Utskrift fra rbkweb.no
|
| ||||||||||||||||||||||||||||||
Etter å ha trent lag som Stjørdals-Blink og Strindheim ble Hansen i 1984 ansatt som hovedtrener på Lerkendal.
Debutsesongen endte med 6. plass i serien og kvartfinale i cupen, noe som var helt greit i disse magre RBK-årene. 1985 ble derimot det store comebacket til Rosenborg med heftig gullfeiring etter den dramatiske seriefinalen mot Lillestrøm på et smekkfullt Lerkendal.
Men akkurat det fikk Bjørn Hansen bare med seg som tilskuer. Han valgte å si opp jobben som hovedtrener 21. august, til tross for at RBK lå på sølvplass og knivet med LSK.
- Jeg så stor kapasitet i laget, men jeg syntes ikke jeg fikk med meg alle spillerne. Skulle vi ha noen mulighet til å vinne seriemesterskapet, var det viktig at samtlige spillere tok ansvar. Det var mange spillere som tok ansvar, men det var noen som hang etter, forklarer Hansen.
- Det er det tyngste jeg har vært med på innen idretten. Jeg angrer ikke på det jeg tok initiativ til den gangen, men det var litt trasig i etterkant. Det var tøft, men det gikk over.
RBK-direktør Arne Dokken fungerte som trenervikar resten av høstsesongen, og fikk dermed æren for det etterlengtede seriegullet.
- Jeg kan heller ikke i dag se annet enn at det var et riktig valg av meg. Jeg ville ikke være med på det der lenger. Det meste var OK også den gangen, men det var disse små marginene som måtte til for å vinne serien. Tilfeldighetene gjorde at det var akkurat i den siste kampen at det hele ble avgjort, da Trond Sollied headet inn den avgjørende scoringa mot Lillestrøm.
- Jeg skal ikke kalle det en personlig triumf, men følte at jeg hadde gjort rett. Vi ble seriemestere. Det er mulig vi hadde blitt det også uten at jeg hadde tatt det grepet, men jeg tror fortsatt det jeg gjorde var det lille som skulle til for at spillerne tok det grepet som måtte til, slår Bjørn Hansen fast.
Etter den triste avskjeden ble det noen år uten arbeid for RBK, men Nils Arne Eggen hentet ham tilbake foran 1988-sesongen, som ble begynnelsen på gullalderen.
Med unntak for en pause i 90 og 91, var Hansen og Eggen fast trenerduo på Lerkendal fram til og med 96. De to utfylte hverandre perfekt. Hissige Eggen tok seg av angrepsspillet og kjeftinga, mens rolige og avbalanserte Hansen brukte tid på å bygge opp et vaklende forsvar.
Deretter konsentrerte Bjørn Hansen seg om stillinga som assistenttrener på A-landslaget i to år. Etter å ha takket av sammen med Drillo etter VM-sluttspillet sommeren 1998, tok han over som U21-landslagssjef. Han kombinerte jobben med en stilling som spillerutvikler i RBK.
Høsten 2003 bestemte Bjørn Hansen seg for å trappe ned. Allerede i 1997 hadde han blitt operert etter et hjerteinfarkt, og lillejulaften 2002 fikk han diagnosen kreft. Han kjempet seg gjennom begge sykdommene, men følte altså at tida var inne for å si stopp.
Derfor var det overraskende at han allerede ett år senere sa ja til å bli medkonsulent sammen med Eggen under ledelse av Per Joar Hansen og Rune Skarsfjord. Eggen trakk seg tidlig vekk, men Bjørn fungerte som spillerutvikler gjennom hele vårsesongen 2005 inntil han i august ble forfremmet til assistenttrener under Per-Mathias Høgmo.
Etter en treg start fikk det nykomponerte trenerparet etter hvert RBK-skuta på rett kjøl igjen, reddet plassen i eliteserien og kvalifiserte seg for Champions League. Da følte Hansen tida var inne for å pensjonere seg.
Les mer: - Legger meg ikke på sofaen