Utskrift fra rbkweb.no
Skrevet av Thomas Myren, 22. september 2009, 23:34
Onsdag kan Rosenborg sikre et rekordtidlig seriemesterskap. Men Erik Hamrén har på langt nær fullført oppdraget med å revitalisere laget.
Foto: Thomas Karlsen
Både i 1996 og 2003 ble RBK seriemester med fire kamper igjen å spille. Dersom Tromsø blir slått, gjenstår det hele fem kamper. Enda en ny rekord i en imponerende sesong.
Svensken oppsummerte ståa bra i dagens Adresseavis:
«Vi har gjort en fantastisk prestasjon som har klart på fokusere inn mot hver eneste kamp. At vi fortsatt er ubeseiret, er en stor prestasjon, synes jeg. Men til tross for det har vi langt igjen til å nå dit vi vil som lag fotballmessig og spillemessig. Vi har fortsatt utrolig mye jobb foran oss for å nå den kvaliteten og standarden vi ønsker. Ambisjonen er å bli bedre og bedre, og vi er veldig selvkritiske. Men vi har fått en utrolig bra vinnermentalitet i gruppen, og det er et godt fundament å jobbe videre på.»
Det defensive er på plass. RBK slipper for eksempel nesten aldri inn spillemål lenger. I 2010 skal angrepsspillet terpes og øves på. "Bang! Barcelona!" har så langt måttet vike for å skape trygghet i egne rekker.
Sjøl vil jeg oppsummere bidraget fra Hamrén så langt med to ord: Kropp. Hode.
Hamrén har fått orden på både kroppen og hodet til spillerne. Det har aldri vært tvil om at RBK siden storhetstida begynte for 20 år siden har hatt mange gode fotballspillere med "kunstneriske ferdigheter", men problemet har vært å få de ulike faktorene til å fungere sammen samtidig. Samspill, som Eggen ville sagt.
Stammen i årets gullag er delvis den samme som briljerte i Valencia, men som deretter ble ydmyket i Kristiansund. Jeg er ikke sikker på om RBK har fått særlig større potensial i løpet av disse årene, men forskjellen er at "lägste nivån" er hevet.
En av hovedårsakene er at spillerne igjen har begynt å snu kamper.
I fjor tok motstanderen ledelsen i hele 13 av 26 seriekamper, og bare fire av disse greide RBK å snu til seier. Tre endte uavgjort og seks ble tapt.
Denne sesongen har antallet "underläger" blitt reduert til åtte på de 24 spilte kampene, og som kjent er ingen tapt. Fire seiere og fire uavgjort er den positive fasiten.
Det fysiske grunnlaget ble lagt i vinter, og i motsetning til i fjor høst står RBK på kampene ut - og scorer mål utover i andreomgangene. Det kreves også vinnermentalitet for å mestre sånt.
Enda mer gledelig er det å se hvilke oppgjør RBK snudde til seier: Bortekampene mot Start, Lillestrøm og Vålerengen samt hjemmekampen mot Lillestrøm. Dette har tradisjonelt vært vanskelige matcher, og spesielt var det viktig å sette standarden tidlig i sesongen.
I mine øyne ble nettopp bortekampen mot VIF 28. juni avgjørende. Nærmere bestemt føler jeg at vi langt på vei sikret gullet med redninga til Rune Jarstein da Mohammed Abdellaoue kom alene gjennom på stillinga 1-0.
Jarstein fikk hånda bak seg og stoppet ballen. Deretter snudde kampen takket være et sjølmål og den imponerende headinga til Rade Prica på overtid.
Ingen tap på de første 16 serierundene innebar ny klubbrekord. Desto viktigere var det at forspranget på sju poeng til Molde ble opprettholdt. Den påfølgende seriekampen mot Tromsø ble nemlig utsatt til nettopp nå, og med RBK-tap på Ullevaal kunne Molde for alvor ha fått følelsen av å henge med i gullkampen.
I stedet ble årets gullstrid ikke mer enn en slags fornemmelse i mediene om at Molde for alvor kunne true RBK. 0-5-tapet i norgesmesterskapet forsterket inntrykket, men romsdalingene maktet aldri å duellere for alvor i serien.
Å bli knust av erkerivalene er nok den klart største skuffelsen blant de ivrigste supporterne. Sportslig var kampen derimot ikke katastrofe - spesielt med tanke på at Steffen Iversen skulle og burde ha utlignet til 1-1.
Hjerneblødninga mot Qarabag var desto verre. Da tenker jeg på hjemmekampen.
0-1-tapet i Aserbajdsjan er nemlig ikke så skammelig mot et lag med fullt av landslagsspillere med internasjonal erfaring. Det var hjemme på Lerkendal at RBK skulle ha vunnet og lagt grunnlaget for avansement.
Etter å ha stilt reservepreget i de foreågende kampene mot NSI Runavik valgte Rosenborg å toppe laget, men det var til ingen nytte. Skuffelsen ble ikke mindre av at hele 2. omgang ble preget av umotiverte langpasninger fra Kris Stadsgaard uten andre sjanser.
RBK spilte bedre i Baku, men kom aldri opp på riktig nivå. Det samme hang igjen fortsatt mot Odd og Molde. Skuffelsen (over seg sjøl) var vanskelig å bli kvitt, og "attityden" var på vikende front.
Men Rosenborg hevet seg, og nå er det fortsatt mulig å sette ny klubbrekord med ni strake seiere allerede i 2009.
Gratulerer med seriemesterskapet!
PS! RBK har også tidligere sikret gull i hengekamper på minnerike onsdager:
Mot Brann i 1994:
Mot Molde i 1995: