Din mening: Ettervirkningene etter Eggen
Skrevet av Stig Johannessen, 26. desember 2007, 14:36

I Rosenborg sliter man ennå med ettervirkningene av Nils Arne. Det er få tegn på at aktørene selv evner å bryte ut av denne tvangstrøyen.



I tiden etter at Walt Disney døde, var det krise i Disney-konsernet. Forvirringen var stor over alle paradoksene. Det var både suksess og fiasko på samme tid. Det var først da lederne sluttet å stille spørsmålet «Hva ville Walt gjort?» at selskapet begynte å finne nye måter å håndtere situasjonen på. Middelmådighet i serien og storspill i Europa. Fiasko og suksess på samme tid. Hver gang hører vi referansene til Nils Arne. Fantasiene om at «vi må finne tilbake til det vi gjorde den gang» (ved fiasko), og «nå er det slik som i gamle dager» (suksess). Ved den minste motgang kommer fantasiene om at Nils Arne må komme tilbake for å redde klubben.

Denne ekstreme avhengigheten som ligger i kjølvannet av den sterke lederens regime, synes ikke å slippe taket. Det er en sterk omstillingsprosess og nærmest en identitetskrise som utspiller seg. Den viktigste utfordringen til Rosenborg har de siste årene vært å leve med motgang uten å begynne å rope på den autoritære leder. Ledelse i en organisasjon som Rosenborg, som nærmest lever av sterke følelser, stiller store krav til ledernes rasjonelle evner. Å holde hodet kaldt. Å kunne gi nye ledere tid til å frembringe noe nytt sammen med nye folk. Den panikkartede ledelsesformen som har kjennetegnet Rosenborg de senere år er primært et uttrykk for svak lederkompetanse.

Dette henger sammen med en spesiell oppfatning av samhandling og ledelse. Samhandling blir et forutsigbart mønster som kan trenes og nærmest automatiseres. Ledelse blir å sørge for at dette skjer i gruppa - å ha kontroll over utviklingen. Ledelse blir noe kun lederen (treneren) utfører, et individuelt anliggende og ansvar. Denne forestillingen om gruppedynamikk og ledelse dyrker frem et sterkt kontrollerende og tvangsmessig handlingsmønster. Når disse holdningene spiller over i arbeidsorganisasjonen utenfor banen, må det gi opphav til skjulte maktkamper og kanskje en form for paranoia, noe som ble bekreftet i en liten undersøkelse et par studenter gjorde i RBK etter at Ola By måtte gå. Når styret i RBK vedtar spillesystemet, så skjønner man også at rommet for forandringer er rimelig trangt.

De fleste har imidlertid erfart i virksomheter at ingen enkeltperson eller gruppe kan kontrollere utviklingen, uansett hvor mektige de er. Dette underbygger en helt annen tenkning om hva samhandling er og hva det medfører. Det betyr at uforutsigbarhet og usikkerhet er en naturlig del av sosiale handlingsmønster og at ledelseskompetanse primært handler om hvordan man er i stand til å forholde seg til dette. De ulike aktørene i Rosenborg har hatt vanskelig for å ta innover seg hendelser som ikke passer inn i planen, for eksempel at laget havner midt på tabellen.

Følelsene og panikken har tatt helt overhånd og det diffuse og komplekse opphavet til resultatene reduseres til at årsaken ligger hos den personen som er ment å skulle ha kontroll på resultatene; treneren.

Det utløser noe som etterhvert kan likne på rituelle handlinger. Treneren må ta på seg den kollektive skyld- og skamfølelsen over manglende oppfyllelse av forventninger, og ekskluderes slik at de andre kan klare å overleve som gruppe. Fordi det samtidig synes å være fravær av refleksjon over egen rolle fra aktørene, synes det vanskelig å komme ut av det dysfunksjonelle mønsteret de har vært med å produsere de siste årene.

Spørsmålet om lederkompetanse handler blant annet om hvordan ledere forholder seg til, forstår og jobber med angsten og usikkerheten knyttet til sitt eget ansvar. Skulle man forvente da Eggen jr. gikk inn i sin nye rolle, at forholdet hans som overordnet til den personen som fungerer i den rollen som hans dominerende far hadde i så mange år, skulle fortone seg uproblematisk? Så man for seg, og ser man for seg, at dette bare skal løse seg av seg selv, bare man får en gammel rosenborger eller en sterk mann i denne rollen?

Når ekspertrådet fra en konsulent er at Eggen må holde seg borte fra Tørum, så er det et slags strutseråd. Stikk hodet i sanden og håp at usikkerheten går over og kontrollen oppstår. Dette høres mer ut som et viktig bidrag til å skjerme personene fra sitt eget ansvar og la fantasier, usikkerhet og angst dominere i relateringen, inntil det punkt at den eneste utveien er rituelle og følelsesstyrte ekskluderingshandlinger. Historien gjentar seg uten selvkritikk og refleksjon over egen rolle blant de mektigste aktørene, noe som ytterligere underbygger inntrykket av vedvarende svak lederkompetanse.

Selvkritikk og refleksjon over eget ansvar er vel heller ikke alle journalisters styrke. Det vitner ikke om mye innsikt når Adresseavisens Kroksæter kommer med hemningsløse rop på den diktatoriske redningsmann. All kritisk tenkning drukner i et hav av følelser. Slike utlegninger er bare med å forsterke oppfatningen om at fotball er et område hvor vi kan få utløp for våre primitive holdninger. Ville en journalist kunne ropt like høyt etter en sterk mann for å lede Adresseavisen?

I Rosenborg har man et vedvarende organisatorisk og ledelsesmessig problem. Det er mange som åpenbart trenger å forstå og jobbe med sine relasjoner og roller, og hvordan disse spiller seg ut i hverdagen i organisasjonen. Dersom aktørene ikke evner å innse at de trenger å jobbe annerledes med disse utfordringene fremover, tror jeg verken sterke menn eller coacher vil kunne hjelpe dem. For oss alle både på og utenfor Lerkendal er det kanskje på tide å akseptere at det er andre mennesker som må bygge det nye, at dette tar tid og vil innebære motgang og varierende resultater. Ikke minst er det vel nå snart på tide å slutte å spørre «hva ville Nils Arne gjort?».

Stig Johannessen,
PhD Organisasjon - og ledelsesforsker,
NTNU Samfunnsforskning