Allerede i Mesterliga-sesongens første kamp viste RBK høy klasse. 3-0 seieren borte mot portugiske Boavista var Rosenborgs største borteseier i Europa til da.

De to neste hjemmekampene endte begge 2-2. I den første var mot Feyenoord og nyinnkjøpte John Carew utmerket seg med to fine scoringer. Den neste kampen var mot tyske Borussia Dortmund, som da ledet den tyske Bundesligaen. Kampens tjue første minutter var de beste RBK noen har spilt. Laget skapte åtte klare målsjanser og burde ha vunnet kampen greit, men det ble uavgjort.

I returkampen i Tyskland uka etter, vant Rosenborg 3-0 etter to scoringer av Jan Derek Sørensen og en av Fredrik Winsnes. Trønderne rundspilte Dortmund på Westfalenstadion, og mange mente at dette var den beste kampen ett norsk lag har spilt. Noen dager etter kampen ble Rosenborg utropt som verdens sjette beste klubblag av CNN.

I den nest siste kampen i dette gruppespillet sikret RBK seg gruppeseieren ved å slå Boavista 2-0 hjemme på Lerkendal. Den siste bortekampen mot Feyenoord var dermed uten betydning, og RBK tapte 1-0 uten å være noe særlig misfornøyd med det.

Denne høsten hadde vært den beste i RBKs historie. Avansement i Mesterliga og the double i Norge sier vel det meste.

Det andre gruppespillet skulle fort vise seg å bli for tøft for RBK. Trønderne havnet i en meget vanskelig gruppe med tre av Europas aller beste lag: Bayern München, Real Madrid og Dinamo Kiev.

RBK var for lengst ferdig med den norske seriespillet og skulle egentlig hatt ferie. Derfor tok de bare ett eneste poeng på seks kamper. Etter uavgjort 1-1 hjemme mot på Lerkendal mot tyske Bayern München, ble det fem tap på rad for Rosenborgs del.

Men laget dummet seg ikke ut. RBK var det laget som skapte flest sjanser i Champions League, og kunne med mer flaks og dyktighet foran motstanderens mål ha vunnet alle sine kamper i det andre gruppespillet.