«This is a ball»
Skrevet av Thomas Myren, 15. oktober 2007, 19:47

Åpningsreplikken til George Curtis på hans aller første Rosenborg-trening er velkjent. Svaret fra Odd Iversen er nesten like legendarisk: - Du må itj gå så fort fræm, no!



Beretningen begynner seinhøsten 1968. Rosenborg-ledelsen hadde slått fast at «vi ønsker å spille i Europa hvert år». For å greie dette, måtte den generelle standarden i klubben heves. Det viktigste trekket var å ansette en hovedtrener på heltid. Knut Næss hadde ledet RBK til seriemesterskap så seint som året før, men det var i realiteten mest på papiret at han var sjef. Spillerne hadde nemlig styrt det meste sjøl både på trening og i kamp. Samtidig hadde verken Næss eller noen av forgjengerne hans på egen hånd kunnet velge spillere. En egen uttakingskomité (UK) bestående av tre personer tok ut laget før hver kamp.

Nyvalgte formann Eldar Hansen fikk i oppgave å finne ny trener. Freidige «Fem-måls-Hansen» henvendte seg like godt til det engelske fotballforbundet, og spurte om de kunne anbefale noen navn. RBK fikk ei liste, og ved juletider reiste Hansen og klubbsekretær Ole Løkken Hansen over til London for å intervjue de aktuelle kandidatene.

De to hodejegerne hadde i utgangspunktet liten kunnskap om navnene på lista, men det viste seg i ettertid at minst én av kandidatene skulle bli verdenskjent: Bobby Robson. Den senere engelske landslagssjefen var derimot svært avvisende overfor trønderduoen:

- Whatever money you offer me - and I repeat: whatever money - I'll never go to Norway!

De var heldigere da de spurte George Curtis, som nettopp hadde kommet hjem fra et opphold i USA. Hans tidligere klubb San Diego hadde fått økonomiske problemer, og nektet å betale ut lønn de skyldte ham. En rettssak var på trappene, og Curtis trodde han hadde bedre sjanser til å vinne denne om han arbeidet i bortgjemte Trondheim enn i en lukrativ stilling i England.

Arsenal-stjerne
Spillerkarrieren til Curtis var imponerende, men ble preget av fem år med krig. Den elegante indreløperen var i Arsenal fra 1936 til 1947, men måtte i en lengre periode tjenestegjøre i India som korporal i flyvåpenet. Han fikk derfor med seg bare 13 ordinære seriekamper og 48 krigsseriekamper for London-klubben.

Deretter gikk ferden til Southampton, som valgte å punge ut kjempesummen 10 000 pund for 28-åringen. Det viste seg å være en god investering. Curtis ble nemlig en stor suksess for 2. divisjonsklubben, og noterte seg 174 seriekamper og 11 mål før han fortsatte karrieren med en sesong hos Valenciennes i fransk 2. divisjon. Han avsluttet som spillende trener i Chelmsford før han la opp sommeren 1954.

Allerede som aktiv spiller fikk han smaken på trenergjerningen. Faktisk var det i Norge han først fikk prøve seg. Sommeren 1946 reiste han nemlig sammen med 27 andre engelske spillere og trenere over Nordsjøen, og spilte en uoffisiell landskamp. Flere i følget ble værende i Norge et par måneder, og Curtis havnet i Porsgrunn. Spillerne i den tradisjonsrike klubben Urædd ble dermed de første som fikk erfare hva treneren George Curtis sto for.

To år senere fikk han igjen prøve seg som trener, denne gang attpåtil som landslagssjef. Under London-OL fikk han nemlig ansvaret for å lede India, som nettopp hadde blitt uavhengig fra Storbritannia. Det ble et heller kort vikariat ettersom det ble 1-2-tap for Frankrike allerede i 1. runde.

Oppfant 4-4-2
Naturligvis ble det først skikkelig fart i trenerkarrieren da han la opp som aktiv. Han var i løpet av 50- og 60-årene trener og manager i en rekke mindre engelske klubber, deriblant Brighton på nest høyeste nivå. Mer bemerket gjorde han seg som medlem av det såkalte stabskorpset til det engelske fotballforbundet, noe som kan sammenlignes med topptrenerkomitéen i NFF. Faggruppa tok for seg de mer teoretiske sidene av fotballen, og George Curtis fikk æren for oppfinnelsen av det moderne 4-4-2-systemet med to flate firerledd, soneforsvar og press på ballfører.

Det var imidlertid vanskelig å innføre en slik revolusjonerende taktikk i konservative England, og Curtis valgte i stedet å prøve ut systemet sitt i USA. Etter en kort periode i New Yorkers, som han blant annet ledet til seire i to treningskamper mot engelske West Ham, gikk ferden til vestkysten og San Diego Toros. I 1968 ledet han californierne like godt til sluttspillfinalen i den nyopprettede, landsdekkende serien, National Professional Soccer League (NPSL). Der ble det sammenlagt 0-3-tap for Atlanta.

Møtte skepsis
Noen måneder senere var George Curtis altså på plass i Trondheim. Han gjorde om på det meste, og fikk motbør både fra både spillerne og ledelsen. Flere reagerte på en så enkel sak som at han ønsket siste ord ved laguttak. Mange av spillerne var også skeptiske til å bytte ut den suksessfulle 4-2-4-formasjonen med mer defensive 4-4-2, sjøl om ekspertene mente dette var framtida innen fotball.


Oppmann Olav Wang presenterer den nye treneren for Harald Sunde og Odd Iversen.

Uansett ble mange av tankene hans tatt godt i mot. Analytikeren Curtis lærte spillerne å se hvorfor ting skjer på fotballbanen. Det skulle bli mer systematikk og struktur i spillet. For eksempel måtte de offensive spillerne plutselig begynne å hjelpe til med forsvarsarbeidet.

- Jeg var kaptein under George Curtis, og det var han som lærte oss forsvarsspill og organisering, har Nils Arne Eggen slått fast.

Den nye lagorganiseringa måtte naturligvis bli øvd inn. Tidligere trente Rosenborg mye uten ball. Nå ble det mer lystbetont, da all trening ble utført med ball.

- Løping med ball gir dere automatisk kondisjon, mente Curtis, som ikke overraskende fikk medhold fra spillergruppa.

Gull og sølv holdt ikke
Debutsesongen 1969 endte med et suverent seriegull. Odd Iversen var sulten som vanlig, og scoret hele 26 av 36 Rosenborg-mål. Men alt var ikke bare fryd og gammen. Både Rosenborg-ledelsen og publikum mislikte den defensive stilen til George Curtis. I årsberetningen kunne man lese følgende:

«Hva har så sesongen 1969 gitt oss? Et norsk seriemesterskap! Et sårt tiltrengt forsvarssystem! Et redusert angrepsspill! Hva Rosenborg skal bygge på i fremtiden får tiden vise. Vi mener at skal Rosenborg fortsatt hevde seg i toppen av norsk fotball må en spille mer offensivt.»

Likevel fikk Curtis fortsette. 1970-sesongen ble et antiklimaks til tross for sølvmedalje i serien. Radarparet Ivers og Harald Sunde hadde før seriestart blitt solgt til belgiske Racing Mechelen, og dermed forsvant det meste av det gjenværende angrepsspillet. Etter 18 seriekamper endte Rosenborg opp med utrolige 15-5 i målforskjell!

RBK-ledelsen, som altså allerede året før var misfornøyd, så da intet annet alternativ enn å ta farvel med George Curtis.

«Han var ifølge objektive mål en suksesstrener. Han lærte spillerne mer nytt enn de formodentlig hadde lært på ti år før, og han fikk resultatene. Det hjalp ham ikke. Curtis stemte ikke med klubbens sjølbilde, som allerede på den tida må ha vært sterkt. Han gjorde forandringer i den uskrevne kontrakten mellom lag og publikum, den som inneholdt viktige avsnitt om scoringer, lystighet og fest på banen. Sånt gjør ingen ustraffet, for Rosenborg er ikke Lillestrøm Sportsklubb,» analyserer Ingar Skrede i «Rosenborg: svart på hvitt».

Eggen var ivrig elev
I motsetning til RBK var Fotballforbundet også den gang mer opptatt av resultater enn underholdning, og ansatte Curtis som ny landslagssjef. Det ble ingen stor suksess med 12 tap på 17 kamper, inkludert 0-9 for Nederland og 1-2 for Luxembourg. Det var likevel en ikke-sportslig årsak til at han trakk seg i juli 1974, nemlig en alvorlig bilulykke: Engelskmannen kolliderte med autovernet på E18 i Lierbakkene ved Drammen. Han ble sjøl hardt skadet, mens hans norske samboer omkom.

I mellomtida hadde Nils Arne Eggen tatt over som trener i Rosenborg. Han blandet forsvarsspillet til Curtis med angrepsspillet til Ajax-trener Rinus Michels, og med ett var en ung, lovende trener født. Skjebnen ville det til at nettopp Eggen tok over som landslagssjef, da Curtis måtte gi seg.

Vinteren 1976 sto RBK igjen uten trener. Ledelsen valgte til slutt å gi George Curtis en ny sjanse. Det ble ingen suksess. Rosenborg havnet tidlig i bunnstriden. 0-4 mot Røros i 2. runde av cupen ble fulgt opp av enda flere nederlag i serien. Et 0-3-tap i Molde i august ble til slutt tungen på vektskålen: Curtis ble løst fra trenerkontrakten. For tredje gang på rad het erstatteren Nils Arne Eggen. Under hans ledelse maktet RBK å samle nok poeng til å overleve, og dermed utsette nedrykket med ett år.

Curtis avsluttet trenerkarrieren utenlands med en lukrativ stilling som landslagstrener for Qatar i 1979 til 1981. Deretter trakk enkemannen seg tilbake, og bodde fram til sin død i 2004 alene i en fattigslig hytte uten telefon i Chelmsford, et par mil utenfor London.

Enten rosenborgerne vil det eller ikke: George Curtis er en av de mest markante RBK-trenerne gjennom historien.

RBK-seriekamper under Curtis:

1969:	18  13  1  4 36-15 27	(1. plass)

1970:	18  10  4  4 15- 5 24	(2. plass)

1976:	15   4  5  6 11-16 13	(10. plass, 8. plass til slutt)

Kilder:
«Troillungan», Hans Petter Larsen, 1980
«Rosenborg: svart på hvitt», Ingar Skrede, 1992
«Gyldne fotballminner», Norvald Kjenstad, 2003
Wikipedia.org