Din mening: Vanskelig å svelge skuffelsen
Skrevet av Cathrine Røsand Knutsen, 8. juni 2008, 11:25

Det som i utgangspunktet skulle vært en enkel seier, endte med sjokktap og ingen avansemang i cupens 2. runde.

Det er lørdagskveld. Klokka passerer snart 01.00 og nesten 8 timer er gått siden Rosenborg gikk på "rævva" ut av cupen. Vi klarte nemlig ikke å slå lilleputten Kristiansund, men må istedet leve med denne cupbomben i mange mange år fremover. Og vi må fortsatt vente på Ullevaal en stund til.

Skuffelsen er enorm, den kan nesten ikke beskrives. Akkurat i dag var jeg en person med få ord, noe som ikke er vanlig til meg å være. Følelsene og fortvilelsen over å ha blitt slått ut satte sitt preg på resten av kvelden. Det eneste jeg ville var å være alene.

Alene så jeg kunne analysere, tenke og fundere på hva som gikk galt. Alene så jeg kunne legge skuffelsen bak meg og se framover. Men jeg kan ikke si at det var enkelt, heller tvert imot. Kampen er langt fra glemt. Og jeg tror det vil ta sin tid før jeg i det hele tatt kan greie å snakke om dette uten å begynne å deppe. I dag hadde hjertet mitt det virkelig vondt, og det var heller ingen enkel oppgave å smile når jeg stod ved spillerbussen sammen med Hamren, klar til å ta et bilde. Men det var nok ikke så enkelt for han heller. Alle som har et bankende hjerte for Rosenborg fikk virkelig føle hva smerte var i dag. Men til det var det godt at supporterne hadde hverandre.

Den eneste plassen jeg skulle ønske jeg var på, idet kbk gikk videre, var i Kjernen. For å stå i en klynge med KBK-supportere var overhodet ikke noe særlig. Det var nesten helt for jævlig. Hån, mobbing, og latter var noe av det jeg måtte tåle, men til det har jeg følgende å si: Vi vil komme sterkere tilbake.

Selv om jeg er fra Kristiansund, har jeg ikke den minst følelse for kbk, det er og blir Rosenborg for alltid. Jeg kan gjøre hva som helst, jeg dør heller for Rosenborg enn å ta på meg en kbk drakt. Mitt hjerte banker for laget i svart og hvitt.

Måtte alle ha en god natts søvn, så får vi se om jeg klarer det.

Cathrine Røsand Knutsen, Frei