Fra 3-2-5 til 4-3-3
Skrevet av Thomas Myren, 18. juni 2010, 05:34

På noen få år fra 1963 til 1971 ble formasjonen til Rosenborg modernisert fire ganger. Kåre Rønnes rykket gradvis bakover fra angrep via midtbane og til forsvar.

- Det var artigst å spille i angrep, og jeg ble toppscorer i 60. Taktikken var jo grei; som Richard Darell sa: "Først på ballen, gutter! Og Kåre tar straffene."

- Og det er jo det som gjelder. Nå bare omskriver de "først på ballen", og sier "vinn ballen". Er man først på ballen, er man best, slår Rønnes fast.

Lagkapteinen spilte opprinnelig indreløper, noe som på den tida innebar en av de to plassene mellom midtspissen og vingene i fremste ledd i 3-2-5. Paul Fornes, lillebror til keeper Sverre, var midtspiss i gjennombruddssesongen, men unggutten måtte tidlig legge opp etter et stygt beinbrudd.

Glemt kraftspiss
Erstatteren het John Krogh. Sjømannen ble den første landslagsstjernen til Rosenborg med sine fire mål på elleve kamper med flagget på brystet.

- Han spilte for oss på småguttelaget, og så skulle vi spille guttefinale mot Brage. Vi visste at vi hadde en mulighet om John kom, men så kom han ikke. Han hadde reist ut med skoleskipet. Han spilte litt på juniorlaget etterpå, men så gikk han til Freidig fordi søskenbarnet Per Ileby fikk ham over. Jeg vet ikke om de skaffet ham jobb, eller hva de gjorde, undrer Rønnes.

Kraftspissen vendte imidlertid tilbake til RBK, og ble den store helten for Norge med seiersmålet sitt i den legendariske 4-3-seieren over Skottland i 1963.

- Det var jo ei knallscoring. Men like etter kampen flyttet han til Sverige, konstaterer Rønnes.

Ettersom Krogh spilte for Rosenborg kun i 61-63 gikk han glipp av begge de to første cupfinalene, og deltok altså bare i 2. divisjon. På mange måter er storscoreren derfor glemt.

Forsterket forsvar
I mellomtida hadde Rønnes begynt å trekke bakover på banen.

- I 63 spilte jeg på midtbanen, og det het jo seg at jeg egentlig skulle spille midtbane også i 64. Men jeg trakk sjøl tilbake slik at det ble fire i forsvaret. Vi spilte på en spesiell måte. De sier jo at England var de første med fire i forsvar i 66, men jeg mener det var vi!

- I utgangspunktet skulle jeg spille sidehalf på midtbanen, men jeg trakk tilbake som stopper sammen med Harald Gulbrandsen. Dermed ble det bare to igjen på midtbanen; Egil Nygaard som var defensiv, og Birger Tingstad som var offensiv bak de fire framme. Det endte med at vi spilte mange lange baller.

Formasjonsendringa til 4-2-4 skjedde med Knut Næss som trener, men hans reelle makt var diskutabel. En egen uttakingskomité (UK) bestående av tre andre ledere tok ut laget til hver eneste kamp.

- Richard Darell var fast som oppmann, men det varierte litt ellers hvem som var med i UK. Kjell Kruse var også lenge med. Det hendte flere ganger at vi fra dusjen hørte Darell henge opp laguttaket på tavla i garderoben. Men da vi var ferdige i dusjen, så vi bare hvordan han syklet bort i frakken sin. Da var det jo endringer på laget. Han likte ikke å sette ut spillere. Spesielt ille var det før cupfinalen 1960, da Eldar (Hansen) fikk spille i stedet for Tore (Pedersen), smiler Rønnes.


SISTE ORD: Richard Darell (t.h.) kunne overstyre trener Knut Næss.

Curtis tar kommando
Det ble store omveltninger da George Curtis ble ansatt som første utenlandske trener foran 1969-sesongen. Engelskmannen fikk sjøl bestemme laguttak - og ikke minst hvordan laget skulle spille.

- Curtis løftet oss og fikk oss til å tenke litt mer. Han skapte mer forståelse gjennom å sette ord på ting. Vi kunne mye av det fra før, men det ble aldri satt ord på det, forteller Kåre Rønnes.

I den forbindelse ble treningene totalt lagt om.

- Vi reagerte på det. Vi var vant til å springe uten ball om vinteren, og nå hadde vi bare øvelser med ball. "Bare vent og se," sa han.

- Det var bare én gang vi trente uten ball, og da sprang vi fra Leirfossen og innover til byen. Nils Arne brukte løypa senere som trener, og det var det som Odd aldri ville være med på: "Det står ingen mål mellom Lerkendal og Leirfossen!"

- Var forskjellen størst på trening eller i kamp?

- Det var nok på trening. Men han satte ting i system. Det var for eksempel ingen motstandere som forsto oppstillinga til Rosenborg på innkast det første året, så vi fikk bestandig fram ballen.

- Hva tenkte dere om formasjonsomlegginga til 4-4-2?

- England hadde spilt 4-4-2 i VM i 66, og det var jo det som var moderne i den tida. Curtis mente at Odd og Harald var så gode at vi ikke behøvde flere oppe. Om de hadde tre eller fire motstandere, så kom de til å score mål likevel. Det var likere enn om vi flyttet flere opp. Det var liksom argumentasjonen.

- Ble det annerledes med soneforsvar?

- Vi hadde spilt med "ansvar" også tidligere, uten at det ble satt ord på det. Vi skulle aldri slippe vingene rundt slik at de kom ned til cornerflagget. Vi skulle stenge av og føre dem innover i banen, forklarer Rønnes.

Solid stopperpar
Han fikk personlig erfare at det var en ny hverdag. Våren 1969 ble Rønnes nemlig vraket etter fem sesonger som fast midtstopper, og da han til slutt kom tilbake på laget, ble han plassert på høyreback.

I stedet var Nils Arne Eggen foretrukket som stopper sammen med nyankomne Bjørn Rime. Da Eggen la opp etter sesongen fikk Rønnes tilbake sin gamle plass, og dannet et svært slagkraftig midtforsvar sammen med Rime (t.h.):



- Vi visste hva den andre gjorde uten at vi trente spesielt på at "sånn skal vi spille". Det var ikke noe problem å fordele oppgavene mellom oss, og jeg syns vi spilte godt sammen.

- Hvordan fordelte dere oppgavene mellom dere?

- Bjørn var større enn meg og litt røffere i stilen. Vi klarte å koordinere godt sammen, om når en skulle gå foran eller ikke. Det var ikke noe spesielt sånn at han eller jeg skulle gå foran. Vi skiftet på ettersom det passet i spillet.

- Jeg husker at Boye Skistad (spiller og trener i Mjøndalen) lurte på hvordan jeg og Bjørn trente fordi han syntes vi fungerte så godt sammen. Men vi trente altså ikke noe spesielt på det. Det var nok likevel viktig at vi hadde samme oppfatning av spillet.

- Og så hadde vi Geir Karlsen i mål, så da kunne vi la motstanderne bare spille høye baller framover. Vi sa til motstanderne at "det er ingen vits å hoppe opp med Geir, fordi dere kommer ikke opp likevel". Han fikk etter hvert bare stå og ta i mot ballen uten motstand, smiler Kåre Rønnes.

15-5 i målforskjell
Men sjøl om trekantsamarbeidet mellom Rønnes, Rime og Karlsen fungerte strålende, var slett ikke publikum fornøyd med hva de så - med god grunn.

- Da Odd og Harald hadde dratt til Belgia, hadde vi bare backer og forsvarsspillere igjen. Det gikk utover antall mål, konstaterer Rønnes.

På 18 seriekamper endte RBK med utrolige 15-5 i målforskjell. Det holdt til sølv, men etter tilskuersvikt og misnøye blant spillerne fikk George Curtis sparken.

Inn som ny trener kom Nils Arne Eggen med gamlekeeper Tor Røste Fossen som assistent. Inspirert av Ajax-trener Rinus Michels la Eggen om til en langt mer offensiv 4-3-3-formasjon, som senere ble hans kjennetegn.

- Men det er riktig som Nils Arne sier, at det var ikke på grunn av trenerne at vi ble dobbeltmestere i 71. I utgangspunktet var laget såpass satt og voksent at vi fløt på rutine.

- I tillegg hadde dere igjen fått spisser i form av nordlendingene Bjørn Wirkola, Arne Hanssen og Terje Mørkved.

- Ja, Eldar (Hansen) hentet Arne og Terje. I tillegg var Bjørn ordentlig god. Så laget som helhet framsto som et lag, slår Kåre Rønnes fast.