

- Hvordan opplevde du inntoget til Erik Hamrén?

- Som spiller lærte jeg veldig mye. Det var noen lærerike år. Han var en helt annen personlighet med stort fokus på attityde og disiplin. Synd for min egen del, så måtte jeg spille i en posisjon som ikke kledde meg helt. Jeg sa klart i fra fra dag 1, men sa samtidig til ham at jeg skulle gjøre alt jeg kunne og være lojal overfor ham som person og overfor klubben min. Det følte jeg at jeg gjorde i to år, men da begynte det også å bli nok…

- Du fikk likevel være med på å gjenoppbygge Rosenborg.

- Laget vi hadde med samhold og det Hamrén tilførte gruppa, var en gulloppskrift. Han gjorde noe med oss både mentalt og fysisk. Han prentet inn i hodene på oss at vi var best uansett: Ingen får slå oss! Det fungerte bra. Men fotballmessig var det ikke den største utviklinga for min egen del.


DESEMBER 2007: Mot Schalke hadde RBK mulighet til å sikre mesterligaavansement.
Foto: Thomas Karlsen

- Som ekte rosenborger var det deretter et lite eventyr å ha Nils Arne Eggen som trener?

- At han kom inn, var veldig artig for meg. Jeg hadde egentlig aldri opplevd ham som trener; han hadde vært med litt, men aldri hatt hovedansvaret. Så det var et stort øyeblikk, fordi han betyr så mye for Rosenborg og hva klubben står for. Jeg har fulgt ham helt siden jeg var fem-seks år, og det å få ham som trener og å lykkes med ham som trener - vi vant seriegull, var stort.

Hverdagen som hamburger
- Når ble det aktuelt å flytte til Hamburg?

- (Sportsdirektør) Frank Arnesen sier han har villet hente meg siden jeg var 16 år. Så dermed har flere av hans klubber vært aktuelle, men det har ikke gått helt i klaff. Nå passet det både for meg og Hamburg.

- Var klubbvalget soleklart for deg på et tidlig stadium?

- Det gikk ganske fort i svingene. Jeg hadde aldri vært i en sånn situasjon før, så det var veldig nytt for meg. Det skjer veldig fort når det først skjer noe. Jeg hadde hørt det hadde vært noe interesse, men ikke så seriøst som det plutselig ble.

- Men dette var sommeren du ville prøve noe nytt?

- Ja, dette var min mulighet. Jeg hadde som sagt flere ganger vært aktuell for å dra, men da har det vært noe annet som har stått i veien. Nå er jeg 24 år, og har mulighet til å være ute i noen år. Så kan jeg heller komme hjem til trygge Trondheim og moderklubben når gutten blir litt større og skal gå på skole.

- Hva må du gjøre for å ta nye steg som fotballspiller?

- Jeg må vokse som person, og bli litt tøffere. Det blir en tøffere mentalitet og et tøffere liv i Tyskland enn i Norge. Det er litt større dimensjoner, så det blir lærerikt.

- Du er forberedt på mindre kameratskap og større konkurranse innad i laget?

- Ja, men det får jeg ta som det kommer. Jeg er en gladgutt, og håper det går veldig bra. Det tror jeg også det vil gjøre. Inntrykket jeg har fått av Hamburg og folkene som jobber der, er i alle fall veldig positivt.

- Skulle du som sosialist i stedet ha spilt for naboklubben St. Pauli?

- Hehe. Nei, da. Nå er jeg i Hamburg, og det er jeg utrolig glad for at det ble. Det er en sinnssyk klubb, og det blir stort å dra dit, avslutter Per Ciljan Skjelbred.

PS! Spiller han begge kampene mot Viktoria Plzen samt mot Sogndal, blir han stående med 239 Rosenborg-kamper.


Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon | Diskutér «Skulle gjerne hatt rekorden» i forumet! Diskutér «Skulle gjerne hatt rekorden» i forumet!

nyheter 
forum 

ANNONSE
SITATET
 © 1999-2016 RBKweb