English version 
Rosenborg Web
SESONGEN 2017
 NYHETER
 KAMPER
 SPILLERE
 STATISTIKK
KLUBBEN
 HISTORIE
 KLUBBFAKTA
 MERITTER
 REKORDER
 LERKENDAL STADION
EKSKLUSIVT
 LESESTOFF
 I GAMLE DAGER
 LEGENDER
 BILDESPESIAL
 LERKENDAL360°
MENINGER
 DEBATTFORUM
 KOMMENTAR
 DIN MENING
RBKweb
 OM RBKweb
 ANNONSEINFORMASJON
 RSS-KANAL
 ARKIV
 TA KONTAKT
SØK I ARTIKLER
I 1917 på Rosenborg
Skrevet av Thomas Myren, 30. mars 2017, 19:52

«Det va en gang det kom et lag i fra stolte Trøndelag. Vi kalt oss Odd, men vart te Rosenborg med tida.»


Foto: Schrøderarkivet

Trolig har Norges Fotballforbund valgt Odd som motstander i første og siste seriekamp i jubileumsåret kun ut fra sportslige hensyn, men snart 100 år siden stiftelsen passer det fint å ta for seg RBK-historien.

I fotballens spede barndom i Norge var det å bli tatt opp som medlem i fotballkretsen og NFF en prøvelse som få klubber maktet eller så mye som orket å prøve seg på. I stedet blomstret løkkefotballen. Det florerte av gatelag og kameratklubber, som spilte kamper mot hverandre i mer eller mindre velorganiserte seriesystem.

I bydelen Rosenborg i Trondhjem fantes det mange slike lag: Brynulf, Mjølner, Balder og gjenlevende Ørn - mest kjent for damefotball - er noen eksempler. Lørdag 19. mai 1917 fikk disse mer eller mindre veletablerte lagene en ny konkurrent: Sportsklubben Odd ble stiftet.

Stifterne
Gunnar Gravem, som bodde i Øvre Møllenberg gate 60, var initiativtaker til den nye klubben. Sammen med søskenbarnet Trygve Gravem og kameratene Bjarne Jacobsen, Arnold Buran og Karl Skagen utgjorde han det som senere ble omtalt som «den indre kjerne».

De fotballinteresserte 16- og 17-åringene innså at de måtte skaffe minst ett potensielt medlem hver for å kunne stille lag. Vervekampanjen var vellykket, og på stiftelsesmøtet stilte ytterligere sju jevnaldrende gutter fra nabolaget: Arne Jensen, Kristian Kristiansen, Fredrik Lundmann, Egil Nordtvedt, Karle Olsen, Harald Ophaug og Johannes Sve.

Møtet klokka 19 foregikk under åpen himmel, «oppi skogen» på Rosenborg. Årsaken var svært praktisk: Ingen av guttene hadde plass til å invitere med seg hele gjengen hjem.



Det første styret ble valgt med Gunnar Gravem som formann, Johannes Sve som kasserer og Karl Skagen som sekretær. Klubbnavnet «Odd» ble lansert av den ferske styrelederen, og var inspirert av en viss storklubb i Skien. Navneforslaget ble enstemmig vedtatt.

Den spede begynnelsen
Medlemskontingenten ble satt til forholdsvis stive 25 øre i uka, med tanke på å spare til egne drakter. I forbindelse med ettårsdagen var klubbkassa blitt stor nok til å investere i draktsett til 99 kroner. Trøya var blå med gul stolpe og shortsen var hvit.

Dessuten hadde Skagen tegnet det første klubbmerket: Et skjold med «Odd» på tvers, en fotball i det ene hjørnet og årstallet 1917 i det andre.

Muligens var manglende drakter en av årsakene til at ingen av de andre privatklubbene ville spille kamp mot Odd det første leveåret. I stedet måtte laget nøye seg med å trene fotball på egen hånd. Men i midten av juli 1918 stilte endelig Falk opp. Og Odd vant debutkampen 2-1!

Den første lange bortereisen gikk til Fosen, hvor Rissa Fotballklub ble beseiret. Et pinlig 0-11-tap for Start på Singsaker bidro likevel til at det opprinnelige dusinet medlemmer innså at man behøvde å rekruttere flere spillere. Odd sleit nemlig ofte med å stille fulltallig lag fordi mange hadde skiftarbeid.

Utelivsbransjen
I 1919 bedret situasjonen seg. En egen festkomité ble opprettet, og Odd begynte å arrangere offentlige dansekvelder i «Haandverker’n» bak Vår Frue kirke samt hos Militærforeningen ved Kristiansten festning. Sjøl om arrangementene offisielt var klubbfester, kom det ungdom fra hele byen. Festene ga klingende mynt i klubbkassa, samtidig som nye medlemmer ble lokket til klubben. En del innmeldinger ble likevel avvist fordi styret ikke så for seg at kandidatene ville bidra utover å stille på festene - og kreve medlemspris i døra.

Det var ikke bare økonomien som så lysere ut, også sportslig gikk det bedre. I premieren i 1921 vant Odd hele 8-1 over Olymp. «Dette lover godt for sesongen», sto det i kampreferatet. Slik skulle det også gå. Odd-spillerne innkasserte mange fine seire det året.

Den sta fotballkretsen
Også den gang ble man fort irritert på makthaverne innen fotballen. Trondhjems Fotballkreds var den store bøygen for Odd. Allerede i 1920 søkte klubben første gang om opptak og dermed adgang til kretsserien, men fikk avslag.

Odd var imidlertid langt fra det eneste kameratlaget som led denne skjebnen: De etablerte klubbene hadde i praksis vetorett mot opptak av nye lag i kretsen. Denne bestemmelsen ble ofte brukt fordi kretsklubbene sjøl fryktet spillermangel dersom for mange nykommere ble sluppet inn i det gjeve selskap. Dessuten ble det pekt på at det var få ordentlige fotballbaner i byen, og at man nødig ville belaste anleggene med enda flere kamper.

Nåløyet var med andre ord svært trangt for kameratklubbene. Mange klubber ga til slutt opp etter gjentatte forsøk på å bli tatt opp, og ble oppløst.


ODD I 1923: Bak fra venstre: Ove Roaldseth, Arne Jensen, Harald Petersen, Johannes Sve og Peder Dinesen. I midten: Eugen Barstad, Karl Nordtvedt og Harald Ophaug. Foran: Bjarne Jacobsen, Arnold Buran og Karle Olsen.

Flere av de opprinnelige medlemmene mistet troen på at Odd noen gang skulle bli med i fotballkretsen. En del sluttet helt med fotball, mens andre i stedet begynte å «menge seg» med lag tilsluttet kretsen. Enkelte fikk også tillitsverv i disse konkurrerende klubbene.

Situasjonen var lignende også i andre privatklubber, og Odd sleit derfor etter hvert med å skaffe motstandere. I 1923 spilte førstelaget bare én eneste kamp, nemlig finalen i Frems pokalserie, som var utsatt fra året før.

Ungdomsrevolusjonen
På juniorlaget var derimot optimismen fortsatt til stede. Juniorspiller Trygve Falstad ble ny formann på et improvisert årsmøte i 1924, og medlemmene ble enige om å gjøre et nytt forsøk på å bli tatt opp av fotballkretsen.

«Intet vondt sagt om disse (andre) klubbene, men vi skulle inn i kretsen», poengterte Karl Skagen senere.

Den yngre garde tok over ledelsen fullt og helt i 1926 med Richard Olsen som ny formann. Deretter skjedde ting raskt: Allerede i juni samme år ble Odd tatt opp som medlem i Trondhjems Distriktslag for Idræt, og i desember åpnet fotballkretsen til slutt døra. Med fem mot tre stemmer i kretsstyret ble Sportsklubben Odd tatt opp som medlem.

Jubileumsåret 1927 ble likevel en slags transportetappe fordi Odd i forbindelse med opptaket fikk en slags ventestatus eller karantene i tolv måneder. Man fikk ikke delta i serien, og måtte nøye seg med treningskamper mot andre kretslag.

I forbindelse med opptaket i fotballkretsen ble klubben automatisk også medlem i NFF. Fotballforbundet nektet imidlertid å ha to medlemsklubber med samme navn. Flere andre klubber fikk samme påpakning. Glimt i Bodø og Lyn på Gjøvik valgte å legge til bynavnene for å skille seg fra originalene i Orkdal og Oslo.

Odd i Trondhjem valgte en annen vri. 26. oktober 1927 ble et helt nytt klubbnavn vedtatt: Rosenborg Ballklub.

«Det var litt vemodig å måtte skille seg av med navnet, men vi hadde jo visst det i alle de årene vi hadde søkt medlemskap, at det ville ende sånn», kommenterte Karl Skagen.

En ny æra hadde begynt.

Kilder:
«Rosenborg Ballklub 50 år», 1967
«Historien om Rosenborg Ballklub 1917-2007», Geir Svardal, 2007


Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon | Diskutér «I 1917 på Rosenborg» i forumet! Diskutér «I 1917 på Rosenborg» i forumet!

nyheter 
forum 

ANNONSE
SITATET
 © 1999-2017 RBKweb